Sep 132022
 

Det er ikke god tone å kalle folk for fascister. Det er de fleste av oss i Norge enige om.

Men enn om folk faktisk er fascister? Jeg har for eksempel noen venner – et engelsk par – som helt bestemt har en del klart fascistiske meninger, det innrømmer de sågar selv. Jeg liker dem likevel fordi de er politisk hjelpeløse, maktesløse, ensomme og fullstendig forvirret. Hadde de vært aktivister, så ville jeg muligens ha vendt dem ryggen, men jeg vet ikke… Jeg har litt erfaring med et par fascistiske diktaturer (litt erfaring er mer enn ingen): Skarpt motstridende politiske sympatier innen en familie eller en vennekrets skaper dissonans og smerte, men ikke nødvendigvis total splittelse, selv i et diktatur.

Det jeg skulle ha sagt: Det er nok mye mer fascistisk tankegods ute og går enn vi er klar over, og mye av det er organisert, tenker jeg; ikke nødvendigvis under en ny-nazistisk paraply – nei, nettopp ikke det – men under f.eks. Sverigedemokratene.

Folk blir ydmyket av tilsynelatende enstemmig politisk korrekthet – ydmyket, frustrert og sint. (Jeg kjenner jo på noe av det selv i forbindelse med min NATO-motstand, som ikke er politisk korrekt for tiden.)

Selv om Sverigedemokratene har dempet den offisielle retorikken, er det nok mye grums blant velgerne deres. Det kan gjelde irritasjon over alt som støter “gode, gamle” (tradisjonelt kristne) verdier. Pride og feminisme irriterer mange. Det kan gjelde hjelpeløs sinne over at så mye av livet nå er blitt virtuelt og foregår på Internett. Og det kan selvfølgelig gjelde bitterhet over at utlendinger tar plass i jobbkøen og i kampen om kommunale ressurser. Forståelig bitterhet, som dessverre lett kan utarte til “hat” av folk av en annen hudfarge.

Forrige avsnitt gjaldt Sverige. Men jeg tror at naken rasisme er langt mer utbredt ellers i Europa enn vi er klar over. Vi bare ser det ikke fordi også rasister kan være riktig så hyggelige. De kan elske sine barn slik vi elsker våre barn, gi penger til de fattige, til Wikipedia, til bekjempelse av malaria, osv.

Dessuten: VI VIL IKKE SE rasisme i Europa, fordi vi vil “være venner”. I EU vil vi alle være venner. Det er noe av problemet med EU: skinn-enighet.

Vi vet at det er mye råttent (fascisme) i Polen. Vi vet at rasisme er svært utbredt i Ungarn. (Man kan forstå at tyskere og svensker ikke vil ha flere immigranter – de har allerede tatt i mot så veldig mange flere enn vi andre, men Ungarn ville ikke ha en eneste.)

Vi må anta at det blant flyktningene til USA mot slutten av krigen også skjulte seg noen skurker (slik vi har sett en del av både fra diktaturene i Latinamerika og fra Rwanda) som tenkte de fikk komme seg unna når de så hvilken vei det gikk. Og vi vet, ikke minst, at terroristbevegelsen Klu Klux Klan (jf. sangen Strange Fruit) tok seg voldsomt opp på 50-tallet i USA som en konsekvens av lovpålagt desegregering. Selv om seriøse politikere ikke åpenlyst tør hevde rasistiske og fascistiske synspunkter, er det mer enn sannsynlig at det blant dem finnes mange ulver i fåreklær, ikke minst i USA. Noen av disse ulvene er nok blant pådriverne av den USAnske militarismen som de fleste nordmenn for tiden finner det betimelig å glemme.

For noen dager siden holdt en aldrende John Pilger visstnok en tale i Trondheim. Han siterte forfatteren Harold Pinter:

“US foreign policy,” he said, “is best defined as follows: kiss my arse or I’ll kick your head in. It is as simple and as crude as that. What is interesting about it is that it’s so incredibly successful. It possesses the structures of disinformation, use of rhetoric, distortion of language, which are very persuasive, but are actually a pack of lies. It is very successful propaganda. They have the money, they have the technology, they have all the means to get away with it, and they do.”

In accepting the Nobel Prize for Literature, Pinter said this: “The crimes of the United States have been systematic, constant, vicious, remorseless, but very few people have actually talked about them. You have to hand it to America. It has exercised a quite clinical manipulation of power worldwide while masquerading as a force for universal good. It’s a brilliant, even witty, highly successful act of hypnosis.”

Jeg tror ikke det er mange fascister og rasister i Norge, selv om det er påfallende hvor mye større sympati vi har for ukrainske flyktninger enn for flyktninger med en litt annen hudfarge. Men vi har latt oss føre bak lyset ang. USA og NATO, og det er mer enn flaut: Det er til å gråte over.

