Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: livssyn

Overkikador

Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.

 

Retorisk tyggegummi

Det finnes speil som fordreier det som speiles til det ugjenkjennelige. En liten økning eller senking av hastigheten av et lydopptak vil likeledes fordreie stemmer til det ugjenkjennelige. Retorikk er på sin side et sett med virkemidler som blant annet kan brukes for å fordreie en motstanders argumenter slik at de må anses som heslige. Når vi vil forhindre  folk fra å støtte et standpunkt vi ikke liker, kan vi f.eks. sammenligne standpunktet med nazismen.

I retorikk er adjektiver  og substantiver viktige. Ordet “mord” er langt mer belastet enn “avbrutt svangerskap”. Ordet “nazistisk” er langt mer belastet enn “tidlig ultralyd”. Bruk av ord som “mord” og “nazisme” i slike sammenhenger er, for å si det kort og autoritativt, grovt usaklig.

Heller ikke jeg er saklig når jeg snakker om abortmotstandere, i hvert fall ikke når jeg tenker på dem. I mitt sinn er abortmotstandere “barnemishandlere”, “torturister”, “kvinnehatere”, osv. osv. osv. Det er heller ikke helt uten dype personlige grunner jeg har lagt abortmotstand for hat. Jeg kjenner nemlig alt for mange som hater mødrene som brakte dem til verden. For dem som ikke er klar over det, kan jeg opplyse at det finnes  uendelig mange mennesker som har foreldre som åpenbart aldri burde ha brakt barn til verden. Jeg står på deres side.

Det finnes mange slags menneskerettigheter. Blant dem finner vi dessverre ikke retten til å velge foreldre, retten til å nekte å bli født inn i et helvete av et hjem og lide ubeskrivelige kvaler i et liv selv ikke våre fiender ville unne oss. Slike kvaler har vi ikke ordforråd til å beskrive og gi uttrykk for, i hvert fall ikke før vi blir voksne nok til å forstå hva det hele dreide seg om, hvis vi da noen gang blir så voksne. Er det ille nok, blir vi livsvarig ute av stand til å nyte livet, livsvarig plaget av for eksempel angst og/eller depresjon, livsvarig ødelagt, kort sagt. Jeg etterlyser en stemme i denne debatten som våger å si “Har du ikke vilje, evne og kunnskap nok til å gi barnet ditt kjærlighet og et trygt, godt hjem, har du ikke rett til å bære det fram!”

Selv om vi ikke er fysisk funksjonshemmete vil vi etter en skadelig start ha sterkt svekkede forutsetninger til å leve et fullverdig liv. Det dreier seg ikke om hvorvidt vi er bedre eller dårligere individer. Det dreier seg om hvorvidt vi har fått de kortene vi trenger for å være med i leken. Hvis du har fått utdelt ferre kort enn alle andre, vil du antakelig ikke synes det er noe særlig gøy å spille i det hele tatt.

Hvis du har alvorlige fysiske  funksjonshemninger… Vel, noen foreldre klarer å gjøre en fantastisk jobb med sine funksjonshemmede barn. De – det vil si både foreldre og barn – er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er de som blir foreholdt som eksempler til etterfølgelse. Men realiteten er at de fleste av oss ikke er eksemplariske.

Det kan hende at vi med tiden vil lære at fostre kjenner større smerter enn fisk som går i nota, eller sau som blir blir spist. Men enn så lenge, inntil vi vet at fostrene utsettes for større smerter enn lam, så er det min påstand at det er godt mulig at en kvinne som ikke tror hun kan gi et barn en brukbar oppvekst, faktisk ikke kan det. Det er i alle fall sannsynlig at hun, etter så grundig refleksjon som hun er i stand til å vie til problemstillingen, vet mer om hva hun kan og ikke kan enn leger og jordmødre.

Hvorfor nettopp leger og jordmødre anser seg som bedre skikket til å ta slike avgjørelser enn andre, har jeg ikke forstått. Vel ser de flere fostre enn vi andre. De ser liv og de ser død. De vet en del om hvordan de medisinsk holder liv i folk. Men de vet ikke av den grunn mer om alt det som ligger i mellom liv og død, nemlig de gjennomsnittlig 80 årene en stakkar er nødt til å holde ut livet dersom han eller hun ufrivillig ble dradd inn i det.

