Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Month: March 2011

Alternativ ode til våren

Det risler og renner glitrende over alt, i søla, mellom alle snøfonnene, nedover grusstrødde veier, fra trær og tak. Bjørka utenfor vinduet er bekledd med så mange rødblussende dompaper at en må tro den forbereder seg til jul. Hakkespettene hakker, ringduen hauker, svartrosten synger selv om det bare er mars, og nede i lia danser hundene foran herren sin på stien.

Hundenes herre er omspunnet av et langt, langt skjerf med flaksende ender. Som en balsamert figur revet ut av en plyndret grav er han. Fra hodet, som sitter litt løst,henger tunga på slep. Skikkelsen sleper seg pesende, svettende, snørrete og stinkende med uendelig tunge, treige skritt oppover på flat mark, slik det sømmer seg et gjenferd.

Det er vår og jeg er forkjølet.

Bradley Manning

Med Libya som bakteppe, for ikke å snakke om Japan, kan vestlige angrep mot pressefrihet fortone seg som uvesentlig. Jeg nevner likevel et par.

Det USAnske rettsvesenet har nå godkjent at landets myndigheter pålegger Twitter å utlevere all informasjon i 3 brukerkonti; dette i forbindelse med jakten på skyts mot Wikileaks. Foreløpig er det kun tre personer som rammes. En av dem er for øvrig medlem av Islands nasjonalforsamling: Birgitta Jonsdottir. Pålegget gjelder all informasjon, ikke bare åpne “tweets”, men også private meldinger, kontoinformasjon, passord, osv. for disse tre personene. De tre klaget mot pålegget, men klagen er nettopp blitt avvist . Heretter kan det henvises til presedens i lignende saker; fritt fram, med andre ord.

Et annet offer i USAs krig mot Wikileaks er Bradley Manning. Jeg klarer ikke skrive om dette, da dobbeltmoralen er for heslig.

Jeg får nøye meg med å henvise til ytre kilder:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/mar/15/bradley-manning-prison-treatment-wikileaks

http://www.guardian.co.uk/media/2011/mar/16/hear-bradley-manning-because-chains

Roger Waters

“Du elsker meg ikke lenger!”

Hørt den før? I noen tilfeller er det virkelig slik at A ikke lenger elsker B. Men i mange tilfeller er det bare slik at B prøver å få viljen sin ved å antyde at A, ved ikke å elske nok, har lagt grunnen for skilsmisse. Det heter hersketeknikk og minner om Bush og Patriot Act: Støtter du oss ikke i dette, er du mot oss. Mest av alt minner det om Israel. (Vi som fordømmer Israels Palestina-politikk, er jo “antisemitter”.)

Det følgende er en tale til antisemitter:

Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs,
dimensions, senses, affections, passions; fed with
the same food, hurt with the same weapons, subject
to the same diseases, heal’d by the same means,
warm’d and cool’d by the same winter and summer
as a Christian is? If you prick us, do we not bleed?
If you tickle us, do we not laugh? If you poison us,
do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge?
If we are like you in the rest, we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian, what is his humility?
Revenge. If a Christian wrong a Jew, what should his
sufferance be by Christian example? Why, revenge.
The villainy you teach me, I will execute,
and it shall go hard but I will better the instruction.

Shakespeare oppsummerer situasjonen nokså godt her, synes jeg; på den ene siden hvem vi alle er når vi fødes, på den andre hva mange av oss – men heldigvis ikke alle – gjør når vi blir eldre. (Og legg merke til hvem vi ifølge Shakespeare har lært av!) Innen vi er kommet til skjells år og alder, er mange av oss nemlig blitt mishandlet. Ja, mange er sågar blitt døde. Resten av oss er i alle fall blitt indoktrinert. Det gjelder jøder, kristne, muslimer og sikkert også hinduer og buddister, ja, og ateister.

Jep, indokrinert. Hillary Clinton prøver for tiden å overtale lovgiverne til å bevilge mere penger til indoktrinering “to win people’s hearts and minds” rundt om i verden, og i den forbindelsen presterer hun å beklage at det i USA ikke finnes “real news”, at folk selv i USA derfor stadig oftere må ty til Al Jazeera. Clip fra Clinton’s tale:

http://www.youtube.com/watch?v=5zW4AKrOIak

Heller ikke i Norge er det mye å hente av “real news”, synes jeg. Det er og blir mitt og ditt ansvar å lete litt i det enorme sortimentet av kanaler de fleste av oss tross alt har tilgang på, etter noe som veier mer enn skum. Tungtveiende stoff finnes jo, vel og merke for den som ikke er indoktrinert til å tro at det vi ikke hører, trenger vi ikke vite.

Nå har jeg til en forandring funnet lett underholdning på Al Jazeera. De vet hva de gjør på den kanalen, altså: Hvem er det Al Jazeera presterer å komme trekkende med for å tiltrekke folk de tror kan tilhøre en potensiell lytterskare? Jo, Roger Waters, selveste Pink, som i Pink Floyd. I et 40-minutters intervju taler han om The Wall, nemlig Israels mur rundt okkupert territorium. Så ble det da Al Jaeera som lærte meg at mitt gamle pop-idol – å, jeg spiller enda Pink Floyd – i 2006 ble overtalt til å kansellere en konsert i Tel Aviv og i stedet ble Palestina-aktivist. Jeg kastet meg selvfølgelig over Youtube, og fant for eksempel denne:

Det var dessuten Roger Waters som gjorde meg oppmerksom på og agiterte for BDS – en global boikottbevegelse:

http://bdsmovement.net/?q=node/127

Min navle og dens oldemor

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

© 2024 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