Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Midtøsten (Page 1 of 2)

Pressefrihet i Norge

01.07.2017 /

I disse dager har en rekke land, anført av Saudi-Arabia, iverksatt økonomiske, militære og diplomatiske tiltak (les blokade, boikott) mot Qatar. Utgangspunktet er et ultimatum bestående av 13 krav. Ett av kravene er at Al Jazeera må stenges ned.

Det kan tenkes at du ikke leser nettsiden til Al Jazeera og ikke ser på Al Jazeeras nyhetssendinger eller dokumentarer på TV. I så fall tenker du kanskje at tapet av Al Jazeera ikke er stort, men tro du meg: uansett om du leser eller ikke leser og/eller ser eller ikke ser Al Jazeera, så er nettopp den nyhetsformidleren uerstattelig.

Jeg sjekker hver dag, morgen og kveld, nyhetsoversikten fra NRK. Jeg kan ikke se at 13-punkters-ultimatumet overhodet er blitt nevnt. Derimot nevnes Liu Xiaobo hver dag.

Kjære leser, jeg ber deg innstendig lese det jeg har skrevet i mine to siste Pelshval-innlegg, selv om de er skrevet på engelsk. Det er virkelig ganske påfallende at NRK har vært så taus om Saudi-Arabias kampanje mot Qatar. Jeg antyder ikke at det sitter en innful sensor oppe på NRK og stryker alt som ikke behager de rådende maktene. Men det er helt klart rart, veldig rart, at en av våre viktigste kilder om situasjonen i Midtøsten risikerer å bli nedlagt uten at det fra NRK-siden ytres et eneste pip!

Det er så desto meget mer “rart” når Saudi Arabia er det landet som mer enn noe annet mistenkes for å “skolere” terroristene som har herjet i Europa de siste par årene.

Saudi Arabia antas også å stå bak radikalisering av våre egne borgere.

Høna eller egget?

03.08.2014 /

Hvorfor tar pelshvalen sånn på vei, spør du kanskje. Vi har sommer og fint vær, ikke sant? Vi lever godt, ikke sant? Vi må være takknemlige for at vi har det så godt, ikke sant?

Greit, vi må være takknemlige for at vi ikke bor for eksempel i Syria, helt klart, eller i USA (hvor noen av oss sikkert kunne hatt det fint, mens de fleste av oss ville hatt det vesentlig verre) eller på Island, i Hellas eller Irland, for ikke snakke om Spania, hvor livet for en stor andel av befolkningen er blitt veldig mye verre enn for ti år siden. I 2013 emigrerte gjennomsnittlig 250 personer per dag fra Irland, for å ta et eksempel.

Det er mange grunner til å være takknemlig, men nettopp derfor er det grunn til å advare mot å sove i timen. Ett av dem er mange makroøkonomers bekymringer for velferdssamfunnets fremtid. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå. I stedet vil jeg kommentere en bok fra 2007 som plutselig er blitt relevant for oss nordmenn. Det dreier seg om the Shock Doctrine av Naomi Klein.

The Shock Doctrine er en analyse av hvordan kriser (f.eks. naturkatastrofer og krig) brukes til å innføre upopulære tiltak som vil stimulere deler av økonomien og gi deler av maktapparatet større kontroll. Utgangspunktet til Klein var nok hvordan angrepet på tvillingtårnene ga anledning til BÅDE å innskrenke en rekke borgerlige rettigheter OG til å gi en innsprøyting til det Joseph Stiglitz (nobelprisvinner i økonomi) kaller markedsfundamentalisme. Stiglitz har en viss sympati for Kleins synspunkter, selv om han nok ikke følger henne hele veien. Han var jo tross alt økonomisk rådgiver for Bill Clinton.

Naomi Klein går mye lenger i å hudflette etablissementet enn etablerte økonomer kan tillate seg. Bare uttrykket “predatory capitalism” (rovdyrkapitalisme) er en stor kamel for økonomer som ønsker å leve av sitt yrke og som derfor trenger å beholde en jobb. Etablerte økonomer vil gjerne at vi skal tro at fornuften seirer til slutt, og at det som er fornuftig er det de fleste av oss (dvs. markedet) vil. Bak begrepet rovdyrkapitalisme ligger en annen forståelse av tingenes tilstand som jeg ikke skal våge meg inn på. I stedet henviser jeg altså til Shock Doctrine, hvor forfatteren mer enn antyder at katastrofer gjerne ønskes velkommen av kyniske entreprenører.