Linken nedenfor er til en artikkel som er a) alt for lang b) skrevet av en dame som er flere-og-åtti år – lever hun i fortida? Kort sagt: Er hun f.eks. for opphengt i gammelmodige ideer om revansjisme? Det er altså mulig man må ta noe av det hun skriver med en klype salt, men hun trekker fram interessante aspekter vi ikke hører mye om, og hun har åpenbart kunnskap:

Om militarisering i Europa

Dec 272020
 

Jeg hadde ventet 30 min. foran en enslig opptatt hurtiglader langt fra sjapper, kiosker og toaletter. Det snødde vått og kaldt, jeg var tissetrengt og det var ingenting å gjemme seg bak på den store sletta omgitt av småhus. Da jeg endelig slapp til laderen, var jeg så trengt og så kald at jeg ladet bare noen få minutter før jeg dro videre til neste ladested. Der var det, foruten spisested og bensinstasjon, 20 tesla-ladere, 3 hurtigladere for oss andre – alle opptatt og med 4 biler i kø – og 1 ladestolpe. Den var ledig. Jeg koplet bilen til stolpen og trasket av sted til spisestedet for å gå på do og varme meg.

Men spisestedet var stengt. Heldigvis var det også en Macdonalds et stykke unna, og der fikk jeg lettet det mest presserende av mine behov.

Da jeg kom tilbake til bilen 20 minutter senere, hadde den ikke tatt lading. Jeg prøvde en 10­–15 ganger å koble fra og koble til, men nei, bilen ville ikke ta lading. Så kom det en ung mann med lyseblå øyne og tilbød seg til å hjelpe. “Jobber du her?” spurte jeg overrasket. “Nei, jeg skal bare hjelpe.” Jeg frøs litt og var for oppgitt til å vurdere om det var grunn til å mistenke onde hensikter; dog ikke så oppgitt at jeg ikke registrerte et snev av utlendighet i språket hans. Kanskje polsk, tenkte jeg.

Han prøvde 10­–15 ganger å koble til og å koble fra kabelen på bilen min, og fikk samme resultat som jeg. Det snødde fortsatt, og jeg var igjen begynt å bli tissetrengt og aldri så lite realt bekymret. Jeg hadde helt klart ikke nok strøm til å komme meg hjem. Mannen prøvde da å sette i gang ladeprosessen (på MIN bil) fra SIN telefon. Da tok bilen lading. Vi hadde altså fått bekreftet at det ikke var noe galt hverken med stolpen eller bilen min.

Han avbrøt ladingen – som han ellers ville måtte betale – og prøvde igjen med min ladebrikke. Niks. Så startet han uten videre nok en gang ladingen fra sin telefon, ba meg ringe seg når jeg hadde nok strøm, lovet å sende meg beskjed om hva det kostet slik at jeg kunne Vipse ham beløpet, og forsvant. Forvirret satte jeg meg inn i min kalde bil, som nå pent og pyntelig la på seg kilometer etter kilometer, og ventet til jeg hadde fått nok strøm.

Da ringte jeg ham slik at han kunne avbryte ladingen, og minnet ham om å sende SMS om hva jeg skyldte ham. Etter en stund kom det melding fra ham: “Det var så lite… se på det som en liten julegave. Hilsen Krystian”.

Takk Krystian!

Aug 182020
 

Hvem sin tillit, fru statsminister?

Hver kveld opptrer en liten tropp regjeringsartister på underholdningsprogrammet Dagsrevyen. “Bare hold 1-metern,” spøker de, så går det så greit så.

Jasså? Gjør det virkelig det? Enn om jeg er gammel og/eller ufør og MÅ bruke kollektivtransport? Enn om jeg ikke har bil en gang? Nei, Underholdningsrevyen forsikrer at det slett ikke var fullt på busser, tog og trikker i dag. Så da er det slett ikke nødvendig å påby ansiktsmaske. Det hele er tillits-basert, skjønner du.

Ja, vi vet at et av høyreregjeringens mantraer er “fritt valg”. Så jeg kan velge om jeg smitter folk rundt meg. Men jeg kan ikke velge om jeg blir smittet av folk rundt meg.

Regjeringsartistene har alltid rede svar for hånden, innstudert på forhånd, antakelig etter avtale med talerøret deres, Underholdningsrevyens reportere: Hvis vi påbyr ansiktsmaske, så vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Les den setningen en gang til: Hvis det blir påbud om ansiktsmaske vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Skjønner du syllogismen?

Men nå går smittetallet opp. Hvorfor det, mon tro? Handelstanden i kommunen Indre Østfold – hvor er det forresten? – skylder på Sverige. Men jeg krysset selv grensen fra Sverige en av de få dagene den var såkalt åpen. Jeg var innom to butikker og fulgte de samme forsiktighetsreglene som jeg gjør i butikker i Norge og er derfor helt sikker på at jeg ikke kan ha fått på meg noen smitte. Men det var lang kø på vei tilbake til Norge, og alle ble vi stoppet og sjekket.

