Dec 142013
 

Det finnes steder i verden hvor det fra norsk ståsted hverken er vinter eller sommer. Heller ikke høst eller vår. Det finnes steder i verden hvor alt ser helt annerledes ut, livet og alt det er, hvor ordene rett og ikke minst urett har mening og blir forstått. Det var da jeg gikk langs elva Majaceite at brikkene falt på plass. Wagner altså, og alt sammen. Det er nemlig vanvittig vakkert langs elva.

Jeg var i tvil før jeg tok turen. Det har ikke regnet på mange måneder. Markene er tørre, og luften stinn av tørr jord som virvles opp. Er det ikke best å holde seg i byen? På taket kanskje? Varmt i sola i dag. Deilig.

Jeg forlot motvillig bilen og begynte å gå. Best å få det unnagjort. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg måtte stoppe og snurre meg rundt. Noen skritt til. Stopp. Pust, husk å puste. Jeg gikk baklengs, sidelengs, og forlengst, med sansene flagrende i alle retninger – til de smale nakne poplene, til andre tynnkledde trær i gjennomsiktige, røde slufser, til smaragdgrønne løvkroner prektige som på skapelsens første dag – til vannet – jeg kan enda lukte det kalde, blålige vannet – til det sprø, gyldne løvet… Det var ikke bare fargene, nemlig, og derfor vil jeg slå fast som en uhyrlig utfordring: intet videokamera og ingen maler ville kunne fange det jeg opplevde. Jeg vet bare om to kunstnere som kommer i nærheten av det. Wagner er den ene.

Jeg så nylig et program om ham hvor det ble sagt at han komponerte orgasmer, at han i starten ble slaktet fordi publikum fornemmet erotikken i musikken hans og fant det formastelig og usømmelig. Musikken som illustrerte påstanden var etter mitt skjønn nettopp det påståtte, en orgasme. Det kommentatorene også sa var at man opplevde at musikken fikk grunnen rundt en til å bevege seg Også den påstanden var umiddelbart forståelig for meg, fordi jeg har gått meg vill i snødrev. I snødrev og i Wagners musikk bølger grunnen rundt en slik at en snapper etter pusten og hyperventilerer, mens en uforutsigbart blir tatt fra den ene grunntonen til den andre, fra den ene stemningen til den andre. Med beina trygt plantet på jorda, reiser en på et øyeblikk gjennom flere perspektiver, og mens en enda gråter en skvett, kan en sette i en hjertelig latter.

Landskapet jeg hadde rundt meg var så sammensatt at det er umulig å vite hva det var som var dets motiv. Det var til og med mennesker i det og et par okser med umåtelige horn. Jeg tror kanskje essensen i min opplevelse var at jeg tok inn alle inntrykkene på en gang i stedet for å sile dem slik jeg pleier og forholde meg til dem én etter én. Og da vet jeg hvem det er som har lært meg å gjøre det, å ta inn alt på en gang:

Hilary Mantel. Ja, det er en kvinne som har skrevet den beste romanen jeg noensinne har lest.

Ok, estetiske, kunstneriske – hva vi enn vil kalle det – opplevelser er subjektive, så jeg skal moderere meg: Det dreier seg om den romanen jeg i øyeblikket synes er best av alle dem jeg har lest i hele mitt liv.

Hun skriver om et historisk tema som i utgangspunktet interesserte meg katten, på en måte som gjør at jeg gir meg forfatteren i vold. Jeg kjenner at jeg er villig til å sette meg ned og lytte nesten uansett hva hun har å si. Hennes teknikk er etter min mening uovertruffen, fenomenal, som Wagners. Hennes visdom er åpenbart langt større en hans. (En kan spørre seg om en utrert rasist – dessuten en storsvindler – kan sies å ha hatt visdom i det hele tatt.)

Wagner er absolutt ikke noen yndlingskomponist, men en ny og spennende oppdagelse. Jeg skjønner at han virkelig var stor. Jeg skjønner fortsatt hvorfor jeg ikke likte ham og enda ikke liker ham uforbeholdent; for ikke å snakke om at jeg skjønner dem som ikke kan fordra ham. Men han er enorm.

I likhet med Wagner bruker Hilary Mantel et kolossalt orkester og store men også små gester. Jeg tror egentlig at det en kan si om Hilary Mantel, er at hun bruker alle tilgjengelige gester, lovlige som ulovlige knep, simple og subtile triks, pluss en høy prosent av alle registrerte engelsk ord. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å forstå hvordan Hilary Mantel kan være bare én person, ikke et helt batteri av historikere og litteraturforskere.

Mot min vilje blir jeg interessert i fortelleren Cromwell og i det han forteller, men fremfor alt blir jeg fascinert av hvordan forfatteren klarer å favne noe så stort som en epoke. Hun gir sine historiske personer moderne tale og moderne tanker. Men hun kler dem tidsriktig og minutiøst uten å trette meg, møblerer deres hjem med stor innsikt uten at jeg merker det, og passer på å ha ryggdekning for flest mulig av deres handlinger. Hun har kanskje ikke dekning for at de er humoristiske, men hvem kan laste henne for at en biskop eller skriver trekker på smilebåndet sammen med leseren. Hadde det vært bedre om de aldri smilte? Ville det ha vært mer historisk riktig? Helheten er uansett større enn detaljene som hver for seg er lysende. Det er mosaikk, hvor hver bit er et lite kunstverk. Og aldri vet en hvilken toneart verket går i, fordi det skifter slik landskapet skifter rundt bilen som møysommelig tar seg gjennom snødrevet, slik humøret skifter hos en konfirmant. Det eneste som ikke skifter, er min iver etter å forenes med boka på slutten av hver dag. Jeg leser noen sider, skrur av lyset, sover og våkner med de sistleste sidene avleiret i meg, ikke handlingen i dem, men noe annet.

Handlingen er nemlig underordnet. Noen blir kronet, andre blir brent på bål. Folk dør av pest, investerer i nye skip eller gifter seg, men noe er uforanderlig, nemlig floden av skjebner som renner forbi deg, til også du selv fra den ene dagen til den andre er del av det som renner mot horisonten. Og alt dette presenteres med respekt, som noe vakkert og ikke nødvendigvis trist. Det er bare sånn.

I disse juletider: «Tider skal komme, tider skal henrulle; slekt skal følge slekters gang.»

Sorry, the comment form is closed at this time.