Feb 262011
 

Djevelen har lenge vært og er enda, i europeisk og USA-ledet sammenheng, den røde fare, revolusjonen, den rasende horden som velter sivilisasjoner.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, skutter vi oss ved tanken på den russiske revolusjonen og kommunistiske diktaturer. Vi hater i den grad alt som minner om den røde fare, at vi vender ryggen til overlegne vinnere av reelle valg (f.eks. Hamas) dersom det er noen som helst tvil om deres lojalitet til våre ledere i USA. Og denne avskyen mot det røde stikker mye dypere enn rent politisk. Bare forleden dag påsto en av mine beste venner at Sjostakovitsj langt på vei var tannløs fordi han i visse henseender etterkom Sovjetregimets krav.

I den grad ser vi oss blinde på det røde – som om våre netthinner var blitt oversprutet av blod – at vi “glemmer”, av frykt for å bli tatt til inntekt for kommunisme/nazisme, at folk også før den russiske revolusjonen ble buret inne i Sibir (Dostojevskij, for eks.) og Peter-Paul-festningen, eller drept for sine meninger. Det var sannelig ikke de røde som fant på den tradisjonen; det var bare det at de ikke gjorde slutt på den. Og selv i dag, i den så prektige Vesten, er det ikke mange dypt samfunnskritiske verker som når fram til, for eks. våre kinolerreter. Litt risping i overflaten er så langt vi kommer. Hvorfor nektes VANUNU enda asyl i Norge, for eksempel? Og hvor mye av din og min velstand er tuftet på snylting (på 3. verden)?

På 30-tallet skrev Aldous Huxley en dystopisk fremtidsroman, Brave New World. Boken skildrer et totalitært samfunn hvor alle er sunne og friske, mette og tilfredse. Alle (nesten alle) utfører sine jobber, vier fritiden til lett underholdning og minst mulig hodebry. Jeg har lurt på hvorfor man så sjelden hører om Brave New World i dag; livet den beskriver minner jo på mange måter om det livet vi faktisk lever, bortsett fra at vi ikke vil klone mennesker (men vi kan, om vi vil). Huxley selv utga en essay på 50-tallet, hvor han slo fast at hans Brave New World var i ferd med å bli virkelighet mye fortere enn han hadde forventet.

Vi har, med andre ord, vært så redde for den røde fare at vi har oversett at det er mye ved vårt eget samfunn som er grotesk. Samtidig har vi glemt at det var sovjetinspirerte fagbevegelser rundt omkring i Europa som kjempet fram de rettighetene vi som arbeidstakere og statsborgere nyter de fleste steder i Europa.

Den franske revolusjonen satte ordene frihet, likhet og brorskap på alles lepper. Dette var begreper som inntil da ikke en gang fantes annet enn for de intellektuelle – altså for en liten del av eliten. At revolusjonen endte som et blodbad, forhindret ikke at ønsket om frihet, likhet og brorskap skulle murre blant sultende europeere til det ble realisert. Parolen for den russiske revolusjonen var “brød til de sultne, jord til bøndene, fabrikker til arbeiderne og fred til folkene”. Også dette slo an. I ettertid må en jo bare konstatere at kravene synes rimelige, ikke sant?

Jo, kravene synes rimelige. Og nå har vi sett dem igjen. Brød (dvs. lønn til å leve av), arbeid (også for unge med utdanning) og fred (dvs. reell fred med Israel – som per i dag er en aparteidstat med atomvåpen). Vi har sett kravene bølge hett og intenst gjennom Levanten; vi har sett bølgen virke, slik bølger i store menneskemengder nødvendigvis må virke. Og til slutt har vi sett Revolusjon.

Et samlet pressekorps hyllet begivenhetene i Kairo. Jeg må bare få lov til å gjenta det: Et samlet pressekorps hyllet Revolusjonen i Kairo. Revolusjonen. Det er til å le seg skakk av. Pressen var nok enda litt forsiktig da den kommenterte Tunis, men rystelsene i Kairo, drønnet av hundretusener på TV inn i våre stuer, tok nok pusten fra de fleste av oss her. På den attende dag skjedde det: Sannelig – det ble lyst! Jeg var sikkert ikke den eneste som knakk sammen og gråt av glede. Så rullet bølgen videre, fra land til land, og vi jubler.

Men stopp litt. Hva jubler vi for? Jo, vi jubler fordi diktaturer faller. Fint.
MEN: Har de sultende massene fått brød, arbeid, fred?

Sorry, the comment form is closed at this time.