Jun 232014
 

I Dagens næringsliv for noen dager siden kunne man se følgende overskrift: “Argentina på kanten av ny stats-bankerott”, etterfulgt av en artikkel som ga inntrykk av at nå var argentinerne uskikkelige igjen.

Men da jeg hørte samme historie fremstilt i spansk nasjonal radio fikk jeg et annet inntrykk, og jeg ga meg til å undersøke betydningen av “gribbefond”.

Da Nestor Kirschner ble president i Argentina i 2003, hadde landet i en årrekke vært vannstyrt av en serie korrupte ledere, hvorav den mest kjente var den frivole og latterlig narsissistiske Carlos Menem. Under en glitrende overflate med lysende nattliv, Harrods, og en global forestilling om at Argentina var et av verdens rikeste land, rullet oppgjørets time stadig nærmere. I ettertid ble sagt om Menem at det eneste han ikke hadde privatisert var kloakken. Men det skjønte man ikke før det var for sent.

På det tidspunktet var det ingenting, absolutt ingenting, igjen å tilby pantelånerne, og folk fikk værsågod dra ut på gaten og bytte til seg dagligvarer mot andre dagligvarer.

Med “dagligvarer” må man forstå det mest kritiske, nemlig mat. Annet var ikke å tenke på for de fleste. Men alle som kjente litt til Argentina på den tiden har hørt historier om eller kjenner noen som seilte over Rio Plata (sølvelven) med båten lastet av “penger”. Jeg kjenner noen som er svigersønn av en slik en.

Inn på scenen kom så Kirschner, en jurist ingen hadde hørt om. Han klarte utrolig nok å bremse Argentinas ferd ned i avgrunnen. Riktignok var alles sparepenger i alle banker sporløst forduftet på grunn av pesoens kollaps, og fattigdommen var bunnløs. Middelklassen var utslettet og dersom en ikke var villig til å brette opp ermene og begynne fra grunnen av, uten sparepenger (men ikke uten gjeld!) fikk en bare pakke sammen. Argentina var et druknende land. Under Kirschners styre klarte landet imidlertid så vidt å heise seg opp på bredden igjen.

Det skyldtes blant annet at Kirschner kjørte beinhandle forhandlinger med kreditorene og fikk refinansiert 92 % av statsgjelda. Avtalen hans med kreditorene gikk ut på at Argentina skulle betale tilbake USD 0.30 per dollar. Den som nektet å reforhandle var imidlertid et Cayman Islands basert såkalt “gribbefond”, NML Capital, LTD.

Det har seg nemlig slik at Argentina har tilbakebetalt i henhold til avtalene. Men i disse avtalene finnes en klausul, “pari passu”, som sier at om man betaler den ene, skal man betale alle, også (viser det seg) dem som ikke reforhandlet. Denne klausulen har gribbefondet gjort gjeldende.

NML Capital har altså saksøkt Argentina og fått medhold. Argentina anket, og i forrige uke falt dommen i USAs høyesterett: Argentina må betale gribbefondet. Den samme “pari passu”-klausulen som ligger til grunn for gribbefondets krav kan gjøres gjeldende av alle dem som får tilbakebetalt i henhold til avtalene og dermed kan det være duket for at Argentina igjen blir et uland.

Ok, du tenker kanskje at dersom du låner kr 100 til Askeladden, så vil du gjerne ha kr 100 tilbake. Det er jo i for seg greit nok. Men legg altså merke til uttrykket “gribbefond”, eller “vulture fund”, “fondo buitre”, som det heter på utenlandsk. Det er et selskap som “kjøper gjeld, statsgjeld, gjerne u-landsgjeld, til en sterkt redusert pris – for deretter å kreve tilbakebetaling basert på det opprinnelige gjeldsbrevet, med renter” (kilde: Wikipedia).

