Da jeg satte meg på toget på vei til arbeid i morges, forsto jeg nesten umiddelbart at damen som snakket på mobil noen benker foran meg, beklaget seg til en venninne om et eller flere offentlige kontorer. Det som er interessant her er at hun satt såpass langt fra meg at jeg ikke kunne høre hva hun sa, rent bortsett fra at hun snakket russisk. Jeg er absolutt sikker på at hun snakket med en venninne! Hun ville jo aldri ha snakket slik til en mann, ikke en gang til sin egen mann, og slett ikke til sin mor. At hun beklaget seg var åpenbart fra tonefallet, kroppsholdningen og ansiktsuttrykket. Hun satt nemlig vendt mot meg. Og på samme grunnlag utelukket jeg at temaet for hennes lange tirade var mannens utroskap, sjefens urimelighet, eller arbeidsfordelingen i heimen. Klaging over offentlige tjenester har nemlig et helt eget, tverretatlig uttrykk.

vJeg skal ikke påstå hun holdt seg til samme emne hele veien inn til byen. Selv satte jeg nemlig plugger i ørene for å slippe å høre den slitsomme stemmen, og jeg prøvde å konsentrere meg om nyhetene fra min egen mobiltelefon.

For noen dager siden satt jeg og prøvde å ringe til Uruguay. Samtaletidspunktet var avtalt på forhånd, og jeg visste at mine venner der ventet på telefonen fra meg. Men av en eller annen grunn kom jeg ikke gjennom. Noen ganger fikk jeg riktignok ringelyden fra andre siden, og noen ganger var det sågar en som svarte, men de der borte kunne ikke høre meg. Det er langt til Uruguay. Veldig langt. Jeg slo nummeret igjen og igjen. Og igjen. Så ristet jeg hånden litt og tok fatt på ny. Jeg vil anta jeg ristet hånden hver gang jeg hadde slått nummeret ti til tyve ganger. I fullstendig taushet satt jeg der med høyrehånden på telefontastaturet 00 5982 558 843 193 – trenger jeg å legge til at jeg aldri vil glemme det nummeret? Minuttene gikk, halvtimene, 0 0 5 9 8 2 5 5 8 3 1 9 3. Tastaturet kneppet og jeg ble hypnotisert. Ikke hentet jeg bok eller avis. Ikke hentet jeg en kopp te. Ingenting. Det tok halvannen time før jeg kom gjennom!

Dette tenkte jeg på mens nyhetene ble opplest for mine døve ører, og mens toget mitt, vårt tog, den russiske damens og mitt, tikket forbi åtte togstasjoner. På den niende stasjonen gikk jeg av, og det siste jeg så idet jeg gikk langs vognen som sakte rullet videre forbi meg, var damens raske munnbevegelser foran mobiltelefonen.

Da jeg åtte arbeidstimer senere steg på toget hjemover, var hun det første jeg hørte og så i den fulle vognen. Jeg kan opplyse at mobiltelefonen hennes er grå, av den sorten jeg hadde for fire år siden. Jeg tok fram ørepluggene igjen og hørte på nyhetene. Men det jeg så på var hennes ufikse kjole, hennes glansløse lyse hår, hennes begynnende graviditet, og nå lurte jeg på om ikke damen rett og slett må være skrekkelig ensom.

Når venninnen ikke lenger orker eller kan lytte mer, hva gjør min russiske venninne da? Jeg tenker at hun løfter røret av telefonen hjemme sent om kvelden når mannen sitter foran TV. Jeg forestiller meg hvordan hun slår nummeret 00 7411 558 843 193. Det er nummeret til helsestasjonen hjemme i Jakutsk, der hun som barn ble syns- og hørseltestet, der hun fikk sine vaksinasjoner, der hun fikk sine første P-piller, der den snille doktoren snakket formanende til henne da hun fikk Clamydia, Hun vet at nå er alle gått derfra for dagen, og hun slår nummeret og venter på å få høre ringetonen som sier henne at nå kimer telefonen der borte i det kontoret hun så levende ser for seg. Da legger hun skyndsomt på, redd for at noen kanskje likevel vil ta telefonen. Men hun ringer igjen litt senere. Og igjen. Dag etter dag. 0 0 7 4 1 1 5 5 8 8 4 3 1 9 3.

På nyhetene, som jeg stadig prøver å konsentrere meg om, snakker de nå om helsepersonells reservasjonrett, ikke for første gang, for øvrig. Denne gangen dreier det seg om rett til å reservere seg mot å gi lesbiske kvinner kunstig befruktning.

Interessant konsept dette med reservasjonsrett. Personlig kunne jeg tenke meg å kreve rett til å nekte å fertilitetsutrede uvitende kvinner, røykende kvinner, kvinner med kunstige pupper, sjoppere, medlemmer av Fremskrittspartiet, psykologer, billionærer, osv. osv., vel og merke, ikke først og fremst fordi jeg er imot slike kvinner, Nei, jeg påberoper meg hensynet til deres eventuelle avkom. Jeg mener å at barn med slike mødre vil ha mindre forutsetning for å bli lykkelige, nyttige, og lovlydige, osv. enn andre barn. At mine foreldre røkte og at jeg selv røkte da jeg fikk barn, før det ble forbudt, at mine barn fortsatt ikke har tatt noen overdose, er egentlig bare unntaket som bekrefter regelen.

Og så ser jeg på min klagende russiske venninne, som ikke aner at hun om noen timer vil bli gjenstand for en epistel som skal lastes opp på nettet. Jeg stirrer på en dame med trette, blekblå øyne som fortsatt skravler i sin mobiltelefon. Hun lider åpenbart av mobilavhengighet. Men hun er allerede gravid. For sent å påkalle noen reservasjonsrett mot infertilitetsutredning av mobilavhengige. Hennes barn er allerede så stort at det vil bli født og vil vokse opp med en ulykkelig mors klagende stemme som et fryktelig allestedsnærværende bakteppe.

Jeg vil sidestille reservasjonsrett med tvangssterilisering. Vi vet at visse forhold med overveiende sannsynlighet vil svekke et barns oppvekstvilkår. Vi mistenker at andre forhold vil svekke barns oppvekstvilkår. Skulle vi på det grunnlaget nekte folk å få barn eller, for den del, tvinge de andre til å ha barn, vil vi få en enda mer komplisert lovgivning. For øvrig ville nettoen bli negativ befolkningstilvekst.

Min ukjente venninne vil antakelig aldri lese dette. Men jeg sender henne en hilsen likevel, og håper at hun mot formodning blir gladere som mor enn hun er som gravid.