Som sagt: Jeg pretenderer ikke å være forbilledlig saklig. Jeg er nemlig sint, og det bør man ikke være hvis man vil være saklig. Men fordi dette temaet er viktig, ikke bare for meg, men også for alle de stakkars kvinnene som må ta tunge valg, vil jeg henvise til en som virkelig er saklig:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Respekten-for-kvinner-6741789.html

Islamifisering igjen

Jeg har opplevd å bo på et sted der jeg ble utsatt for religiøst press, kristent religiøst press. Trenger jeg for eksempel å minne leseren om det uskrevne forbudet mot å henge klær til tørk på en søndag, som inntil nylig gjaldt i selve hovedstaden?

Utenfor hovedstaden gikk det mye hardere for seg. Da jeg vokste opp, var det en jente i klassen som ingen ville leke med fordi moren var skilt og hadde, til overmål, en «venn». Senere, i ungdommen, var moren til en av mine beste venner henvist til kjøkkenet sammen med sin datter (min venns søster), mens hans dypt religiøse far holdt fortet i stua. Det var da, da jeg besøkte min venn i hans fryktelige hjem, at jeg la kristendommen for hat. Også min venn kjempet en lavmælt, innett kamp mot den abstrakte og usynlige fienden som kvelte hans familie. Hvordan det gikk med ham så? Joda, ikke så verst – han ble preseterist, nesten, men han fikk G i religionslære (som han visste mer om enn de fleste), og dermed røyk S-en.

I bygda var det ikke ølsalg, langt mindre salg av sterkere saker, og befolkningen var splittet mellom dem som dro langveis for å kjøpe sprit, som deretter drakk seg dritings (les bevisstløse) om helgene og som resten av uka var tause og duknakkede, og de andre som med foldede hender utleverte seg i bedehusene.

Jeg skjønte ikke før mye senere, at religion var medisin mot fattigdommen. Dette var nemlig en relativt fattig bygd. Fattigdommen kunne en ikke gjøre stort med, men å annamme skriften, se det ga oppreisning, for skriften skilte ikke mellom fattig og rik.

Da barna til bedehusfolket kom seg til byen, fikk jobb, moderne bolig og brukbar inntekt, så gled skammen over fattigdommen, synden og skylden i bakgrunnen. De begynte å fleipe, danse, drikke i sosiale sammenhenger, og til og med nyte sex.

Med norske bedehusmiljø i frisk minne bør vi kunne forstå fundamentalisme.

I USA i 2005, viser en Gallupundersøkelse at 26 % av befolkningen mener at Gud skapte verden og at evolusjonen ikke har noe med saken å gjøre. Ytterligere 29 % tror på en eller annen form for evolusjonsdrevet utvikling, men evolusjonen er styrt av «Gud». Kilde: http://www.gallup.com/poll/18748/Most-Americans-Tentative-About-OriginofLife-Explanations.aspx

Grovt sett kan de 26 % som avviser evolusjon, anses som kristenfundamentalister. Og de begrenser seg ikke til å agitere mot saklig undervisning av det vi andre kaller «realfag» i skolene, til å opptre krigersk i abortspørsmålet, i møter med homofile og i synet på kvinnens plass i samfunnet, som jo er innenrikspolitiske problemstillinger. De har stor innflytelse og har derfor også preget USAs utenrikspolitikk. Selv Obama kan ikke forhindre at USA anfører et naivt fiendebilde, en unyansert og ofte mislykket strategi i forhold til fienden, og en katastrofal miljøprofil. Takket være støtte fra Murdoch-imperiet (f.eks. Fox News) og rike sponsorer, har kristenfundamentalistisk presse fremelsket en stadig mer ignorant velgerskare.

I tillegg kommer at 14,5 % av USAs befolkning levde under fattigdomsgrensen in 2009 ifølge offisielle tall (http://www.census.gov/hhes/www/poverty/about/overview/index.html). Ifølge Reuters, defineres «fattigdom» som en årsinntekt på USD 21.203 eller mindre på en familie på 4. (http://www.reuters.com/article/idUSTRE50F0WB20090116 ). Fattigdom avler som kjent uvitenhet og fundamentalisme. Til overmål er USA på dypt vann økonomisk med en offisiell statsgjeld på 90 % av BNP, mens en stor andel av den stadig fattigere og redde befolkningen er væpnet.

