Det risler og renner glitrende over alt, i søla, mellom alle snøfonnene, nedover grusstrødde veier, fra trær og tak. Bjørka utenfor vinduet er bekledd med så mange rødblussende dompaper at en må tro den forbereder seg til jul. Hakkespettene hakker, ringduen hauker, svartrosten synger selv om det bare er mars, og nede i lia danser hundene foran herren sin på stien.

Hundenes herre er omspunnet av et langt, langt skjerf med flaksende ender. Som en balsamert figur revet ut av en plyndret grav er han. Fra hodet, som sitter litt løst,henger tunga på slep. Skikkelsen sleper seg pesende, svettende, snørrete og stinkende med uendelig tunge, treige skritt oppover på flat mark, slik det sømmer seg et gjenferd.

Det er vår og jeg er forkjølet.