I dette innlegget akter jeg å unngå alle tall, ikke – jeg gjentar, IKKE – fordi jeg ikke har sjekket dem, men blant annet fordi nyhetene er fulle av tall, og vi makter ikke forholde oss til dem lenger. Når TV-bildet slår inn mot netthinnen din – blod, avrevne lemmer og ufattelig gru – og en stemme nevner antall døde, så sier tallet deg ikke mer enn at her var det mange døde, veldig mange døde, kanskje flere døde enn forrige gang et svært fabrikkanlegg raste sammen og begrov menneskene som jobbet der.

Du husker kanskje tilfellet i vår? Det var i Bangladesh at flere fabrikker i flere bygninger raste sammen samtidig. Bygningene var så skrøpelige at det lot til å være nok å nyse på dem for at de skulle kollapse. Det var den store nyheten i flere dager, og dødstallene steg mens man enda grov i ruinhaugen med håp om å finne overlevende. Så ble det stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh igjen.

Googler du med søkeordene “tekstilfabrikker” og “Bangladesh” sammen, vil du nok få tall, om du absolutt må ha dem, men OBS; du vil få ulike tall fra ulike nettsider, og alle er antakelig feil. Det eneste tallet det later til å være enighet om, er antall mennesker det lyktes å redde ut av bygningene. Også det er sterkt misvisende – en annen grunn til at jeg ikke vil bruke tall her.

Det er misvisende fordi mange av de “som ble reddet”, døde i etterkant, og fordi mange av de overlevende er levende døde.

Ja, det er stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh. En tenker – en ønsker å tenke – at de overlevende har fått kompensasjon, sykehusbehandling, plastisk kirurgi, proteser, nye tilrettelagte arbeidsplasser, forskriftsmessige arbeidsforhold, osv. De etterlatte har fått gode fosterforeldre ev. nye og sympatiske ektefeller/forsørgere, osv. Vi ønsker å tro det, fordi vi høyst sannsynlig eier og bruker klær som har vært produsert der. Jeg har for eks. kjøpt klær i Corte Ingles i Madrid, og Corte Ingles var storkunde hos Mango, en av bedriftene i de sammenraste bygningene.

Mange av oss prøver å unngå å kjøpe fra H&M. Jeg tviler imidlertid på at noe av differansen mellom det en betaler for en H&M-bukse og en dyr bukse går til folk som har tatt i buksen, tråden eller stoffet den er laget av. Men det er lov å håpe.

Den franske statlige radiokanalen RFI brakte meg tilbake til den uskjønne virkeligheten med et intervju av en jurist som jobber for Clean Clothes Campaign. (Har du hørt om Clean Clothes Campaign? Det hadde ikke jeg.) Jeg skal skåne deg for de fryktelige detaljene om alt det de etterlatte og overlevende IKKE har fått. Det er ikke en gang sikkert du vil finne det så lett på nettet, fordi det ikke later til å være mange nettaviser som bryr seg. Det er nesten bare Clean Clothes Campaign som skriver om dette. Også jeg, da, men hvem, hva og hvor mange er pelshvalen?

En detalj vil jeg legge til: Det ser ut til at Bangladesh de siste årene har overtatt mye av tekstilproduksjonen fra Kina. Dette forklares med at lønningene til tekstilarbeidere i Kina har gått kraftig opp, mens de har gått ned for tekstilarbeidere i Bangladesh. Jeg lurer på om jeg skal begynne å betrakte “made in China” som et kvalitetsstempel.