Jul 252014
 

Lille Teodor spottes og hånes på skolen hver dag, hele dagen, hele året, år etter år fordi han heter Teodor, fordi han er fislete og har astma og fordi faren hans ikke er brannmann. En gammel historie, ikke sant?

Fra tid til annen bankes Teodor opp på vei hjem fra skolen. Da pleier han å bite i selvforsvar – en finger, et lår, hva han enn får tak i. Selv om han ikke lenger blør neseblod neste dag når han kommer på skolen, tar læreren affære når hun får øye på blåmerkene. “Her har vi har nulltoleranse for mobbing!” Bøllene påpeker at Teodor biter. “Åh,” sier læreren. “Neimen, fy!” sier læreren. “Sånt gjør vi ikke, gjør vi vel? Ta hverandre nå pent i hånden gutter og vær venner.”

Nå må Teodor ta bøllene i hånden og late som han er venner, og de fortsetter å spotte og håne ham og later som de er venner.

Når Teodor blir stor melder han seg inn i terroristforbundet. Han lærer å lage bomber og fantaserer om å feste dem under audiene og porschene til de gamle plageåndene sine. Siden nesten all kommunikasjon, i nesten hele verden overvåkes, blir Kongeriket tipset om at det er noen som planlegger noe skummelt.

Her kommer det en ny skikkelse inn i vår fortelling: Justisministeren. Jeg kan ikke si så mye om ham fordi det faktisk finnes en justisminister, og jeg vil ikke bli trukket for retten pga. ærekrenkelse. Men denne fiktive justisministeren, altså, holder en pressekonferanse om at det planlegges et anslag mot kongeriket – ett eller annet sted, en eller annen gang og av en eller annen. Dermed blir det USAnske tilstander i kongeriket, det som kalles “a hullabaloo”, tilstander terrorister elsker fordi de endelig får nyte respekt. Det snakkes ikke om annet i radio og presse, og fra time til time sendes det fullstendig tomme infokapsler til folket.

Jeg kjenner jo ikke justisministeren, så jeg skal ikke si så mye om hans motiver. Jeg skjønner at pressefrihet har sine grenser. Jeg sier ikke mer enn at han muligens kan ha tenkt som følger: Hvis det mot formodning blir et terroranslag så bekrefter det at vi hadde rett. Hvis det ikke blir et terroranslag så viser det at vårt lille “hullabaloo” virket og at vi er skrekkelig flinke. Og uansett har vi fått vist at vi trenger NSA og at Snowden ikke må få Nobels fredspris. Uansett slår jeg med min pressekonferanse mange fluer i ett smekk.

Det er faktisk enda en mulighet her, og det er at hele denne terrortrusselen kommer fra Israel, som en liten pedagogisk rapp på fingrene fordi vi ikke skjønner hvordan det kjennes å “beskytte sitt land”. Kanskje justisministeren er med på spøken? Men jeg forstår at ingen vil tro på den muligheten. Israel driver tross alt ikke med terrorisme og justisministeren er en ansvarsbevisst mann.

Historier må alltid, uansett hvor fiktive de er, ha et snev av troverdighet hvis folk skal gidde å lese dem. Så jeg forlater justisministeren og fortsetter med scenarioet ingen har problemer med å tro på:

De bestemmer at Teodor står bak det hele, og han får en durabelig straff. Det er han jo vant til, så han tar det nokså pent. Dessuten kan han studere i fengsel. Mens han sitter inne tar han doktorgraden i kjernefysikk, og… STOPP!!!

Dette her går jo i forferdelig feil retning! Troverdig eller ei, vi må rulle tilbake litt:
De bestemmer at Teodor står bak det hele og sender ham til et nytt og multinasjonalt luksusfengsel på Cuba, i Guantanamo. I det gamle fengselet i Guantanamo var det noen fanger som hadde fått så god anledning til å dyrke sitt hat at de aldri vil kunne slippes ut. De er blitt levende dynamittgubber. Men på grunn av all kritikken fra menneskerettsforkjempere har man lagt om metodene på Guantanamo. Det gamle fengselet er nedlagt, og det nye er et karibisk paradis. Fangene får nå fete biffer fra Texas og fløtegratinerte poteter. (For folk med folkelige preferanser har Macdonalds en avdeling der.) Inne på anlegget er det en utsøkt liten bordell med nydelige sekstjenestetilbydere. Fangene utstyres alle med ipader og iphones og har selvfølgelig kontoer på Netflix og Spotify osv. De tilbringer mesteparten av dagen i et svømmebasseng og kjøler seg ned med kalde drinker tilsatt – eh – “beroligende” midler. Hver 14. dag holdes det rave party. Alle er fornøyd, selv dyrevernaktivister, fordi hønene får fritt gå rundt i paradiset.

På grunn av det høye inntaket av fett og sukker og manglende mosjon (bortsett fra sex) dør Teodor i lykkerus i en alder av 46 år, og plassen hans kan overtas av andre tidligere mobboffere.

Men jeg kan ikke helt slippe Israel. Israel har nemlig sett med stigende undring og beundring på de gode resultatene fra Guantanamo. Ingen kaster egg på vaktene, som for øvrig betaler for å få lov til å jobbe der. De fleste fangene dør før de fyller femti, og ingen vil ut av fengselet. Siden vi ikke har klart å ta rotta på palestinerne med det onde, tenker Israel, kan vi kanskje ta rotta på dem med det gode? De vil kanskje bli så feite og makelige av gode dager at de slutter å tenke på fedreland og slikt. Dessuten vil de dø unge, og produsere få barn før de dør (de yppige sekstjenestetilbyderne bruker prevensjon). Dermed kan vi kanskje overta Palestina på fredelig vis i løpet av en generasjon eller to.

Det kaller man å slå riktig mange fluer med ett smekk, sann.

I kveld kl. 20 hadde antall drepte i Gaza steget til 856.