Overskriften her var Islamifisering, og jeg har ikke nevnt Islam med et ord. Det er fordi jeg innbiller meg at jeg forstår islamsk fundamentalisme. Hadde jeg, min familie og/eller mine åndsfrender i et annet land vært utsatt for det Irak, Afganistan, Palestina, osv., osv., har vært utsatt for, hadde antakelig også jeg vært fundamentalist.

USAnsk fundamentalisme, derimot, er noe annet, noe jeg forbinder med apekatter som Bush og Palin. De er da ikke fattige! Murdoch er ikke fattig! USAnsk fundamentalisme er meg derfor fullstendig ubegripelig, grotesk og stupid. USAnske fundamentalister og deres åndsfrender her i Europa anser jeg som en absurditet, et monster og en større fare for oss alle enn Islam, fordi de søker å forsvare og videreføre en himmelropende urett, nemlig den at vesten (inkludert Israel) alene skal fortsette å forvalte og nyte all verdens rikdom. Jeg antar at de bygger dette standpunktet på noe de har lest i antikke religiøse skrifter og på propaganda fra Fox News.

Jeg vil varmt anbefale et TV-program som analyserer hvordan ulike internasjonale media behandler viktige internasjonale tema. Programmet kjøres av Al Jazeera og heter Listening Post. Linken for dem som vil nyte den som podcast er her:

http://feeds.aljazeera.net/video/listeningpost

MANIFEST

Dette er en selskapslek: Nå skal dere gjette hvilket ord jeg tenker på. Det er et substantiv. Dere kan stille spørsmål men jeg kan kun svare “ja” eller “nei”. Hva er ordet mitt?
— Er det et konkret begrep?
— Nei.
— Er det noe positivt?
— Tja…
— Du sa du ville svare ja eller nei!

Ordet var “ære”, og ikke med sin beste vilje kunne lederen i denne selskapsleken besvare spørsmålet. For ordet har fått et negativt fortegn, men han kunne ikke få seg til å si at det ikke er noe positivt. Han tapte leken i andre trekk.

Hva forbinder vi med ære? Æresdrap, selvfølgelig; å dø før fedrelandet (krigen); uttrykket “å miste all ære” (for deretter å begå selvmord). Ære er altså, eller var, ganske kompromissløse greier, noe man måtte dø for om det gjaldt. Ære var noe man vant eller tapte i kamp. Man kunne tape kampen og likevel vinne ære. Man kan spørre seg om den moderne nordmannen enda har noe forhold til dette begrepet eller om det sist var aktuelt for oss i siste verdenskrig.

Det er ikke forbundet med ærestap å bli voldtatt, for eksempel, og godt er det. Det er i verste fall traumatiserende. Det er ikke lenger forbundet med ærestap for en jente å ligge med en to-tre personer i løpet av en festhelg (selv om jeg vil påstå at dette siste ikke er særlig lurt). Det gir ikke ære å dra til Palestina og kjempe med Hamas eller hvem det måtte være. Det gir ikke ære å operere som kritisk journalist i et farlig land for så å bli arrestert og fengslet. Å gjøre noe slikt ville kun bli stemplet som “dumt”. Om Norge skulle bli okkupert, tenker jeg riktignok at begrepet “ære” igjen ville få mening, men i våre dager heter det ikke lenger okkupasjon. USA okkuperte for eksempel ikke Irak; de skulle bare “frigjøre” landet fra Sadam. Israel har ikke “okkupert” Palestina, som jo ikke er noen stat i det hele tatt. Kina har ikke okkupert men “frigjort” Tibet. Så sjansen for at et land skal bli okkupert slik at det faktisk er klart for enhver at det er okkupert, er små.

Vil det si at begrepet ære ikke har noen relevans for en moderne nordmann? I vår sære lille krok av verden, hvor de fleste enda lever trygt og møter en relativt forutsigbar og overkommelig hverdag, later det til at vi ikke trenger kjempe for stort annet enn kjærligheten. Mange av oss er også opptatt av karriere, i hvert fall i deler av sitt liv.