Men samme dagen som jeg satt i kø ved grensen på vei fra Sverige, landet en bekjent av meg på Gardermoen. Han kom fra Latinamerika. Riktignok hadde han mellomlandet på en annen flyplass i Europa hvor han måtte vente på fly til Norge i tre timer. Man må gjerne mellomlande et sted når man kommer fra for eks. Brasil eller USA. “Var det ikke et fryktelig styr?” spurte jeg. “Langt i fra!” Da han kom til Norge var alt nøyaktig slik det hadde vært før Covid. “Hva?” spurte jeg skarpt. Ingen passkontroll, ingen som avkrevde noe som helst, heller ingen som fortalte noe som helst. Det var ikke et pip om karantene, for eksempel, ingen som delte ut informasjon på 6 språk om hvor man skulle henvende seg om man fikk symptomer… “Men, men… jeg trodde…,” sa jeg hjelpeløst, “på Underholdningsrevyen har de jo vist … teststasjoner …” Joda, det finnes boder til testing, forklarte han. Men de var tomme. Han selv hadde et sterkt ønske om å få teste seg, men dessverre, det var ikke noe tilbud.

De var nok sikkert bare satt opp slik at Underholdningsrevyen kunne filme dem.

Mar 282020
 

Pelshvalen er tilbake på våre breddegrader. Jeg hører den synger. Luften er jo blitt litt renere nå som følge av Corona-tiltak; kanskje også havet? Eller forresten, er det virkelig sang jeg hører?

En venn i det hardt Corona-rammede Spania og jeg kommuniserer en del for tiden, her vi sitter i hver vår “sosiale avstand”, han i praksis i husarrest og jeg med hytte- og besøksforbud.

Dagens tema har vært chagas. (Det var spanjolen som begynte, fordi han har en boliviansk venn som pga. chagas nylig er blitt livsvarig arbeidsufør i en alder av 38.) Chagas tar hovedsakelig de fattige – mange fattige – i Latinamerika, og farmasøytiske selskap bryr seg derfor ikke om denne sykdommen.

Det er i det hele tatt mange svært alvorlige sykdommer i fattige land som den farmasøytiske industrien og økonomiske eliter ikke bryr seg nevneverdig om.

Nå kommer det riktignok endelig en malaria-vaksine, men hvem av de fattige får råd til å ta den? Her i vesten har vi i årtier hatt vaksine mot røde hunder, som er en helt uskyldig sak for alle unntatt fostre. Vaksinering mot Zika-virus (forbundet med mikrokefali hos fostre i mødre smittet under svangerskapet) er derimot enda ikke klar. Det er nettopp utviklet en vaksine mot Dengue-virus som bare må gis til folk som allerede har motstoffer mot Dengue, og som i for eks. i Thailand koster  USD 87 x 3 (+ testing av serum antistofftiter)

Osv. osv.

En Covid-19-vaksine er derimot allerede klar til testing etter bare et par måneder, og vil bli klar til bruk om et år.

I NRK har de imellomtiden nesten sluttet å snakke om hva som skal skje med de innelåste flyktningene i Hellas (31.400), i Syria og naboland og i andre nødstedte områder. Jan Egelands askegrå, fortvilte ansikt dukker øyeblikkvis opp på skjermen, men fader straks ut i det leppene hans former et svimlende høyt tall. Publikum – vi – orker ikke tenke på, orker ikke se på, orker ikke vite, orker ikke høre det. Orker ikke, ORKER IKKE.

Jeg tror at vi i vesten trues av en annen, men like stor, krise som Covid-19, men jeg vet ikke hvordan den vil arte seg. Derfor formulerer jeg beskrivelsen av den som spørsmål:

Hvor lenge og til hvilken pris vil hver og en av oss klare å opprettholde sameksistensen mellom, på den ene siden, våre stort sett “humanitære prinsipper” og, på den andre, undertrykt kunnskap om at millioner etterlates uten våpen mot ulike mikrobiologiske (f.eks. viruser) og makrobiologiske og -geologiske (f.eks. ørkenspredning) fiender?

Hvor lenge kan vår tro på oss selv som rettferdig og demokratisk samfunn overleve det at vi forlater de andre, der de sitter fast i sine flyktningeleire, favelaer eller omgitt av utbrente marker. Med tårer i øynene snur vi oss og vinker, men de ser ikke våre tårer fordi de er allerede i ferd med å falle om.

Denne sameksistensen er så disharmonisk at den skriker. Noe vil måtte gi seg. Før eller senere.

Er det kanskje uling jeg hører?

Sep 142019
 

Jeg har skrevet om Ketil Bjørnstad før. Det er langt fra alt han har gjort som griper meg. For å være ærlig så har jeg hverken lest eller hørt mer enn en brøkdel av hans kolossale produksjon, nettopp fordi jeg vet det – vet at ikke alt vil gripe meg. Men jeg beundrer hans evne til å kunne formulere nesten hva det skal være.