Forfatteren bruker uttrykket “de-paterning”: I kjølvannet av en katastrofe, et angrep eller en reell eller innbilt trussel blir våre tankesett (patterns) gjerne satt ut av spill. Det overordnede er med ett blitt å komme seg i sikkerhet og å sikre familien, nesten uansett hva det måtte koste. Dette kan kyniske manipulatorer utnytte ved å så spirene til nye tankesett.

Jeg tror det har like lite for seg å idyllisere våre egne økonomiske og politiske ledere som å demonisere islamister. Jeg er temmelig sikker på at i hvert fall Arbeiderparti-ledelsen er fullt klar over at Israels mål ikke er “fred” men herredømme over et større landområde enn det som på kartet kalles Israel. Når dette ikke åpent gis til kjenne, så er det av taktiske grunner som ikke nødvendigvis er synlige for allmennheten. Sikkert er det i alle fall at situasjonen i Palestina ikke er blitt bedre med årene. Jeg tror ikke det skyldes hverken dumskap eller uvitenhet fra våre myndigheters side.

Norge har i praksis støttet Israel i tykt og tynt, vel vitende at Israel systematisk har avlet, nørt opp under og stadig vedlikeholdt et grenseløst hat blant palestinere og deres muslimske venner.  Israel og dets allierte har systematisk lært palestinere og deres sympatisører at folkerett og FN-resolusjoner er for kakepynt å regne. Å skape så stor grunn til hat og så stor avmakt i forhold til internasjonale institusjoner må kunne kalles stimulering av terrorisme. At Norge har bidratt til en nedskrivning av folkeretten og til å danne grobunn for terrorisme er svært beklagelig. Men det skyldes neppe uvitenhet.

For å si det med andre ord: Når norske myndigheter går ut med trommer og fanfarer for å varsle befolkningen om en mildt sagt vag trussel, så finner jeg dem ikke troverdige.

Vi er blitt oppdratt til å verne om borgerrettigheter. Nå skal vi omprogrammeres. I USA er de allerede blitt omprogrammert til å tåle overvåkingen de er underlagt i henhold til alle tiltakene som ble innført med den såkalte Patriot Act. Nå har vi nordmenn skjønt at også vi blir overvåket, i hvert fall av NSA om ikke av våre egne. Dette må vi lære å tåle, heter det.

Jeg siterer høyesterettsdommer Ketil Lund:

Det nødvendige politiske grunnlaget er basert på befolkningens frykt og dens tillit til den liberale rettsstat de har vokst opp i. Frykten drives opp gjennom symbiosen mellom overvåkingsinteressene, politikere og media som villig kolporterer trusselvurderinger i angstdrivende oppslag som, slik vi nå har sett, blant annet selges ut under politikerros som tillitsskapende åpenhet (Klassekampen)

Om vi aksepterer det, vil det bli enda vanskeligere å avsløre og spre kunnskap om de taktiske grunnene til at myndighetene handler som de gjør, selv når det etter alle solemerker ikke er i Norges interesse. Det er åpenbart i noens interessse, men det skal ikke graves for mye om det.

I det tidligere Øst-Europa, ville Naomi Klein ikke ha fått lov til å utgi så systemkritiske bøker som No Logo og Shock Doctrine, det er sant. Vesten har funnet ut at man har råd til å tolerere henne. Hennes kritiske røst er tross alt som en vanndråpe i det store mediehavet og det er lett å marginalisere henne. Se for eksempel på omtalen av Sjokkdoktrinen i Wikipedia – den norske Wikipedia. Der omtales den positive omtale om boka i én setning etterfulgt av 8 avsnitt om negativ kritikk.

Naomi Klein trenger ikke jobb. Hun klarer å leve av bøkene hun skriver og av å holde foredrag. Men det er det relativt få som kan. De fleste er lærere eller forskere eller kanskje bare hobby-samfunnsvitere, og det de nesten alle har til felles er at de trenger en jobb. Det skal veldig lite til før ansatte lærer å passe seg for ikke å si sin mening, før man venner seg til å yde selvsensur i en blogg. Det er vanskelig å bevise at man ikke fikk det stipendiet eller den jobben fordi man hadde de og de synspunkter, men når overvåkingen ikke er åpen og kontrollerbar, er den heller ikke ettersporbar.