Nei, jeg ble heller ikke særlig klokere av den norske Wikepedia-artikken. Men vi har jo nylig hørt om Lehman bros. og andre som blant annet spekulerte i folks nød, som kjøpte og solgte forfalt, ubetalt gjeld – “bad debts” eller som spanjolene kaller det “deuda basura” (søppelgjeld) til en spottpris, som gamblet rett og slett.

Gribbefondene på sin side overtar deler av staters søppelgjeld, som de betaler en spottpris for, mot at staten senere skal betale full pris pluss renter til seg, gribbefondet. Dette er altså ågervirksomhet av verste Merchant of Venice sort. Så ille er det at American Jewish World Service gikk ut og agiterte mot det. De klarte faktisk å utsette rettssaken en stund.

Blir det ingen slutt på finanshaiers nær uinnskrenkede anledning til å spre pest og misære? Alt dette på grunn av av at “vi” (jeg skal ikke her utdype hvem vi er) nok en gang ikke har “lært” av den nylig overståtte krisen – til tross for alt det har kostet millionvis (eller er det billioner?) av individer. For å være helt ærlig tror jeg ikke “vi” noensinne kommer til å “lære”, fordi vårt fremste mål ikke – jeg gjentar – ikke er en bedre verden for flest mulig. Det er et mål, ja, men ikke det fremste. Det kommer kanskje på tredje, femte, tiende, femtiende eller syvhundreogsyttiende plass.

 

Mar 092013
 

— Burde jeg ikke skrive noe om Chavez, Hugo Chavez, sangeren Chavez, pedagogen Chavez, Chavez med de røde skjortene og de daglige, lange radioprogrammene?

— Jo, det burde jeg. Men det nytter ikke. Ingen vil tro meg.

— Det er bare pga. propagandakrigen.

— Bare?! Har noen noensinne blitt hørt i en propagandakrig med en stormakt?

— Si ikke det: Nå er rettssaken pga. Operation Condor begynt.

— Nettopp! Men i alle år har alle sagt at Operation Condor var venstresidens fantasifoster, en konspirasjonsteori! Hendelsene de 25 er tiltalt for ligger så langt tilbake i tid at den uruguayanske diktatoren Bordaberry, som også skulle ha vært på tiltalebenken, for lengst er død.

— Jojo, men sannheten har altså kommet for en dag i løpet av vår levetid.

— Det er fordi vi er blitt så gamle. Og forresten: Jeg har ikke sett et pip om rettssaken her i Norge!  Og hvem bryr seg vel om de få gjenlevende skurkene bak noen titalls tusen drap som fant sted for 30 år siden? Det var 800.000 i Rwanda.

— Jeg bryr meg! Jeg ble rørt da jeg hørte det på RTVE [Spanias rikskringkasting], rørt og oppspilt. Og slektingene og vennene til de drepte bryr seg! I alle de seks landene, og i hele Latinamerika bryr man seg. Og Chavez har sikkert bidratt til at det kunne skje, fordi noe av det viktigste han sto for, var sammensveisingen av landene på det kontinentet. De skulle ikke lenger være noen bakgård for USA. Vi ser – og det bør nå ha blitt klart for alle – hva USA har bidratt til Latinamerika. [Se for eks. War on Democracy]

Javel da, så får jeg skrive litt til minne om Hugo Chavez:

Chavez prøvde å skape en ny type sosialisme, sosialisme basert på frie valg og markedskapitalisme. De lærde får strides om hvorvidt noe slikt overhode er mulig. I Venezuela har det gått så som så, ikke minst fordi den tidligere oljeeliten har kjempet en innbitt og hatsk kamp for å sabotere forsoning og samarbeid.

Men poenget er – og det er dette som stadig underkjennes i pressen – at Venezuela ikke var og heller ikke er noe sosialistisk land, slik vi forstår sosialisme! Det var og er et beinhardt og brutalt kapitalistland!