Jeg vil være ham evig takknemlig for boka “Jæger”, ikke fordi Jæger i utgangspunktet interesserte meg, men fordi Bjørnstads tilnærming til genren biografi var banebrytende og befriende. Synd at det må ha kostet ham så utrolig mye kildearbeid at få som behersker språket i den grad han gjør, vil orke å gå i hans fotspor.

Jeg hadde lest to bind av “Verden som var min”, men hadde ikke tenkt å lese flere. Bind V er en mastodont av en bok om tiåret 2000-2010 slik det så ut fra Bjørnstads ståsted. Men så kom jeg over 1) en nedlatende anmeldelse av boka i en hovedstadsavis og 2) Arild Rønsens panegyriske oppfordring i Klassekampen til å lese den. Hm, tenkte jeg. Her er det noe som ikke stemmer. Dette må jeg sjekke.

Jeg lånte boken, men da jeg var kommet omtrent halveis i den, var det like før jeg returnerte den. Første halvdel var en oppramsing av ærefulle konsertoppdrag med verdensberømtheter, og møter med kjendiser som Liv Ullman. Han var på fornavn med alle, snakket pent om alle og jeg, som leser, kjedet meg. Han forsikret dessuten med jevne mellomrom at han ikke kunne fatte at man ønsket å ha ham, “Bjørnstad-gutten”, med på laget. Jeg ble trett av det jeg oppfattet som påtatt beskjedenhet.

Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Han blir far, og her begynner ting og tang å rocke. Ganske forsiktig, til å begynne med, etterhvert med større trøkk. Først kommer kattungen Kaos inn i livet hans, som et forvarsel på hva som skjer med et menneske når det får ansvar for et levende men hjelpeløst vesen.

Fra nå av blir den elskverdige mannen stadig oftere både utålmodig, gretten og regelrett sint. Ikke på barnet! Nei, men som mange nybakte foreldre blir han umiddelbart nesten panisk klar over at den lille en dag vil måtte klare seg uten foreldre. Ulikt mange andre, utvikler han som et slags forsvar av barnet et særdeles klart blikk for hva som skjer rundt familien. Det slår meg at hans reaksjon minner om våre forfedres: de måtte være våkne for ytre farer som fiendtlige stammer og rovdyr, mens “normalen” i dag tvertimot er å låse seg inn i polstrede hjem med innbruddsalarm.

Det som ikke stemmer er at nå er “Bjørnstad-gutten” på offensiven, altså fra andre halvdel av boka. Og det bør ikke forundre noen at en Bjørnstad på offensiven ikke faller i alles smak. Han kan virkelig få sagt både det ene og det andre så det svir; i alle fall for dem som blir rammet.

Tårene triller når jeg leser om foreldrenes sakte nedtang til dødsriket. Inntil nå har har han vært tilbakeholden om dem – han er ingen Knausgård, for å si det slik. Han har måttet skrive om dem i alle bindene fordi de tross alt er viktige i hans liv, men leseren har skjønt at mye er utelatt. Men så skjer det ting som er “utenfor vår makt”, som det heter. Force majeur. Nå kan han sette inn trykket ved å beskrive livets slutt i et moderne Oslo – og jeg får gåsehud! – og ved å hevde foreldrenes verdighet selv når de står med ryggen mot veggen. Han reiser flagget, kan man si. Slaget er tapt, men flagget vaier likevel.

Selv har jeg på disse sidene for det meste skrevet om forhold annetsteds i verden. Jeg har ønsket å tro at mitt land er en grønn og fredfull øy i verdens ufred. I Bind V bebreider Ketil Bjørnstad seg for å ha vært feig. Jeg antar han mener at han har vært redd for å gjøre seg upopulær. Jeg har også vært feig. Det skyldes delvis min lojalitet til min arbeidsgiver – til syvende og sist staten. Jeg har ønsket å tro på mitt land og jeg har langt på vei klart det. Men i det jeg har slitt meg gjennom mastodonten Bind V, blir det klart for meg at mye her til lands ikke er slik vi tror og ønsker å tro.

Jeg hører at kommentariatet beklager utfallet av det nylig overståtte valget og kaller det en utfordring for demokratiet. Jeg har derimot ikke hørt snev av selvkritikk fra de tradisjonelle partiene. Vi har for eksempel visst om de menneskeskapte klimaforandringene i mange tiår nå, og burde ha satset på massiv utbygging av kollektivtilbudet i like mange tiår. Da hadde vi sluppet bompengesaken. Er det rart at de unge stemmer MDG? Høyre og AP har jo vist at de ikke var velgernes tillit verdig.

Konklusjon: Jeg kan bare gjenta oppfordringen fra Arild Rønsen: Les Bind V av “Verden som var min”!

Til Ketil Bjørnstad: Skulle noen noensinne overlevere en beskjed til deg fra Pelshvalen, så er beskjeden denne: Takk for Jæger og for Bind V og, fra én musikkelsker til en annen, hør på Georgisk polifoni. Et sted å begynne er Rustavi-koret.