Det som bekymrer meg aller mest er faktisk nettopp at det er så stille i kjølvannet av “terrorkrisen”. Jeg ventet faktisk at media ville forlange svar. Dette har jo kostet flesk. Hvor er alle spørsmålene?

 

 

Kapittel II – om tillit

27.07.2014 /

Med et langt sukk lente justisministeren seg godt tilbake i lenestolen ved vinduet. I det samme gikk det i inngangsdøren og en glad stemme ropte, “her er jeg!”. Han slo igjen mappen han hadde på fanget og ropte mekanisk “hvordan gikk det hos tannlegen?”

Vi snakker om en fiktiv justisminister, forstås, i et fiktivt lite land. Der som her er selv justisministere helt alminnelige folk. Der som her har selv justisministere gjerne en kvinne eller mann i sitt liv, en som kommer mot dem med løfte om sol og måne i øynene og som bøyer seg lattermildt over dem og kyser dem med et høylydt klask på issen. “Bare litt tannsten. Hvordan var rapporten?”

“Det vanlige,” svarer han påtatt uanstrengt, men stemmen hans har slått over i tenor, og hun ser forskrekket på ham. Han på sin side skutter seg og lukker øynene: Hvor mange ganger til skal han måtte lyve i forbindelse med denne saken?

Han har gjort det de ba ham gjøre, nesten alt de ba ham gjøre, men de er ikke fornøyd. Han har varslet nasjonen at det fra ukjent hold planlegges anslag av ukjent art mot ukjente mål til ukjent tid, og snart vil pressen kreve svar. Noe konkret vil han måtte gi dem!

— Ja, noe konkret kan du gi dem. Du kan si at dere nå har sikre tegn på at palestinere eller vennene deres i nabolandene planla å kapre et ambulansehelikopter for å oversprøyte den fiktive hovedstaden din med ebola-infisert “regn”, og at det var vi som hjalp dere avsløre og forhindre anslaget.”
— Men det er jo ikke sant!
— Og hva så? Går du enda på søndagsskole?
— Dette er et demokrati!
— F… demokratiet ditt!!!

Det siste utbruddet hadde vært så skingrende at han enda skalv bare ved tanken.

Hva i all verden skal han fortelle pressen?

I mellomtiden sitter en nylig uteksaminert lege på en brygge i nærheten av Oslo og myser mot den skarpe sola. Det er 35 grader i lufta, minst 24 grader i vannet, og hun gidder ikke en gang tørke seg etter badet. Også hun sukker lenge. Hun vet at før eller senere vil hun, som mange andre norske leger gjennom flere årtier, måtte avtjene en slags selvpålagt verneplikt i Palestina. Hun føler skam for sitt lands delaktighet i den kroniske uretten som er det palestinske folkets lodd.

Myndighetene påstår i disse dager at det planlegges et  anslag mot Norge. Er det sant eller er det oppspinn? I hvilken grad kan man ha tillit til kilden for den slags opplysninger? Er kilden “Norges allierte”? Hvem er i tilfelle det? Er det de som stadig vekk utløser urettmessige kriger? Hun reiser seg, forlater brygga, forlater sjøen og forlater sommeren.

Men Pelshvalen sender en dyp og ærbødig hilsen til helsepersonal som denne gangen, liksom forrige gangen, og gangen før der igjen og alle de andre gangene, har trådd til i Palestina. Det har først og fremst vært palestinere, så klart, men også folk fra vestlige land, inkludert Norge, har ytet en formidabel innsats mot fryktelige odds, under forferdelige arbeidsvilkår og med fare for eget liv. Det finnes enda folk her som kjenner skam i livet.

Åssen er det med dere, nåværende og forhenværende utenriksministre?

Om fluer og fluesmekkere

25.07.2014 /

Lille Teodor spottes og hånes på skolen hver dag, hele dagen, hele året, år etter år fordi han heter Teodor, fordi han er fislete og har astma og fordi faren hans ikke er brannmann. En gammel historie, ikke sant?

