Category: krig

Kampsangen til Bob Dylan fikk en hel generasjon til å spisse ører. Uansett hva folk ellers måtte tro på, så trengte ordene hans gjennom og hang i lufta.

Det var flere enn ham. Selv om man ikke nødvendigvis visste hvem som hadde opphavsretten, knurret man “O, ye Masters of War” (Dylan), eller gaulet “this Land is Your Land” (Woodie Guhrie), “We Shall Overcome” (Peete Seeger), Universal Soldier (Buffy Sainte Marie), There But for Fortune (Phil Ochs). Og man “reiste seg”, som det heter. Dvs. man marsjerte mot det ene og det andre; man begynte å gjennomskue øvrigheten, og ungdommene sluttet å adlyde foreldre blindt.

Mange fortsatte nok å adlyde, men de gjorde det ikke blindt. Det var en epoke preget av skinnende øyne og dirrende retorikk. “Håp” var ett av tidens mest brukte ord, og tro var dens underliggende kraft: tro på “rettferdighet”, på “kjærlighet”, på diverse mer eller mindre eksotiske politiske programmer og, om alt annet sviktet, på “auraer”. Dette er alt sammen gammelt nytt.

Så leste vi Lord of the Rings. Det gikk sport i å lese boka om og om igjen. Jeg snakket nettopp i går med en, hvis samboer angivelig leste den 11 ganger. Alle som kunne lese, leste den boka, og alle fikk de samme frysningene ved tanken på Mordor. Så uskyldige vi var!

Og stort lenger drev vi det ikke til i våre bestrebelser på å bringe verden et stykke videre. Det mest grensesprengende vi gjør i dag, er å slå personlige idretts-rekorder og å tro på alternativ medisin, noe jeg parentetisk bemerket mener er uttrykk for emosjonell og mental atrofi.

Det som er greia her, er ikke å drite ut 68-rne. Tvert imot: Troen, kampsangene og retorikken var ikke forgjeves! Diskriminering av svarte i USA ble forbudt, i hvert fall nominelt, og det fulgte en hel rekke lovendringer og holdningsendringer både i USA og i Europa som – for å gjøre en lang historie kort – medfører blant annet at vi i dag ikke lenger synes det er det minste greit å jage ressurssvake utlendinger fra landet.

Men derfra til å mobilisere her, der og alle steder, for en bedre verden også sør for Solen og øst for Månen, der hvor andres misere (vist i korte flimrende sekvenser på TV) gir våre småbarn mareritt, det makter vi ikke.

Det finnes selvfølgelig et vell av grunner til at vår reformiver har lagt seg. Jeg er interessert i å trekke fram kun én av dem.

Da jeg i går diskuterte Lord of the Rings, fikk jeg et øyeblikk lyst til å rope at kulten av den boka førte oss forferdelig på villspor. Uansett hvem det var som leste Lord of the Rings, om det var en muslim, en idrettskvinne, homofil, kineser, sanger eller politi, så ville hun/han enten bli irritert eller sugd inn i, sugd ned i, en malstrøm, hvor det gode og det onde kjemper en kamp på liv og død. Etter slik lesning er det liksom ikke mer å tilføye om noe som helst.

Når vi kommer ut av bokas enorme verden, gjenkjenner vi det onde og det gode overalt. Demokrati versus terrorisme, det demokratiske versus det republikanske parti, det moderate versus det ekstremistiske, vi versus de. Det er ikke lenger politisk korrekt å snakke om de hvite versus de svarte, men vi vet jo alle hvordan korrupsjonen herjer i afrikanske land. Dette er alt sammen klart som dagen. Rettere sagt, det hadde vært klart som dagen, var det ikke for den lille irriterende slangen i Paradiset, slangen som ifølge min barnetro representerer Kunnskap.

Med kunnskap kaster vi steiner ned på eventyrverdenens speilblanke overflate. Vi klarer ikke la være å merke at ikke alt er bra her, ikke alt galt der, og alle de overlappende ringene roter til bildet. Setningene våre blir fulle av forbehold, nyanseringer og presiseringer, og i løpet av få år er vi blitt forvandlet fra barføtte, glødende reformatorer til bleksottige Toyota-kjørende tenkere eller ikke-tenkere.