May 232019
 

Jeg har i mange år vært opptatt av et fag jeg ikke har snøring på, samfunnsøkonomi. Jeg har faktisk lest et par-tre bøker for å bøte litt på min uvitenhet, og jeg piner meg av og til gjennom en og annen avisartikkel om emnet.

Her er min oppsummering av noe av det jeg mener å ha lært:

Friedrich Hayek (d. 1992) anses av mange som “neoliberalismens” far. Basert på blant annet hans arbeider har økonomer forholdt seg til et sett nærmest naturgitte “lover” som skal være matematisk beviselige og dermed ufeilbarlige. “Økonomisk vitenskap” har vært basert på disse lovene. Kritikk av dem og tvil har ikke vært stuerent, og mange økonomer har fått svi med arbeidsledighet hvis de våget stille spørsmålstegn ved dem.

Nå er det slik med vitenskap at vitenskapelig kritikk er en forutsetning for vitenskapelig utvikling. Slik jeg forstår det har ikke økonomisk vitenskap vært tilstrekkelig åpen for vitenskapelig kritikk.

Hayeks arbeider har ligget til grunn for legitimering av markedsliberalismens eksesser (som bl.a. Milton Friedman var en talsmann for). Vi har også sett sosiopolitisk bevisste økonomer (for eksempel Joseph Stiglitz) som har vært forferdet over disse eksessenes katastrofale følger, men som ikke har klart å frigjøre seg fra de neoliberalistiske “lovene”.

Med finanskrisen ble det litt uro i rekkene blant samfunnsøkonomer. Også psykologifaget slo noen sprekker i de neoliberalistiske modellene, ikke minst ved å påvise empirisk (altså målbart) at menneskets atferd på markedet ikke er rasjonell (jf. den snart klassiske boken Predictably Irrational av Dan Arieli, som jeg aldri kan få fullrost nok).

Det er lenge siden det ble klart for de av oss som har vært opptatt av klodens fremtid at Markedet definitivt ikke ville løse klimakrisen. (Dessverre er det enda de færreste regjeringer som har fått med seg denne innsikten.)

Ja, dette med kloden, dere vet, klimaet og artsmangfoldet …
Temmelig alvorlige greier, nesten så en har lyst til å låse seg inn på kammerset og vente på at det hele er over. Men nå finnes det altså økonomer der ute som faktisk ER begynt å arbeide med saken, og det at de ikke alle er arbeidsledige gir et visst lite håp.

Her er et veldig kort, lett og nesten søtt intervju med én av dem i Dagsavisen: Ebba Boye fra Rethinking Economics

Så er det en smellvakker italiensk-amerikansk økonomiprofessor som har introdusert en ny dimensjon til økonomifaget, blant annet i boka The Value of Everything. Hun er ute etter å omkalfatre mye, og hun går løs på et av selve fundamentene i faget, begrepet verdi. Mariana Mazzucato ser på begrepet verdiskaping og dekonstruerer det, kan man si. Hun lager et nytt begrep: verdiuthenting (i praksis nærmest parasittisme, hvis jeg forstår henne rett; rentenisme).

Uavhengig av den vakre økonomen vet jeg at på 2000-tallet har de 400 største selskapene i USA brukt 54 % av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer; 34 % av overskuddet har gått som avkastning til aksjonærene og kun 9 % er blitt reinvestert i driften. Dette er et eksempel på verdiuthenting.

Samtidig, skriver Mazzucato, bidrar offentlige utdanningsinstitusjoner og forskning til næringslivets innovasjon, men neoliberalismen definerer visstnok ikke offentlig utdanning som verdiskaping.

Jeg er virkelig ikke den rette til å dosere om samfunnsøkonomi. Jeg gjør et fattig forsøk kun fordi jeg tror det er viktig at vi stiller oss bak økonomer som tør risikere arbeidsledighet ved å utfordre vedtatte “sannheter”. Det er like så viktig som å stille seg bak utforskende journalister, menneskerettsaktivister og andre som risikerer represalier for å forsvare menneskeheten og kloden.

Jeg tror dessuten det er viktig at økonomene faktisk snakker til oss på et språk vi kan forstå og vi stiller dem til veggs hvis de ikke taler vår sak.

Jeg tror fremfor alt at det er utrolig kult at noen økonomer nå er med på laget.

Alt er altså ikke helsvart.

Og i mellomtiden går det an å sette av dagen

30. AUGUST 2019

TIL

KLIMABRØLET


Dec 312018
 

Om vel et døgn vil klokkene begynne å ringe inn et nytt år. Klokkeklangen vil forplante seg fra time til time fra øst til vest – eller er det fra vest til øst? – inntil hele kloden har oppfattet at vi heretter må tukte oss selv til å skrive 2019, et helt alminnelig årstall, langt fra rundt og ikke en gang delbart med 2. Høyst sannsynlig vil det ikke skje noe utenom det vanlige i løpet av de timene som årsskiftet varer. På nyhetene vil vi bare få høre om nok en galning som har skutt eller satt fyr på sin elskede, seg selv eller naboen. Og det kan hende at enda noen titalls afghanere er blitt drept av en selvmordsbomber. Brønnpisseren i USA, får vi nok også høre om. Kort sagt, det vanlige.

