Apr 102016
 

Som artsnavnet mitt nok tilsier, trives jeg best i sjø. Men sjøen er ikke hva den var. Den er full av plastikk og tungmetaller, og langs den norske kysten, som før var så idyllisk, hviner hurtiggående privatbåter som mygger til sent på kveld. Så jeg har trukket opp en av de store elvene og funnet meg et krypinn på en hylle i en bratt kleiv.

Her føler jeg meg i kontakt med historien, fordi menneskeheten, som jo styrer verden på godt og ondt, til alle tider har foretrukket å bo, ikke bare langs sjøen, men også langs de store elvene. Nå for tiden vil de riktignok aller helst bo i byer, hvor det er litt lettere for dem å være samfunnsnyttige forbrukere og trendfølgere, og hvor de regelmessig kan bytte kjøkkeninnredning, garderobe, hårfarge, tenner og pupper.

Men de som enda bor langs elvene gjør det antakelig fordi de faktisk liker seg der. Husene her likner i alle fall litt på husene man bodde i for 100 år siden; sosialdemokratiske boliger, med dekorative karmer, blomsterbed og kanskje geviret etter en elg over døren. Jeg finner til og med kuer i dette landskapet. Dem ser jeg ellers bare på Nasjonalgaleriet, i malerier fra tidlig på 1900-tallet. Jeg antar de sågar melkes av mennesker, ikke av roboter.

Hit til hyllen i klippen kommer jeg når jeg er sliten. Det var jeg nå. På stien til den vesle plassen hilste jeg blåveisen velkommen i år som i fjor. Lukta som slo mot meg når jeg låste opp, var bare kald, ikke den gode lukta jeg visste ville være her etter at jeg hadde bebodd plassen noen timer – lukta av kaffe, vedovn og våt ull. Så det første jeg gjorde, som alltid, var å tenne fyr i ovnen med frøsne fingre. Og gleden når ilden fatter, er like stor hver gang.

Når jeg kommer hit, lever jeg som om hver dag var min siste. Dagene mine er ikke enda talte, så vidt jeg vet, men det er grenser for hvor lenge selv pelshvaler kan leve. Gikta har allerede kloa i meg, og den vil bare ta mer og mer av meg for hvert år. Hvor lenge vil jeg klare å klatre opp kleiva mens jeg lytter etter svartspetten? Hvor lenge vil jeg få lov til å tørke av meg på beina på trammen her oppe og kjenne lukta slå mot meg fra vedovnen? Hvor lenge vil jeg få lov til å ligge på sofaen med kikkert og følge med redehullene i bjørka og ospen?

Da jeg var her sist tok jeg en stor beslutning: De dystre grantrærne på tomta – så praktfulle de enn måtte være – måtte ned. Alle sammen. Jeg betaler for å få dem slaktet mens jeg enda har en lønn jeg kan avse litt av, tenkte jeg.

Trærne ble sagd ned og kappet opp i 40 cm lange kubber. Alt for lange kubber. Jeg sa så eplekjekt til ham som tok ned trærne at det holdt med 40 cm, og det er sant at ovnen min tar 40 cm, men å kløyve 40 cm… Alle vet at kubber ikke skal være lenger enn 30 cm.

En kollega foreslo å kjøpe vedkløyvemaskin. Andre kolleger sa jeg heller burde leie en.
Maskinene som var til salgs for under NOK 3000 var ikke store nok til kubbene mine. Uansett: For det jeg betaler for en slik maskin, kjøpt eller leid, kan jeg kjøpe ved for mange år.

Jeg ble helt besatt av problemstillingen, leste alt jeg fant på nettet om vedkløyving, vedkløyvemaskiner og økser og fant til slutt ut at jeg måtte ha en øks produsert av Fiskars. Det var to som var aktuelle, Fiskars kløyvøks, og Fiskars sleggeøks. Ingen kunne fortelle meg definitivt hvilken var den beste. Men det var ikke tvil i min sjel om at det var en Fiskars-øks jeg trengte.

