Feb 102014
 

Da jeg rundet det siste hjørnet ganske nøyaktig klokka 3 om natten, syntes jeg de tre timene jeg hadde kjørt over fjellet, delvis gjennom tette tåkedotter og/eller regn, var verdt synet som møtte meg. Som alltid. Som alltid opplevdes klippen som reiser seg fra lavlandet med en menneskelig bikube på toppen, som et bilde fra en eventyrbok. Nå, i natten, var klippen nesten usynlig, men desto mer eventyrlig, slukt av opphissede, skummende skyer som kokte rundt den.

Jeg så nylig i en bestselgerroman uttrykket «svovelgule skyer». Det dreide seg om en beskrivelse av en by herjet av korrupsjon og ondskap i tiden før borgerkrigen, en tid med fattigdom, byller, stank, tuberkulose, gule øyne som skinner i mørket, rotter, osv., kort sagt alt det de fleste av oss nordmenn vet lite eller ingenting om, fordi vi lever i et velferdssamfunn.

Skyene rundt klippen min kunne faktisk også beskrives som svovelgule (det diabolske er underforstått), enda så mørkt det var. Jeg låste bilen ved bunnen av klippen og gikk opp de forlatte, regnvåte, brosteinsgatene til min celle i bikuben mens jeg tenkte: Går dette landet mot en ny borgerkrig?

Klokken slo fire da jeg låste meg inn. Det var så kaldt og fuktig som i en sarkofage. Men til forskjell fra de av mine naboer som ikke har klart å betale strømregninga (strømprisen har steget med 70 % siden krisen begynte) har jeg strøm. Jeg skrudde på varmen og la meg under en god dyne. Før jeg sovnet, lurte jeg på hvordan mine medpassasjerer på flyet tilbrakte natten.

Hadde jeg ikke visst at det var et Norwegian-fly, hadde jeg trodd jeg reiste med hoffet til en sultan. Jeg så perler på størrelse med fugleegg, sko av krokodilleskinn, kasjmirkåper, og frisyrer så store som Versaille på 1500-tallet. Jeg så blodrøde lepper, snehvite tenner og bølgende hofter. Men dette var ikke sultanens harem, men ressurssterke, ansiktsløftede førtidspensjonister. Min nærmeste nabo, en pen eldre herre, ga velvillig uttrykk for sine synspunkter:

– Det er bare én eneste jøde igjen i Irak og Iran. De andre er blitt utslettet.

– Alle de som bor i Gaza er terrorister! Hver eneste én!

– Jødene eier 90 prosent av (husker ikke hva – jorda?)

– Det er jo jødene som eier landet der nede, ikke palestinerne. Jødene kom først.

– Mesteparten av olja ligger enda i bakken utenfor norskekysten. Tenk for en fremtid vi har foran oss!

Like før jeg sovnet prøvde jeg å huske villaen han studerte på ipaden sin. (Han og kona hadde hver sin.) Det het: «svømmebasseng og fantastisk utsikt». Han viet også mye oppmerksomhet til en diger Chrysler. Er han så rik at han kan kjøpe villa med svømmebasseng og fantastisk utsikt og Chrysler i Norge? Eller var det i dette landet han skulle gjøre det? Men før jeg klarte å plassere bildet geografisk sovnet jeg.

Jeg sov som et barn så lenge jeg trengte. Klokka var derfor halv to på dagen da jeg igjen forlot huset og la merke til hva som har endret seg siden jeg først kom til denne byen. Det forundret meg da at mødrene stimlet sammen foran skoleporten ved skoledagens slutt klokka halv to. De skulle hente barna sine, til tross for at det i denne menneskelige bikuben knapt finnes biler. I dag da jeg passerte skolen, var det nesten bare menn som sto og ventet på barna. Menn! Fedre og brødre. Tider har kommet, tenkte jeg; tider har henrullet, og de dramatiske skyene har skummet rundt klippen min i hele dag. Det har vært sol. Det har vært hagl. Det har vært storm og fredelig regn. Kvinnene jobber med eller uten betaling, mennene henter barna.

«Hvordan går det?» spør jeg i det jeg hilser bekjente på min første ferd gjennom bikuben. De fleste svarer «vi holder ut». Så er det en som sier «bra» og legger til noe jeg ikke oppfatter. «Bra?» spør jeg vantro. Og han hisser seg opp:

– Jeg sier jo bra mellom anførselstegn!

– Ah! Så det går ikke bra?

– Det går nedenom og hjem, sa han og lo så han hikstet. Var han hysterisk?

«Bra mellom anførselstegn» er en henvisning til at statsministeren har påstått at krisen er over. Jeg kan vanskelig forestille meg at landet skulle kunne henfalle til borgerkrig. Denne regjeringen har nemlig klart å samle folket. Absolutt alle jeg snakker med i denne byen er enige om at roten til alt ondt er politikere, uansett parti. Derimot kan jeg levende forestille meg at landet igjen blir et diktatur. Hvis folket ikke har tillit til dem som styrer, uansett parti, er politistat neste trekk fra myndighetenes side. Interessant, ikke sant?

Nov 232012
 

Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»

Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.

Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.

Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.

En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.

Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?

Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»

«Es ese» – «det er han her».

Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.

«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.

Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.

Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.

Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»

Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.

Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.

Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.