Rikskringkasteren og avisa mi prøver å bre et mildt skjær over det hele. Søndagsskolehistorier florerer, da unødig belastning på landets akuttinstitusjoner tross alt bør unngås. Jul i heimen har jo i alle år vært en risikosport; alt for mange tørner i løpet av desembermåneds siste ti dager, når vi alle skal være så glade i hverandre, så snille og så fredfylte. I de tusen hjem har man i romjula sett oppmuntrende filmer om motgang som belønnes med lykke takket være ærlighet, godhet og kjærlighet. Ikke bare barnefilmer. Men også barnefilmer, for mange har vi barn, barnebarn eller tantebarn som er hjemme i jula. Og snille som vi er i jula, sitter vi med dem foran storskjermene og er “sammen” om filmene. Mary Poppins II, for eksempel.

Mary Poppins II skiller seg litt fra Mary Poppins I – det skulle virkelig bare mangle. De voksne – Jane og Michael – er ikke gift, og godt er det, for de er jo søsken. Han er enkemann og hun er – tro det eller ei – singel, og hun forblir singel til siste slutt, tenk. Dessuten er Mary Poppins kledd som en fin frue, ikke som en tigger. Ja, det var visst det hele. To ting har altså endret seg siden Mary Poppins I, fra 1964. Tenk hvor mye annet har endret seg i løpet av 54 år!

Bare det å reise, for eksempel. Har du reist med et ordentlig skip noen gang? Det har jeg. Ikke på Titanic – så gammel er jeg tross alt ikke – men på luksusskipet Stratheden. Stratheden ble sjøsatt i 1937 og skrotet i 1969. Jeg var barn, redd og alene, men minnene fra Stratheden er noen av dem jeg verdsetter mest. Det jeg husker er ikke ubehaget, men min venn sjøen, det deilige treverket i gelenderet, den nydelige spisesalen, det vennlige kuøyet i kahytten min, det beroligende bølgeskvulpet mot ruten og duren fra skipets enorme motoriserte hjerte.

Ja, jeg var barn, redd og alene, men det gikk bra. Og nå er jeg voksen redd og alene, og det går fortsatt bra. Det går bra for meg, som er stor og sterk blant annet fordi jeg bor i verdens pr-pers rikeste land.

Men siden jeg ikke lenger er barn, vet jeg alt for smertelig godt hvor mye mer vi alle har å være redde for. Og hva i all verden skal jeg gjøre med den angsten? Skal jeg plage samboeren min (som tror at klimaproblematikken løser seg med teknologi, som ikke er enig med meg om Iran, NATO og EU) som tilsynelatende bor på en annen planet? Skal jeg plage mine nyvoksne barn med min angst? De har da virkelig mer enn nok å stri med – husgjeld, studielånsgjeld, uinspirerende jobber ….?

Nei, jeg er virkelig alene. Kanskje ikke alene nok til å skille meg – man har jo tross alt delt storparten av et liv. Men alene med mine tanker, mine interesser og min sorg over klodens fremtid.

Men herregud, da mann! Hvor mange av oss er det ikke som er intenst bekymret for klodens fremtid? Noen av oss har enda et visst håp om å redde stumpene. Hvorfor finner vi ikke sammen? Hvorfor er vi så spredd i så uendelig mange leire, med sprikende og høflig gjensidig-avvisende budskap?

Det haster.

Jun 102018
 

Arbeiderpartiet sliter, sies det. Det kan være mange grunner til det, og media er stadig frampå med forklaringsmodeller.

Jeg har mine egne tanker om dette og hint, selvfølgelig. I et demokrati må politiske partier tåle at det koster å ta upopulære avgjørelser, og følgelig tar de fleste partier alt for få av dem. Arbeiderpartiet er ikke noe unntak da det må ta hensyn til det såkalte “grunnfjellet”, som fremfor alt ikke ønsker innskrenkninger, begrensninger, avkortinger, nedskjæringer og annet som kan true eller begrense økt velstand for de av oss som er mest høylydte, mest verbale og mest pågående.

I mellomtiden et ansvarlig parti forholde seg til folkerett, internasjonale avtaler og langsiktige økonomiske og klimatiske forhold. Arbeiderpartiet er dessuten programforpliktet til å forholde seg til solidaritetsprinsippet, hva nå det enn innebærer. Sikkert er det i alle fall at det omfatter også våre nye landsmenn. Akkurat dette siste faller enkelte tungt for brystet, og derfor er det mange som håper at det ikke blir stadig flere “nye landsmenn”.