Oljeproduksjonen ble imidlertid overtatt av staten, og det er om oljeproduksjonen striden står med USA og den tidligere oljeeliten. Chavez klarte å kjøpe midlertidig fred med fienden USA ved å selge landet store mengder subsidiert olje. Men den interne eliten fører en krig på livet. Jeg hørte forleden opposisjonslederen uttrykke sin kondolanse: “Vår dype medfølelse går til hans nærmeste familie og venner.” Tosk! Hvis Enrique Capriles skal ha noe håp om å forene det splittede – mer enn splittede, delte – landet, så må han innse at for Venezuelas fattige masser, så var Chavez elsket. Massene sørger minst like mye over hans bortgang som den dødes familie og venner. Hvis ikke Henrique Capriles skjønner at han må snakke med de fattige massene, som utgjør 80 % av befolkningen, så frykter jeg at det blir borgerkrig.

Chavez var ingen Pave. Han deltok i alt, var alle steds nærværende, leende, syngende, småpratende. “Han har gitt oss” – heter det – helsevesen, skolevesen, universiteter, voksenopplæring og subsidierte matbutikker. Selv jeg nøt å høre ham legge ut om nødvendigheten av å ta vare på kloden, om å prioritere bærekraftig drift, om å utvikle et samfunn vi alle kan leve i. Han var en fantastisk lærer og en deilig sanger!

Nei, jeg innrømmer: Hvis man vil være en stor statsmann, holder det ikke å være en gudbenådet lærer som klarer å få de svake elevene til å uttrykke seg i timen, og en sjarmerende visesanger. Det holder ikke å sette i gang programmer for å installere vannklosetter i alle hjem, ikke minst når det er et faktum at det enda er langt igjen før det finnes vannklosetter i alle hjem.

Men det å sette småfolket ikke bare på dagsorden, men øverst på dagsorden, det å gi småfolket – det vil si det overveldende flertallet av Venezuelas folk – en stemme og dessuten retten og viljen til å være enig eller uenig med seg, det kan bare en stor, stor statsmann! Det å inspirere ledere i de fleste land i Latinamerika (bortsett fra “pudlene” Chile og Colombia) til å våge å tale USA i mot og til å samarbeide seg imellom om stadig flere tverrnasjonale prosjekter, det kan bare en stor statsmann.

I litt over et tiår har de fattige i Venezuela følt at de sammen med sin leder skapte historie. Flertallet av det venezuelanske folket har følt at de faktisk hadde medbestemmelsesrett, ikke bare ved urnene men i hvordan landet utviklet seg. De deltok i et unikt sosialisme-prosjekt som hele verden har fulgt med blandede følelser. De har nedkjempet et kupp, udødelig filmet fra time til time av et irsk reportasjeteam som tilfeldigvis var i Caracas da kuppet fant sted. Se “The Revolution will not be Televised”.

Nå har jeg sagt nok. Det er en propagandakrig der ute, og mot den veier mine ord fint lite. I dag heter det forresten ikke propagandakrig, men merkevareskaping. Som merkevare hadde Chavez ingen sjans i Europa, men i sitt eget land, solgte han meget godt. Amen og la meg være i fred.

Mar 092013
 

Hallo? Er det noen der ute? Er det virkelig ingen nyhetsformidler i dette langstrakte landet som har fått med seg at rettssaken har startet, at 25 av bakmennene (inkludert eks-diktatorer) bak Operation Condor er tiltalt, og at 24 av dem sitter på tiltalebenken. En rad med kritthvite oldinger plirer interessert på rettsforhandlingene. Annethvert manneben på rekka er allerede i graven, så de tiltaltes interesse kan ikke være stort mer enn antropologisk.

Men for hundretusener av andre er rettssaken av uhyre stor betydning. Som følge av de såkalte skitne krigene de USA-støttede diktaturene i flere Mellom- og Latinamerikanske land førte mot sine egne befolkninger, kom det for eksempel en flyktningestrøm fra Chile til Norge. Jeg vet ikke hvor mange som kom, men jeg har sett tallet 824. For hver eneste én av dem, som for en stor del enda bor i Norge, er rettssaken av overordnet betydning. Bare det at det endelig erkjennes at Operation Condor faktisk fa, nt sted, er nok til at en kan bryte sammen i gråt.

