Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier dine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier: “han er psykopat”, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.

La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.

Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene treffer godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.

Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.

Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen.

Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.

Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?

I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.

Enhver side har flere saker.

Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en slags unnskyldning.

Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.

***

Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!

Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs for eksempel i Palestina-saken, fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Har palestinere overhode rettigheter ifølge folkeretten? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?

Palestina er bare et eksempel. Et relativt enkel eksempel. Det finnes uendelig mange flere eksempler på at vår respekt for menneskerettigheter ikke stikker særlig dypt.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.

Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.