Sikkert er det også at vi i de kommende årene vil oppleve mange relativt dramatiske endringer som ingen av oss vil sette pris på, flere av dem betinget av klimaendringer som til dels blir uforutsigelige. Kulden nå i vinter var det vel få som forutså, og hetebølgen og tørken vi nettopp har opplevd var det heller ikke mange som forestilte seg på forhånd. Hvordan skal vel bønder kunne tilpasse seg slike svingninger? Dette har bare vært en ørliten forsmak. Vi foretrekker å ikke tenke på det, men allerede ser vi at økt rasfare som følge av stigende nedbør, betyr at folk vil måtte forlate gård og grunn mange steder i landet, og hvem skal betale for det?

Samtidig vokser polariseringen mellom NATO-land på den ene siden og, på den andre, konkurrerende land og traumatiserte folkegrupper. Denne polariseringen håndteres etter mitt skjønn svært dårlig av NATO. Det er en annen historie jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på her og nå.

Det jeg ville ha sagt, er at Jonas Gahr Støre er en mann som nyter mye større respekt enn det oppslutningen om Arbeiderpartiet kan tyde på. Personlig har jeg aldri stemt på Arbeiderpartiet. Jeg regner heller ikke med å gjøre det i fremtiden. Men de aller fleste jeg snakker med om politikk, og det er mange – og det fra ulike politiske ståsteder, fordi jeg er opptatt av landets ve og vel – omtaler ham med stor varme og respekt. Han oppleves som en sjelden fugl i den politiske faunaen, som en usedvanlig hederlig og rettskaffen person. Dertil er han mer enn vanlig kunnskapsrik, analytisk og velsignet klar i tanke og tale. Om det skulle være slik at enkelte personer i Arbeiderpartiet intrigerer mot ham, så anser jeg det som tragisk. Tragisk for Arbeiderpartiet og også for oss andre: Dersom det enda er en mulighet for at Arbeiderpartiet igjen kan lede en flerpartiregjering, så ville det muligens forutsette Jonas Gahr Støre som leder.

Til tross, altså, for at jeg ikke er noen Arbeiderpartitilhenger, så ønsker jeg med dette å uttrykke en slags hyllest fra min ringe person til Jonas Gahr Støre. Dette gjør jeg ikke minst fordi jeg vet det er utallige andre personer i Norge som ikke er “partipolitisk aktive”, men som følger med og som bryr seg om vårt lille lands skjebne i en usikker fremtid og som har større tro på ham enn på Arbeiderpartiet han leder.

Nov 172017
 

I’m writing today in response to this: http://www.musicradar.com/news/5-reasons-why-your-protest-song-is-making-things-worse

Mind you, it’s well worth reading as the guy evidently has a point – five, actually – as well as a sense of humour.

And he’s not the only one who’s sick and tired of bedraggled lefties who go on and on about “the scourge of neoliberalism”, and by sanctimonious organic know-alls who insist that the apocalypse is nigh and that we must all repent, otherwise all, except those who can afford to move to Mars, will suffer a hideous, worse-than-death demise.

Most people are pissed by self-righteous, better-than- you, priggish, self-disciplined and more often than not neurotic, self-denying would-be saints who refuse to go window-shopping, refuse to splurge, refuse to eat T-bone steaks, and whose faces are perpetually warped by disapproval.

In short, by people like me.

“Look out the window,” people like me say, as though we were the only ones who ever notice what goes on in the world. “Now Saudi Arabia has even kidnapped Lebanon’s PM, with the blessing, of course, of Emperor Trump”. And since most people haven’t noticed that Lebanon’s PM has been missing for 13 days, and since they really don’t see that this concerns them, our making such a fuss about the matter annoys them. Understandably.

In short, most of the general public, if not the general public as a whole, is annoyed. The “green” people disapprove of how we live. The lefties disapprove of just about everything. And the rest of the population disapproves of both the green people and the lefties and the immigrants. What a lark!

So, what to do? Should people like me just pack up and go tend our gardens?

I know, yes, I really recognise, that by labelling anti-immigrationists “racist”, we are making things worse. I must confess that when I read that “Police estimated 60,000 people took part in Saturday’s event, in what experts say was one of the biggest gathering of far-right activists in Europe in recent years” (source: the Guardian)  my first thought was to demand that Poland be kicked out of the EU. But what good would that do? The EU is disintegrating in any event, and the best we can hope for is that it will survive a few more years. In the mean time, calling people “racist” is not a wise move.

Twenty years ago, and even five years ago, I would never have thought I should hear myself wish the EU well. Now I have come to understand that war is not something Europe has grown out of. People are, it seems, still mere primates in spite of their highly developed brains. War may come to Europe again sooner rather than later.

No, I shall not pack up and go tend my garden! I intend to continue weaving my own way through media outlets, trying to understand what is happening and why. I shall continue to try to understand why most of us act as we do, and why we allow “Democracy” to be so terribly abused. From time to time, I shall continue to express, on this site, my understanding, the understanding of a cetacea paellicius, no more, no less. In short I admit the writer of the article referenced above has a point, or five, but I also insist that defeatism is not a solution, just an option.