I alle år, tiår etter tiår, har gjenlevende – eks-fanger, torturofre og flyktninger – påstått at lik ble hevet fra fly og helikopter ned i Rio Plata. Nå er det ikke lenger omstridt hvorvidt det skjedde. Det som er omstridt er hvem som var ansvarlig. Det som også er omstridt, om enn ikke i en argentinsk rettssal, er hvorfor ikke Kissinger stilles til ansvar for sine handlinger der og i Vietnam.

Er det kanskje på grunn av Norges skam at ikke norske media nevner Operation Condor i disse dager? Tenk at vi tildelte Nobels Fredspris til Kissinger!

 

 

Jan 182012
 

I dag begynte rettssaken mot en av vår tids helter, dommeren Baltasar Garzón. Det er flere overskrifter om dette i dagens El País, blant dem “Heksejakt i retten” ” ‘Dette er ikke en rettssak, men en lynsjing’ “, “Hevnoppgjør”, “Spania og underskuddet på rettferd”.

Med disse tunge akordene, ønsker jeg å slå an tonen for noe som bør få enhver europeer til å felle tårer, nemlig et stort skritt tilbake for det unge demokratiet i Spania. En uredd dommer som under hele sitt profesjonelle virke har rettet skyts mot diktatorer og torturister sitter på tiltalebenken  fordi han våget å angripe korrupsjon blant vår tids toppolitikere i Spania (den såkalte Gürtel-saken), og fordi han ønsket å reise tiltale i forbindelse med menneskerettighetsbrudd begått i Franco-tiden (i forbindelse med åpning av massegraver). Han har visst også reist sak i forbindelse med Guantanamo. Det han er mest kjent for i Europa utenfor sitt land var at han fikk britene til å holde Pinochet i husarrest i flere uker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Garzón

http://www.nytimes.com/2011/03/26/world/europe/26spain.html?_r=1&ref=baltasargarzon

Det er en særdeles lang og komplisert historie dette her, og jeg akter ikke å fortelle den, blant annet fordi den er av bysantinsk kompleksitet. Det er ganske ufattelig hvordan (og hvorfor) mektige deler av dommerstanden i Spania har klart å montere dette sirkuset av rettslig forfølgelse, når selve påtalemyndigheten har vegret seg mot å sikte ham. Argumentene mot ham så absurde, så Kafka, at han, siktede, må svare med samme mynt, mer Kafka. To av de tre tiltalene mot ham gjelder politisk brennbare emner (1) at han tillot politiet å avlytte telefonene til mistenkte toppolitikere i en korrupsjonssak, og dermed ble det også avlyttet deres kommunikasjon med advokatene  og (2) at han ikke hadde myndighet til å pålegge åpning av massegraver fra Franco-diktaturet. Den tredje saken er administrativ og gjelder at han skal ha tatt seg for godt betalt for en forelesningsrekke i USA. Felles for alle disse sakene er at påtalemyndigheten mener de ikke har noe med straffeloven å gjøre.

http://www.elpais.com/especial/caso-garzon/

At mektige og korrupte politikere rotter seg mot ham, overrasker ingen. At de har såpass makt at de faktisk kan felle ham er derimot skuffende. Det rent juridiske grunnlaget for de tre sakene er jo bare luft. Hvorfor har de spanske toppdommerne fornedret seg til å lage blåbærsuppe av det spanske rettsvesenet?  Det er noe en bare kan spekulere over. Men til min overraskelse var det Wikipedia som antydet en årsak:

Baltasar Garzón har nemlig lagt seg ut med USA i forbindelse med Guantanamo, og det er mulig (visstnok ifølge CNN) at han vurderte å prøve å rettsforfølge Kissinger for hans rolle i Operation Condor.

