Du må lese Den første sten av Carsten Jensen. Du bare MÅ lese den boka!

Det er en roman om krigen i Afghanistan. Det kan hende at du, som jeg, tenker, “orker ikke flere romaner om stakkars Afghanistan, avskyr krigsberetninger,” det kan sogar hende du tar avstand fra genre som “aksjon” eller thriller”. Det får ikke hjelpe, denne boka bør være obligatorisk pensum for alle.

Det dreier seg nemlig ikke bare om et land – og tro du meg, forfatteren kan sitt Afghanistan. Jeg må ty til et hjelpeløst sitat fra en bergtatt filmanmelder som på radio nølte et øyeblikk før han fortsatte,”den handler egentlig om… ja, om alt.” Den forteller deg det du ikke ante du ikke visste. Hva verre er, den får deg til å føle deg som et barn som smuglytter når foreldrene snakker om fæle ting som skilsmisse eller har sex, fordi du vet at det angår deg. Du blir truffet, om ikke på side 10 eller 50, så kanskje på side 61. Før eller siden er det deg det gjelder.

Det er en slags dokumentarisk roman. Noe av det jeg synes er mest besnærende, er at forfatteren ikke beskriver psykopater. Hans personer er ikke samvittighetsløse eller kalde, men gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det er et kunststykke å fremstille de fleste avgjørelser slik at leseren tenker, “hm, slik kunne også jeg ha reagert”. Dermed blir krigen ikke absurd — om den er aldri så grufull — ikke noe man bare kan avvise som rene galskapen eller som inkompetanse. Samtidig blir den så komplisert at en enkel menneskehjerne ikke kan favne den, og man famler hjelpeløst etter datamaskinen.

Ja, i dag tyr opplyste folk til datamaskiner når de er usikre, og også det får sin omtale i dette mektige eposet. Og tenk, også i Afghanistan har “alle” mobiltelefoner, unge og gamle. Det hadde jeg aldri trodd.

Selv lenge før starten på Del II, som begynner rundt side 340, og som plutselig får en jeg-forteller, har romanen – for det er jo tross alt en roman, ikke bare dokumentasjon – løftet seg fra bakken i en spiral av hendelser som med nødvendighet fører til en situasjon man ikke aner noen utgang fra. Aktørene har tatt grep de mente var lure, men så viste det seg at det var for mye de har oversett, rett og slett fordi de ikke hadde forutsetning til å vite alt. Og slik er det vel alltid i en krig, uansett hvor gode intensjonene i utgangpunktet er. Det meste er til syvende og sist galt.

Underveis i et stadig mer apokalyptisk landskap på veg inn i en thriller, lurer leseren på om ikke selve plottet bare er en røverhistorie. Kunne noe av dette teoretisk vært mulig? Kan det faktisk ha skjedd? Tja, si det. Et av premissene i denne boka er at om virkeligheten rundt vår deltakelse i fjerne kriger blir for stygg for de folkevalgte hjemme, så kan pressen pålegges munnbind med henvisning til rikets sikkerhet. Jeg regner med at det premisset stemmer med virkeligheten. Så hvem vet hva som skjer egentlig?

Det største spørsmålet er – tenker jeg, når jeg bestemmer meg for å skrive denne hyllesten – vil vi vite hva som skjer egentlig?

Det som ganske sikkert stemmer med virkeligheten er nettopp det apokalyptiske landskapet som er Afghanistan, et sønderskutt land. Skudd for skudd hamrer forfatteren inn informasjonsbrokker om landet. Skudd for skudd, drap for drap skjer mot baktepper – snart det ene snart det andre – som danner en forvirrende men antakelig korrekt gjengitt mosaikk.

I del II tyr forfatteren til et par forfattertekniske knep for at handlingen ikke skal trekke like mye i langdrag som selve krigen: Han gjør blant annet bruk av en sannsigerske og av en usannsynlig begavet guttehvalp. Disse grepene betraktes av noen kritikere som billige og urealistiske triks. Jeg deler ikke deres syn. Mitt syn er at boka er en pedagogisk fremragende lærebok om det meste.

Mitt syn er videre at boka bør oversettes til alle verdens språk og gjøres tilgjengelig for alle som kan lese. Kanskje det da kan bli håp om litt fred i en tid som i stadig flere land må sies å være apokalyptisk.

Til slutt vil jeg nevne at det er første gang på sikkert 30 år at jeg har lest en bok på mer enn 600 sider fra perm til perm på en dag – fra jeg våknet og grep etter den på sengen, til jeg la meg mer enn 16 timer senere. Det gjorde jeg ikke bare fordi jeg ville vite hvordan det gikk, men fordi jeg ville vite om forfatteren kunne gi oss noen “løsning” til slutt på krigen i Afghanistan og lignende kriger.