Min påstand er at vi, mennesker, trenger noe mer å kjempe for enn kjærligheten, for ikke å snakke om karriere. Jeg postulerer at vårt behov for noe å kjempe for er motivert av et ønske om”ære”, og det er kun kamp som gir ære. Ikke hvilken som helst kamp, vel og merke. Kamp for karriere gir riktignok “status”, men ikke ære. Nei “ære” vinner man ved å være villig til å ofre noe stort, for eksempel livet, eller status, for et felles mål.

Jeg tror dette er noe av kluet ved fremgangen til de mange militante, kompromissløse muslimske bevegelsene. De kjemper for noe som er større enn det enkelte individets klatring opp den sosiale stigen. I kamp for den rette troen, den rette levevei osv., har de mål som er større enn individets mål, mål som er verdt å dø for om det trengs, og leve for, ikke minst.

Gevinsten ved denne opplevelsen av felles sak er at selv den usleste kriminelle, selv en lutfattig tigger, selv en mann som ikke elskes av sin kvinne, selv en kvinne som ikke elskes av sin mann, for den del, kan vinne ære. Konseptet har altså det fantastiske fortrinnet at det er absolutt klasseløst! Rik og fattig står likt. I en verden hvor de bunnløst fattige er i overveldende flertall og hvor de fleste ikke ser håp om noensinne å komme ut av miseren, må dette alternativet, ære, eventuelt en ærerik død, fortone seg som forløsende og sublimt.

La gå at vi ikke liker fanatisk religion, ikke noen religion, for den del. La gå at vi ikke liker diskriminerende kjønnsroller. La gå at vi mener at “den rette levevei” er en tvangstrøye: Æreskonseptet har de militante muslimske bevegelsene bevart, og det er sunt, etter min mening. “Mening” er i det hele tatt nøkkelordet her. Deres liv har mening, mens vi, her, ofte sliter med “meningsløshet” skal vi tro den populære finske forfatteren Paasilinna.

Går det an å gjenoppvekke det problematiske konseptet “ære” i et land hvor det nesten ikke er mulig å dø av sult, hvor flertallet har bolig, helsevern og en sikker grav i viet jord. Jeg mener det går an og at det må gjøres. Vi har for lengst annammet den franske revolusjonens parole “frihet, likhet, brorskap”. Vi undertegnet FNs menneskerettserklæring for et halvt århundre siden. Det eneste som gjenstår er å forstå at vår lille krok av verden ikke er så trygg som vi liker å tro. Oljen vil ta slutt, og når det skjer, vil globale regler ramme oss istedenfor å velsigne oss. I vår egen interesse, om ikke i andres, bør vi kjempe med livet som innsats for den franske revolusjonens paroler og for FNs menneskerettserklæring på den globale arena, som er den arenaen vi tilhører, enten vi melder oss inn eller ut.

Vi må kjempe, mener jeg, så godt vi kan, hver og en på sine premisser, for en mer rettferdig verden, ikke bare for våre egne bankkonti. Vår verdensorden er nylig blitt truet med økologisk kollaps, og en del av den kollapsen handler som kjent om mennesker som lever i nød.

Replikk om antisemittisme

Til de som i mangfoldets og toleransens navn holder seg for gode til å respektere religioner og kulturer som avviker fra vår egen humanistiske, åpne og på alle andre måter utmerkede kultur og religionsfrihet, vil jeg si at det ikke er en mannsalder siden man i Vest-Europa praktiserte rasehygiene. Norge og andre ikke-tyske nasjoner løftet som kjent ikke en finger for å stoppe rasehygienens mest uhyrlige konsekvenser før vi faktisk selv ble invadert og okkupert.

Den gang gjaldt det antisemittisme. I dag gjelder det fortsatt antisemittisme. Palestinere og arabere er jo som kjent også semitter. Men det er ikke lenger rasehat som er motivet for antisemittisme, og dermed er dette begrepet blitt en anakronisme. For det er faktisk staten Israel som begår de fleste “antisemittiske” overgrep for tiden, noe som fra et rase-orientert perspektiv er et paradoks.

Nei, problemet er at vi ikke liker kulturen deres. Vi liker ikke deres kjønnsroller, deres opptatthet av ærbarhet, ære og lignende. Vi liker ikke at de har mange barn, at de tror på en gud, den samme guden vi så skinnhellig trodde på for få år siden. Vi liker dem ikke, ganske enkelt. Vi er kommet lengre, synes vi, og vi er helt sikre på at det ståstedet vi har i dag, som avviker dramatisk fra det ståstedet vi hadde for bare 30 år siden, er bedre enn deres. Vi tenker ikke på at det ståstedet vi har i dag antakelig vil virke like latterlig om 30 år som det vi for tretti år siden hadde virker på oss i dag.