For å være helt ærlig gråter jeg ikke for Baltasar Garzon. Strafferammen er noe sånt som yrkesforbud i 17 år. Men han er elsket i Argentina, blant annet, hvor han har mye av æren for livsvarige dommer mot flere av toppene i diktaturet, og han er beundret over hele verden.  Hans liv er kanskje ikke noen sofatilværelse, men han er kjent, elsket og beundret, og jeg tipper hans plageånder misunner ham ikke minst hans martyrrolle og respekten han nyter. Hans innsikt i folkerett vil være uvurderlig for et hvilket som helst land. Han vil aldri bli arbeidsledig!

Den som leser dette vil kanskje bite seg merke i at jeg gir inntrykk av at han allerede er blitt dømt, selv om rettssaken bare så vidt er begynt. Jeg beklager. Etter å ha fulgt med prosessen mot ham de siste par årene, er jeg overbevist om at det hele er satt i stand for å få ham av veien som spansk dommer. Det faller meg rett og slett ikke inn at han vil få en rettferdig dom. Jeg tror nok de fleste som har fulgt hans sak er overbevist om at saken er konstruert i den hensikt å felle ham.

Det eneste jeg kan legge til, er at han ikke vil bli torturert i hjel i spanske fengsler. Så galt er det enda ikke blitt der. La oss håpe at det aldri blir det. Men jeg tenker i mitt stille sinn: “Finnes det noen garanti for at Europa aldri mer skal hjemsøkes av tortur og politisk forfølgelse?” Spania har i alle fall tatt et skritt tilbake i retning mørketid.

Dec 162011
 

Ganske kort, til orientering:

Mens vi sliter her med smørkrisen, går det nå litt bedre i Argentina. Der har vinden endelig snudd, ser det ut til, og de har fått fart på etterforskningen av menneskerettsforbrytelsene som ble begått i perioden 1976-1983.

Du kan innvende at det er nå vi lever og at vi må slutte å gnåle om fortiden. Dessuten er jo de som endelig straffeforfølges for det meste døde, jamfør mitt forrige innlegg om blant annet bøddelen Antonio Bussi, som altså døde ­- måtte hans sjel brenne sakte opp i det helvetet jeg ikke tror på og som ikke kan være en brøkdel så ille som det helvetet han skapte her på jorden – 24. november dette året. Ja. Det er nå vi lever, men det er ikke over. Det er ikke fortid.

Argentina har nølt med å stille sine torturister til doms, hva nå det enn kommer av. Men den 15. desember fikk den argentinske dommeren Sergio Torres overlevert 130 fotografier fra IACHR (Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen). Bildene viser lik av mennesker som er blitt torturert i hjel og som har havnet på breddene av Rio Plata. Bildene dokumenterer, sier IACHRs talsmann Santiago Canton, at særlig tortursenteret Escuela de Mecánica de la Armada (ESMA) praktiserte å hive lik på sjøen fra lufta (“vuelos de la muerte” – døds-flyvninger. )

Bildene har ligget i IACHRs arkiver siden 1979, og man kan spørre seg hvorfor de ikke er blitt overlevert før. Jeg kan ikke svare på det. Om det skyldes at USA har hatt god kontroll på aktiviteten til IACHR eller om det skyldes at argentinske domstoler aldri før har bedt om dokumentasjonen, eller begge eller ingen av delene, skal derfor være usagt.

Kilden for det jeg har skrevet her, er:

http://www.lanacion.cl/noticias/site/artic/20111215/pags/20111215151844.html

Det er ikke fortid, og det er ikke over. Antall drepte regimemotstandere i Syria skal nå ha passert 5000. For min del orker jeg ikke en gang tenke på torturen som foregår i Syria. Det er imidlertid sant at det ikke skjer i Norge. Men skulle du være fristet til å tro at nordmenn er genetisk mindre disponert til å utøve tortur enn for eksempel argentinere eller syrere, så tror jeg du vil få problemer med å belegge ditt syn vitenskapelig.

Dec 032011
 

Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf