Oct 272010
 

 

Jeg har forsømt meg. Selv pelshvaler kan plages av nikotinabstinenser, og nikotinabstinens lar seg vanskelig forene med skrivesysler.

For dem som måtte savne meg, tenkte jeg at det ville være en ide å slå inn på litt juss. Ja, juss. Juss, dvs. sofajuss, er slett ikke så vanskelig som man måtte tro. Til forskjell fra Bibelen eller skriftene til Karl Marx, for ikke å snakke om Wittgenstein eller Kant, er den norske straffeloven klar som en norsk fjellbekk midt på sommeren.

Les bare:

§ 101. Folkemord

For folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe

a) dreper ett eller flere medlemmer av gruppen,

b) forårsaker betydelig skade på kropp eller helse til ett eller flere medlemmer av gruppen,

c) utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis,

d) iverksetter tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, eller

e) med makt overfører ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe.

Til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.

Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.

Kilde: http://lovdata.no/all/tl-20050520-028-018.html#101

Tretti år, ja. Får seriemordere 30 år? Man kan forresten aldri vite, for når saken et offer har forberedt endelig fremstilles for retten, så går det slett ikke alltid slik han eller hun har ventet. Sånn sett kan rettsaker sammenlignes med fotballkamper. De er spennende.

Men tilbake til 101. Det er postnummeret til Reykjavik, hovedstaden på Island, hvor en hel befolkning nå er begynt å sone i stedet for de som forbrøt seg. Det er ganske fantastisk, ikke sant? I 2010, i Europa, foregår en slags vendetta. «Vi får ikke tak i den skyldige, derfor skal alle hans landsmenn lide.»

101 er altså også folkemordparagrafen i den norske straffeloven.Det er godt mulig at straffen Island nå skal utholde pga. den islandske mafiaens forbrytelser vil medføre slutten på Island. Allerede nå har landets myndigheter, som i realiteten er konkurs, vedtatt å legge ned alle lokalsykehus. Tatt i betraktning værforholdene om vinteren, er lokalsykehus ikke bare et spørsmål om hvor lang tid det tar å komme seg til sykehus, men om det overhode går an å komme seg til sykehus. Og dette er bare ett punkt på en lang, lang liste av tiltak som til slutt kan medføre utslettelsen av Island som stat.

Urettens veier er uransakelige. Som kjent er ikke Island det eneste eksempelet på «justismord», et dramatisk uttrykk som skal bety at noen blir dømt for det en annen har gjort. Uretten kan være mer eller mindre himmelropende, altså mer eller mindre dramatisk til enhver tid, men juridisk sett finnes det avgrensninger – som for oss andre ofte er uforståelige – mellom paragrafene. For Islands del er det for eksempel ikke, jeg gjentar, IKKE, snakk om folkemord, selv om Reykavik har postnummeret 101, selv om staten Island i praksis er konkurs og selv om enhver som nå blir værende på Island er, etter mitt syn, enten en tosk eller en romantisk poet.

Det forholdet som imidlertid ligger nær opp til den norske straffelovens § 101 ledd c), så snublende nær at man kan spørre seg om det faktisk tjente som modell for utformingen av nevnte paragraf, er den berømmelige muren i et land jeg ikke vil nevne. Det dreier seg om en mur som også leder tanken hen på samme paragraf ledd (d), da det er kjent at kvinner på grunn av muren har vanskelig for å komme fram til sykehus for å føde.

Til forskjell fra nedleggingen av sykehusene på Island, som utelukkende skyldes at det ganske enkelt ikke finnes penger til å drive dem, vet man – selv om man vanskelig kan bevise det – at det finnes et sterkt ønske, i et visst land, om å forhindre et helt folk, i et annet visst land, fra å overleve.

Hatet mellom de to landene er nok ganske sikkert gjensidig, men jeg er overbevist om at § 101 kun kan komme til anvendelse mot det landet som i mer enn 60 år har holdt kvelertak rundt det andre landet. At den som blir kvelt ønsker død over overgriperen kan ikke lastes offeret.

Og når dere nå først er inne på temaet rett og urett, så vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til

det vakreste, verdigste dokumentet jeg vet om, the Universal Declaration of Human Rights,

FNs Menneskerettighetserklæring. (Jeg benytter riktignok enhver passende og upassende anledning til å henlede oppmerksomheten til den.)

http://www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml

Det er et dokument som dekker det meste.