Svært mange av oss er kommet til at roten til all ufred er religion. Man avskyr altså ikke bare kulturen deres, men også religionen. Dermed gjør vi oss dobbelt skyldig i brudd på Menneskerettighets­konvensjonen, som prediker respekt for andre kulturer, religioner og raser.

Vi her er jo hevet over religion. Vi trenger ikke slikt. Tror vi. Vi tror på alternativ medisin, kjendiser, trim, egen toleranse, varig velstand, god mat, moderasjon, sex, konsum, investering, fotball og jubileumstaler, bare ikke på noen gud. Vi er trosnøytrale, tror vi, i den salige tro at det vi tror på ikke er tro men viten. Vi har store problemer med rusmisbruk blant unge, økende kriminalitet, psykiatriske problemer, voksende kynisme, rovbruk av naturressurser, fremmedgjøring og sosial fragmentering, men vi er salige i vår tro på at vi har funnet de mest avanserte løsninger på det meste.

Trosnøytralitet er i det hele tatt et begrep som bør slettes fra språkkartet. Pelshvaler og nordmenn kan nok hevde at de ikke er villige til å drepe mennesker på grunn av sin tro, eller manglende tro, men om vi ble sultne nok, kunne kanskje noen av oss … ja, hvem vet hva mange av oss ville gjøre da?

I den hellige trosnøytralitetens navn går vi til felts mot religion, blant dem verdens største religion, Islam. Gudskjelov er muslimer flest fredelige. For om de ikke hadde vært det, hadde vår lille oljeboble ikke klart å beskytte oss mot sinnet som våre krenkelser med rette hadde vekket.

Rasehat er ikke lenger inn, men antisemittismens arvtager blomstrer.

Reservasjonsrett

Da jeg satte meg på toget på vei til arbeid i morges, forsto jeg nesten umiddelbart at damen som snakket på mobil noen benker foran meg, beklaget seg til en venninne om et eller flere offentlige kontorer. Det som er interessant her er at hun satt såpass langt fra meg at jeg ikke kunne høre hva hun sa, rent bortsett fra at hun snakket russisk. Jeg er absolutt sikker på at hun snakket med en venninne! Hun ville jo aldri ha snakket slik til en mann, ikke en gang til sin egen mann, og slett ikke til sin mor. At hun beklaget seg var åpenbart fra tonefallet, kroppsholdningen og ansiktsuttrykket. Hun satt nemlig vendt mot meg. Og på samme grunnlag utelukket jeg at temaet for hennes lange tirade var mannens utroskap, sjefens urimelighet, eller arbeidsfordelingen i heimen. Klaging over offentlige tjenester har nemlig et helt eget, tverretatlig uttrykk.

vJeg skal ikke påstå hun holdt seg til samme emne hele veien inn til byen. Selv satte jeg nemlig plugger i ørene for å slippe å høre den slitsomme stemmen, og jeg prøvde å konsentrere meg om nyhetene fra min egen mobiltelefon.

For noen dager siden satt jeg og prøvde å ringe til Uruguay. Samtaletidspunktet var avtalt på forhånd, og jeg visste at mine venner der ventet på telefonen fra meg. Men av en eller annen grunn kom jeg ikke gjennom. Noen ganger fikk jeg riktignok ringelyden fra andre siden, og noen ganger var det sågar en som svarte, men de der borte kunne ikke høre meg. Det er langt til Uruguay. Veldig langt. Jeg slo nummeret igjen og igjen. Og igjen. Så ristet jeg hånden litt og tok fatt på ny. Jeg vil anta jeg ristet hånden hver gang jeg hadde slått nummeret ti til tyve ganger. I fullstendig taushet satt jeg der med høyrehånden på telefontastaturet 00 5982 558 843 193 – trenger jeg å legge til at jeg aldri vil glemme det nummeret? Minuttene gikk, halvtimene, 0 0 5 9 8 2 5 5 8 3 1 9 3. Tastaturet kneppet og jeg ble hypnotisert. Ikke hentet jeg bok eller avis. Ikke hentet jeg en kopp te. Ingenting. Det tok halvannen time før jeg kom gjennom!