Det er klart at vi i Norge ser mye klarere enn man gjør i andre land. Dermed er vi kanskje enda mer mentalt og politisk avmektige enn andre. Vi klarer ikke en gang få ned vårt fenomenale energiforbruk, til tross for at vi er verdens rikeste, ev. verdens mest energiforbrukende folk.

Når bildet blir for komplisert, for multi-fasettert, mister vi tråden og går oss vill. Da klarer vi ikke holde fast ved noe som er verdt å sloss for eller tro på. Til tross for at det er aldeles åpenbart at det finnes kjente, konkrete og håndgripelige årsaker til at så mange hjem i USA og Europa ble rammet av “krise”, finnes det ingen handlekraftig, global bevegelse for å bringe mektige menn (oftest menn) til ansvar og for å begrense muligheten til berikelse på andres bekostning.

Klart det er mulig!

Men bildet er komplisert, linjene utydelige. Det finnes ingen klar grense mellom det gode og det onde.

Er det for eksempel ikke slik at mange av krisens “uskyldige ofre” selv var “grådige” og tok for store lån?

Er det for eksempel ikke slik at regimet i Algerie har en bloddryppende historie (Husker du 1996?). I dag den 19.01.2013 når vår utenriksminister fortalte oss at samarbeidet med det algirske militæret for å frigi nordmenn på Statoils anlegg har vært upåklagelig, når vår statsminister skjelvende så det norske TV-publikum i øynene og sa “Jeg fordømmer denne terrorhandlingen og all form for terror”, er det ikke lett å finne materiale om Algirsk statlig terror på nettet. Og hva gjør forresten vi i det blodige Algeri?(*)

Fiendebildet er sammensatt og underlig, og hvordan skulle vi unngå å bli forvirret?

Vel, den økonomiske krisen har ikke rammet oss nordmenn. Enn så lenge. Vi nordmenn er jo så meget mere klarttenkende enn andre. Vi spiser god mat over hele verden, flyr som aldri før, kjøper sko og biler som aldri før, og er åpenbart vinnerne. Og vi skryter av at vi ikke tror på noe, til forskjell fra evangelisk kristne USAnere og ortodokse jøder. (Det med alternativ medisin er ikke tro. Det virker jo.)

Men slik jeg ser det, er det å ikke tro på noe som å skryte av å være impotent.

Dersom en ikke tror på “kjærlighet”, for eksempel, fordi det er sentimentalt vås, er det etter min mening naivt å lure på hvorfor en får potensproblemer etter noen års samliv. Dersom en ikke tror på et rettferdig samfunn, fordi slik tro er barnaktig, bør en i det minste prøve å klekke ut mindre urettferdige alternativer, ellers kan vi risikere å bli innhentet av tilsynelatende uforklarlig tungsinn og følelser av tomhet. Og hvem vet: kanskje vi sågar blir innhentet av kineserne.

For denne gang er vi bare blitt innhentet av Nemesis i Algerie. Når Nemesis er ute og går, tas det ikke smålige hensyn. Det er ikke pent å drepe uskyldige, det er så. Men da bør vi kanskje ikke samarbeide med dem som har drept uskyldige over mange tiår.

________________________________________________________________________

*Algerie har siden 1991 slått hardt ned på (les: drept og torturert) medlemmer av islamske grupper, også moderate. Ved valg til nasjonalforsamling i 1991 vant det islamske FIS en brakseier, og militæret tok over makten for å unngå dannelsen av en islamsk stat. I 1996 pågikk en hel serie uhyrlige massakre av islamske miljøer, og såkalte hevnmassakre av blant annet kvinner og barn. Avisa Guardian mer enn antydet at de såkalte hevnmassakrene i realiteten ble begått av statlige agenter i et forsøk å diskreditere islamister. Personlig har jeg meget gode grunner til å tro at USA støttet regimet i denne perioden. Men det kan jeg ikke dokumentere, fordi jeg kan ikke bevise at samtalen jeg på den tiden hadde med en CIA-agent stasjonert i Algerie, fant sted. Det var valg igjen i 2012. Valget ble boikottet av de fleste.