Oct 032008
 

Det er bare en stor misforståelse at mesteparten av verden har det så mye verre enn oss. Det er ikke de som har det dårlig, det er vi! Kjøkkeninnredningen er skiftet ut; de gamle koppene er kjørt til loppemarkedet; barna er blitt store og er flyttet hjemmefra; i stua henger en gigantisk flatskjerm. Barna kommer pliktskyldigst hjem, sant nok, når de synes de må, men de kjenner seg knapt igjen. Vi kjenner oss knapt igjen selv.

Det er kjempestas å få en stor flatskjerm, sant nok, og nye kopper er forfriskende. Men fornyelsens glede varer bare inntil det fornyede ikke lenger er nytt. Etter noen dager fylles huset igjen av en tomhet det er umulig å bli kvitt. Kanskje det er politikernes skyld?

Når en hankeløs kopp er borte savnes den ikke. Den var jo ikke viktig. Derfor tror vi at alle koppene greit kan og bør kasseres når vi nå allikevel har råd til å kjøpe nye kopper som jo nesten ikke koster noe. Hele kjøkkenet bør byttes ut! Men når det regner, og det er søndag morgen, hva gjør vi? Jeg våger den påstanden at mange av oss gjør ganske nøyaktig ingenting. Vi sitter bare der, omgitt av alle de nye tingene vi har skaffet oss, nyter – ja, nyter – at veggene er nymalte, at hyllene er fulle av nye friske ting, at huset ser nytt ut, i hvert fall sett fra kjøkkenstolen. Et nytt liv.

En uke. To uker. Kanskje tre uker. Det kan innvendes at det ikke regner så mye de fleste steder i Norge. Men om så skulle skje at det regner i fem uker, hva har vi da å se på? Ingenting er nytt lenger. Kjøkkenet der vi kranglet og vitset, der ungene la melketenner i vannglass, der vi satt og skålte etter at de hadde lagt seg, der vi diskuterte om vi skulle skille oss, der vi eventuelt bestemte at det skulle vi, der vi hadde vår første frokost med vår nye mann, der ungene var mutte med den nye stefaren, der de erklærte at de skulle flytte på hybel, der vi alle likevel hadde en strålende julemiddag året 2005… kort sagt, kjøkkenet der så mye av vårt og barnas liv har utspilt seg, er borte.

Endringer er ikke nødvendigvis av det onde. Noen endringer er tvert i mot meget prisverdige. Det gjelder spesielt endringer som medfører mer tid til samvær. Teknologi som kilde til kunnskap, kan komme hele familien til gode dersom familien har rutiner som forhindrer at den samme teknologien blir en kilde til mentalt forfall, og et nytt blandebatteri på badet kan forebygge brannskader.

Shoppekulturens skadevirkninger blir først satt på spissen når shoppe-turene skal løse konflikter, indre som mellommenneskelige. Shopping anses som terapi. Du har kranglet med samboeren? Gå ut og shop. Du har hatt en stressende dag på jobben? Hvorfor ikke slå ut håret på H&M? Dama di er kastrerende? Det sier seg selv at en skikkelig datamaskin hjelper. Er vi innstilt på forsoning etter en konflikt med ektefellen? Da kan det kanskje være en ide å tilby billetter til Bruce Springsteen eller til OL i årets by, eller en bedre middag, eller en diamantring. Da blir jo alt godt, for hvem kan furte og surmule etter slik generøsitet?

Fra våre minimalistiske interiører har vi hevet ut ikke bare ting, men alt som tingene minnet om. Vi har kontroll over vår liv, orden på våre rutiner, og følelsene skal sannelig ikke få forkludre våre greie og oversiktlige regler om hvor skapene skal stå. Du eier dette, jeg eier hint, og når vi har det vondt, får vi gå ut og sjoppe litt. Skal du ha noe av mitt, må du ha noe å gi i retur. Det er så enkelt og innlysende at det er til å gråte over, noe vi nødig gjør annet i begravelser; men der gråter vi så desto meget mer, ettersom begravelser snart er det eneste forum hvor vi kan sørge over alle minnene vi omhyggelig har støvsugd fra våre postmoderne og sterile tilværelser.

Vi er ovenpå, vi er på vei fremad og oppover i i lønnsspiralen. Vi spiser, ler og bråker på fester med våre kolleger eller gamle venner, vi klager over arbeidsforhold eller arbeidsfordelingen i heimen, men savnet vi ikke vil innrømme etter noe helt ukontrollerbart, noe som ryster og beruser oss, vil vi ikke forholde oss til. Det er normalt å roe seg ned, sier vi til oss selv. Lidenskap er ikke på dagsorden. Ferdig med det. Impotens er jo ikke et problem lenger, med Viagra, og hva frigiditet angår kan vi simulere. Er det noen sak? Vi har ingenting å klage over, vi har full kontroll og gnisten er sporløst forsvunnet, uten at vi en gang kan huske om vi noensinne hadde den. Stakkars, stakkars oss.

Nei, det er ikke de andre som har det vondt, det er det helt klart vi som har.