Dette tenkte jeg på mens nyhetene ble opplest for mine døve ører, og mens toget mitt, vårt tog, den russiske damens og mitt, tikket forbi åtte togstasjoner. På den niende stasjonen gikk jeg av, og det siste jeg så idet jeg gikk langs vognen som sakte rullet videre forbi meg, var damens raske munnbevegelser foran mobiltelefonen.

Da jeg åtte arbeidstimer senere steg på toget hjemover, var hun det første jeg hørte og så i den fulle vognen. Jeg kan opplyse at mobiltelefonen hennes er grå, av den sorten jeg hadde for fire år siden. Jeg tok fram ørepluggene igjen og hørte på nyhetene. Men det jeg så på var hennes ufikse kjole, hennes glansløse lyse hår, hennes begynnende graviditet, og nå lurte jeg på om ikke damen rett og slett må være skrekkelig ensom.

Når venninnen ikke lenger orker eller kan lytte mer, hva gjør min russiske venninne da? Jeg tenker at hun løfter røret av telefonen hjemme sent om kvelden når mannen sitter foran TV. Jeg forestiller meg hvordan hun slår nummeret 00 7411 558 843 193. Det er nummeret til helsestasjonen hjemme i Jakutsk, der hun som barn ble syns- og hørseltestet, der hun fikk sine vaksinasjoner, der hun fikk sine første P-piller, der den snille doktoren snakket formanende til henne da hun fikk Clamydia, Hun vet at nå er alle gått derfra for dagen, og hun slår nummeret og venter på å få høre ringetonen som sier henne at nå kimer telefonen der borte i det kontoret hun så levende ser for seg. Da legger hun skyndsomt på, redd for at noen kanskje likevel vil ta telefonen. Men hun ringer igjen litt senere. Og igjen. Dag etter dag. 0 0 7 4 1 1 5 5 8 8 4 3 1 9 3.

På nyhetene, som jeg stadig prøver å konsentrere meg om, snakker de nå om helsepersonells reservasjonrett, ikke for første gang, for øvrig. Denne gangen dreier det seg om rett til å reservere seg mot å gi lesbiske kvinner kunstig befruktning.

Interessant konsept dette med reservasjonsrett. Personlig kunne jeg tenke meg å kreve rett til å nekte å fertilitetsutrede uvitende kvinner, røykende kvinner, kvinner med kunstige pupper, sjoppere, medlemmer av Fremskrittspartiet, psykologer, billionærer, osv. osv., vel og merke, ikke først og fremst fordi jeg er imot slike kvinner, Nei, jeg påberoper meg hensynet til deres eventuelle avkom. Jeg mener å at barn med slike mødre vil ha mindre forutsetning for å bli lykkelige, nyttige, og lovlydige, osv. enn andre barn. At mine foreldre røkte og at jeg selv røkte da jeg fikk barn, før det ble forbudt, at mine barn fortsatt ikke har tatt noen overdose, er egentlig bare unntaket som bekrefter regelen.

Og så ser jeg på min klagende russiske venninne, som ikke aner at hun om noen timer vil bli gjenstand for en epistel som skal lastes opp på nettet. Jeg stirrer på en dame med trette, blekblå øyne som fortsatt skravler i sin mobiltelefon. Hun lider åpenbart av mobilavhengighet. Men hun er allerede gravid. For sent å påkalle noen reservasjonsrett mot infertilitetsutredning av mobilavhengige. Hennes barn er allerede så stort at det vil bli født og vil vokse opp med en ulykkelig mors klagende stemme som et fryktelig allestedsnærværende bakteppe.

Jeg vil sidestille reservasjonsrett med tvangssterilisering. Vi vet at visse forhold med overveiende sannsynlighet vil svekke et barns oppvekstvilkår. Vi mistenker at andre forhold vil svekke barns oppvekstvilkår. Skulle vi på det grunnlaget nekte folk å få barn eller, for den del, tvinge de andre til å ha barn, vil vi få en enda mer komplisert lovgivning. For øvrig ville nettoen bli negativ befolkningstilvekst.

Min ukjente venninne vil antakelig aldri lese dette. Men jeg sender henne en hilsen likevel, og håper at hun mot formodning blir gladere som mor enn hun er som gravid.

© 2024 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