Jeg fikk dra og se på dem, og jeg gjenkjente dem fra bilder straks jeg kom inn døren i butikken. Et smil spredte seg fra den ene til den andre delen av min hjerne, et stort smil av saliggjørelse. Hadde det stått noen mellom meg og de to øksene, ville jeg rett og slett ha spradet rett over vedkommende. Med skjelvende hånd grep jeg sleggeøksa, løftet den av kroken, viftet litt med den og ble fylt av skuffelse. Det var derfor med en viss skepsis jeg tok tak i den andre.

Ah! Hvordan vil jeg noen sinne kunne beskrive mitt første møte med Fiskars kløyvøks! Igjen kjente jeg smilet – merkelig fenomen dette med smil – bre seg gjennom hele kroppen min som en sprekk i tykk is.

Siden gikk det hele 6 nesten uutholdelige dager før jeg fikk satt meg selv og min nyinnkjøpte øks på prøve. Seks hyperaktive dager da jeg arbeidet som en gal på jobb og klarte å bli ferdig med en storoppgave tidsnok til å kunne be meg fri på fredag.

Den første kubben kostet meg en time. En hel time! Det kunne ha tatt motet av enhver. Men noe av det jeg nylig har skjønt, er at pelshvaler får selvinnsikt når de eldes. Så sliten jeg var etter en time, gikk jeg derfor likevel løs på kubbe nr. 2. Den tok 5 minutter. Da tok jeg pause (selvinnsikten igjen). Jeg hentet hunden, som jeg hadde måttet stenge inne, og vi gikk en times tur, opp dyretråkket til toppen av knausen. Der oppe er det 180 graders utsikt, blåner i sør, blåner i øst og blåner i nord, men først og fremst den store elva, elva på sitt største, i all sin majestetiske, rolige bredde før den deler seg.

Jeg hadde på meg regntøy av den typen man tar på barnehagebarn, og la meg ned i den bløte våte lyngen for å høre på fugler. Jeg hørte riktignok ingen fugler fordi hunden insisterte på å ligge på det varme, tørre håret mitt og knaske pinner.

Men hvile var det! Da vi kom tilbake,stengte jeg hunden inne igjen og kløyvde på strak arm og på en time 10 kubber, 40 cm lange, 23-28 cm i diameter. Jeg har aldri prøvd stimulerende rusmidler (amfetamin, kokain, osv.) men jeg nekter å tro de kunne ha gitt tilnærmelsesvis samme rusen.

Dagen etter kløyvde jeg 10 til, blant dem de 2 største (32 cm diameter). Det jeg kløyvde på to dager tilsvarte kanskje et årsforbruk for meg.

Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg holder min kjære Fiskarsøks i hånden. (Ja, dette er skamløs reklame, men jeg sverger at Fiskars ikke vet noe om den.) Nytelsen ligger blant annet i å vite at du kontrollerer hvor slaget skal treffe slik at du hemningsløst kan legge all kraften din i det. Å svinge en øks fra bak på ryggen og ned på kubben… nei, det har jeg aldri turt før. Dette gjør jeg et par-tre ganger til øksa sitter akkurat der jeg vil. Når jeg virkelig får klaff, ser jeg det oppstår en sprekk foran øksa. Så slår jeg etter med slegga på øksehodet og lytter. I opptil ett minutt etter sleggeslaget knirker det i kubben, idet sprekken sprer seg bortover og nedover. Herlig lyd, altså! Som å stå alene på isen en mørk natt og høre drønnet og se, plutselig, at den tykke isen under deg sprekker. Det er like skummelt hver gang, selv om du har opplevd det mange ganger før. Nå har jeg brukt is-metaforen to ganger på to sider. Da er det på tide å avslutte.

Og skulle du lure på hvor det ble av vårnatten på stølen som tittelen lovet, så var det bare lokketoner til andre pelshvaler.