It is not my option.

May 032017
 

I førvalgstider er det ikke måte på hva de ulike partiene lover for å få flest mulig velgere på kroken. Kontantstøtten er et eksempel, et resultat av tidligere valgløfter, og med den har våre myndigheter vært, og er enda, mer enn alminnelig spandable – vel og merke på vår, skattebetalernes, bekostning – og det jeg lurer på, er hvorfor nettopp kontantstøtte?

Er det på grunn av smårollingene? Ikke tale om! Ikke på noe tidspunkt i livet vil smårollinger ha det bedre i offentlighetens varetekt enn i alderen 1-3 år. Om jeg var Kristelig folkeparti og ønsket å forsvare barn som individer og “familien” som institusjon, ville jeg ha ivret for noe ganske annet.

Hva Kristelig folkeparti mener om saken, er forresten nokså underordnet, siden et så lite parti aldri kunne ha fått innvilget et såpass ekstravagant tilbud til velgerne uten mer eller mindre implisitt støtte fra de store partiene. Noe skjuler seg bak den retoriske ulla, og jeg lurer på hva det er.

Ikke en gang Høyres mantra om valgfrihet – i dette tilfellet kvinners rett til å velge om de vil eller vil ikke ut i arbeidslivet – kan forklare en så dyr post. Selv Høyre er jo tross alt ikke tilhenger av at unge menn skal få et slikt valg. Kan de da forsvare at unge kvinner skal få det? Javel, det er jobbigt å oppdra et barn, men det er også jobbigt å være parasitt. Det er ikke bare bare å ha råd til beholde mobilnett-, spotify- og netflixabonnement; en parasitt må være både kreativ og flittig.

Alle barn av arbeidende foreldre har rett til barnehageplass. Rett nok betaler foreldrene for hver plass – og den er ikke billig – men er den likevel dyr for skattebetalerne? Kan det hende at kontantstøtten er billigere enn det ville vært om alle arbeidet? Jeg er ikke særlig begeistret for den forklaringen fordi de som arbeider betaler ikke bare for barnehageplassen: de betaler også skatt.

Kronargumentet mot kontantstøtten har vært at den har holdt utenlandske mødre hjemme. Men det siste pelshvalen hørte da den svømte langs Norges lange kyst var at kontantstøtten var et tiltak mot fattigdom. Det het: “Mange utenlandske kvinner får jo ikke jobb!” Er  kontantstøtten til syvende og sist bare et forsøk på å kamuflere uvilje mot å lære opp og ansette utenlandske kvinner?

Så må en heller ikke glemme at uten kontantstøtten ville Kristelig folkeparti vært enda mindre enn det er. Jeg vil hevde at det er i de store partienes interesse å holde småpartiene i live, slik at de har noen å drive hestehandel med og kan holde seg i salen fram til målstreken.

Lureri er alltid irriterende. I dette tilfelle er det spesielt irriterende fordi det faktisk finnes faglige grunner til å påkoste lønn til hjemmeværende foreldre for en periode når barna er i alderen 8 til 16 år. En mors eller fars dedikerte støtte i denne perioden kan gjøre underverker. Det er grunn til tro at det vil kunne forhindre en del unge fra å falle av lasset (d.v.s fra å bli arbeidsudyktige). Hvor mye dette ville bety samfunnsøkonomisk har jeg riktignok ingen forutsetning for å mene noe om.

Hvorfor i alle verden er det ingen av partiene som ivrer for kontantstøtte i opptil 3 av de årene! Det mangler da vitterligen ikke på bekymrede velgere som ville takke for et sabbatsår når poden begynner å oppføre seg underlig.

Arbeidende foreldre mangler ofte tid og overskudd til å lytte til og forstå sine poder, som i mange tilfeller har det direkte vondt. For de fleste av oss er det periodisk smertefullt å være menneske, men i et normalt livsløp, er det langt mest smertefullt å være ungdom. Uansett hvor godt sementert familien er, uansett hvor trygge og gode relasjonene er, er ungdomstiden vanskelig. Flertallet av oss kommer oss gjennom den noenlunde helskinnet, men mange utvikler uheldige strategier.

Jeg mener at en ungdom krever langt mer oppmerksomhet fra foreldrene enn han eller hun gjerne får. Ofte er den unge ikke interessert i oppmerksomhet – avviser den regelrett. Når det skjer, har tilbudet om oppmerksomhet kommet sent, kanskje for sent. De aller fleste barn er takknemlige for støtte hvis de får den i tide, og de vil ty til den når de møter tunge dilemmaer eller opplever konflikter.

Dette forutsetter selvfølgelig at støtten gis på en adekvat måte.

Noe som bringer meg til punkt 2, som jeg riktignok aldri bebudet, men som altså er: Det bør tilbys kurs (ev. over internett) til alle foreldre, med tittel “Hva sier barnet ditt?”