Apr 212012
 

Vitenskapsteoretikere mener at man skal være forsiktig med dette ordet, at det er for stort til at du og jeg skal ta det i vår munn. Kjenn bare på det: pa-ra-dig-me-skif-te. Stort, veldig stort. Noen mener sågar at det siste paradigmeskiftet fant sted med den industrielle revolusjonen.

Bollocks, mener jeg. («Bollocks» er utenlandsk for et begrep som skal være ukjent for dannede folk, og er således et ord det ikke er meningen du skal forstå.)

Jeg skjønner at når man er så eksaltert at man mener at romanene til for eksempel Jon Kalman Stefansson medfører et paradigmeskifte, så går man for langt, selv om mannen skriver som en gud. Men det er tøysete å hevde at det går an å trekke en eneste linje mellom paradigmeskiftene i det kolossale mangedimensjonale vevet som utgjør vår klodes historie. Vi opererer ikke bare med rumtid, slik for eksempel fysikere og geografer gjør. Medisinere, sosiologer og kunstnere er opptatt av menneskets forunderlige effekt på omgivelsene. Marxister er ikke uten grunn opptatt av produksjonsmidler, og publikum er opptatt av sirkus. Alt dette og mye mer er dimensjoner som virker inn i hverandre og medfører at en lineær utvikling plutselig bøyer av, bytter spor så og si, slik at alt blir helt annerledes.

Det som derimot ikke medførte noe paradigmeskifte var 9/11 eller 22/7. Dette var begivenheter som måtte skje før eller senere, her eller der, på den ene eller den andre måten, og det er begivenheter som vil skje igjen. Det var utrerte eksempler på de svakes forsøk på å overta regien, på samme måten som krigene i Vietnam Irak, Afghanistan osv., osv., osv. var/er/vil være utrerte eksempler på de sterkes forsøk på å beholde makten. Da jeg for enkelhets skyld antar at sterke mennesker og svake mennesker i utgangspunktet (altså ved fødselen) stiller gjennomsnittlig likt på en skala «snill – slem», kan en ikke forvente at den ene eller den andre gruppen for alltid skal avstå fra handlinger vi fordømmer.

(Jeg håper dere vil se at jeg her har gjort en ukarakteristisk anstrengelse for å avstå fra bruk av politisk pisk. Denne anstrengelsen skyldes riktignok at også jeg bøyer hodet respektfullt etter 22/7-angrepet på Arbeiderpartiet. Hele landet sørger over den heslige udåden. Men når det har gått en stund, vil alt være som før. Vi fikk et støkk, men det vil ikke medføre vesentlige endringer på sikt.)

Det som derimot etter mitt skjønn kan vurderes som utløsende for et paradigmeskifte, er mye mindre dramatisk – tilsynelatende. De fleste av oss er vel enige om at PCen skulle føre til store ting vi ikke kunne ha forutsett, blant annet en mulighet for folk med begrensede midler til å tilegne seg og sågar spre kunnskap og til å utvikle ny teknologi. Det kan altså potensielt føre til en omfordeling av ressurser. Hvis for eksempel Al Kaida… jeg sier ikke mer.

Mindre åpenbart er imidlertid fenomenet Oprah Winfrey. Med hennes selvavsløringsseanser, ble det ålreit å grine og «lage en scene» foran hele verden. Vi skulle ganske snart komme dithen at publikum ikke bare innrømmet at de nøt kikkerrollen, men at en stadig større andel av oss bent fram lengtet etter å leve for åpen scene, lengtet etter å være stjernen i egen kjendishistorie. Kort sagt: Vi har i løpet av få år sett en avprivatisering av privatlivet jeg tror det ikke var mulig å forutse annet enn som følge av totalitarisme. Avprivatiseringen vi har sett har vært helt frivillig! Vi har rett og slett gitt avkall på privatlivet.

I forlengelsen av avprivatiseringen har vi de sosiale medienes diktatur. Igjen: Det som for en pelshval fortoner seg som diktatur, er noe de impliserte helt frivillig inngår i. På T-banen hvor man før observerte medreisende som beveget seg nesten umerkelig i takt med det de hørte gjennom ørepluggene – og de hadde ofte et litt fjernt, euforisk eller sedert uttrykk i ansiktet – ser man nå en mengde folk som uttrykksløst sjekker ut meldinger fra sine Facebook-kontakter. Jeg må si jeg blir langt mer bekymret av folk som er uttrykksløse enn av folk som er euforiske eller ser ut som om de har tatt seg en avslappende drink.

Hva er det de så uttrykksløst bruker så mye tid på? Jo, det er begeistrede meldinger, kjærlige hilsener, oppmuntrende tilrop og gratulasjoner, altså en mengde gjentakelser av relativt få ord – de superlativene og standarduttrykkene som måtte være gjengs til enhver tid.

Jeg gjentar: Mange, mange gjentakelser av uttrykk for begeistring og varme.

Tenk om det under dette øredøvende støyet av elskverdig kakling og skravl brer seg en usynlig kulde, en motstanddyktighet mot inntrykk. Tenk om alle – mens alle går rundt og vet noe om alle, elsker alle og savner alle – en dag finner at det er skjedd noe vi ikke kunne forutse, med alle.

Jeg synes jeg ser det allerede. Under de kjappe blitz-smilene som passerer meg joggende, veltrente, elegante, glatte og sunne, aner jeg en kulde så hard at jeg blir trist og redd. Jeg mumler en forlegen hilsen og skynder meg hjem for å se og glede meg over et kunstferdig uttrykk for realt sinne, nemlig filmen “Sound of Noise” (regi Simonsson og Nilsson). Som smakebit se stykket “Music for One Apartment and Six Drummers”) http://www.youtube.com/watch?v=sVPVbc8LgP4