Fra tid til annen bankes Teodor opp på vei hjem fra skolen. Da pleier han å bite i selvforsvar – en finger, et lår, hva han enn får tak i. Selv om han ikke lenger blør neseblod neste dag når han kommer på skolen, tar læreren affære når hun får øye på blåmerkene. “Her har vi har nulltoleranse for mobbing!” Bøllene påpeker at Teodor biter. “Åh,” sier læreren. “Neimen, fy!” sier læreren. “Sånt gjør vi ikke, gjør vi vel? Ta hverandre nå pent i hånden gutter og vær venner.”

Nå må Teodor ta bøllene i hånden og late som han er venner, og de fortsetter å spotte og håne ham og later som de er venner.

Når Teodor blir stor melder han seg inn i terroristforbundet. Han lærer å lage bomber og fantaserer om å feste dem under audiene og porschene til de gamle plageåndene sine. Siden nesten all kommunikasjon, i nesten hele verden overvåkes, blir Kongeriket tipset om at det er noen som planlegger noe skummelt.

Her kommer det en ny skikkelse inn i vår fortelling: Justisministeren. Jeg kan ikke si så mye om ham fordi det faktisk finnes en justisminister, og jeg vil ikke bli trukket for retten pga. ærekrenkelse. Men denne fiktive justisministeren, altså, holder en pressekonferanse om at det planlegges et anslag mot kongeriket – ett eller annet sted, en eller annen gang og av en eller annen. Dermed blir det USAnske tilstander i kongeriket, det som kalles “a hullabaloo”, tilstander terrorister elsker fordi de endelig får nyte respekt. Det snakkes ikke om annet i radio og presse, og fra time til time sendes det fullstendig tomme infokapsler til folket.

Jeg kjenner jo ikke justisministeren, så jeg skal ikke si så mye om hans motiver. Jeg skjønner at pressefrihet har sine grenser. Jeg sier ikke mer enn at han muligens kan ha tenkt som følger: Hvis det mot formodning blir et terroranslag så bekrefter det at vi hadde rett. Hvis det ikke blir et terroranslag så viser det at vårt lille “hullabaloo” virket og at vi er skrekkelig flinke. Og uansett har vi fått vist at vi trenger NSA og at Snowden ikke må få Nobels fredspris. Uansett slår jeg med min pressekonferanse mange fluer i ett smekk.

Det er faktisk enda en mulighet her, og det er at hele denne terrortrusselen kommer fra Israel, som en liten pedagogisk rapp på fingrene fordi vi ikke skjønner hvordan det kjennes å “beskytte sitt land”. Kanskje justisministeren er med på spøken? Men jeg forstår at ingen vil tro på den muligheten. Israel driver tross alt ikke med terrorisme og justisministeren er en ansvarsbevisst mann.

Historier må alltid, uansett hvor fiktive de er, ha et snev av troverdighet hvis folk skal gidde å lese dem. Så jeg forlater justisministeren og fortsetter med scenarioet ingen har problemer med å tro på:

De bestemmer at Teodor står bak det hele, og han får en durabelig straff. Det er han jo vant til, så han tar det nokså pent. Dessuten kan han studere i fengsel. Mens han sitter inne tar han doktorgraden i kjernefysikk, og… STOPP!!!

Dette her går jo i forferdelig feil retning! Troverdig eller ei, vi må rulle tilbake litt:
De bestemmer at Teodor står bak det hele og sender ham til et nytt og multinasjonalt luksusfengsel på Cuba, i Guantanamo. I det gamle fengselet i Guantanamo var det noen fanger som hadde fått så god anledning til å dyrke sitt hat at de aldri vil kunne slippes ut. De er blitt levende dynamittgubber. Men på grunn av all kritikken fra menneskerettsforkjempere har man lagt om metodene på Guantanamo. Det gamle fengselet er nedlagt, og det nye er et karibisk paradis. Fangene får nå fete biffer fra Texas og fløtegratinerte poteter. (For folk med folkelige preferanser har Macdonalds en avdeling der.) Inne på anlegget er det en utsøkt liten bordell med nydelige sekstjenestetilbydere. Fangene utstyres alle med ipader og iphones og har selvfølgelig kontoer på Netflix og Spotify osv. De tilbringer mesteparten av dagen i et svømmebasseng og kjøler seg ned med kalde drinker tilsatt – eh – “beroligende” midler. Hver 14. dag holdes det rave party. Alle er fornøyd, selv dyrevernaktivister, fordi hønene får fritt gå rundt i paradiset.

På grunn av det høye inntaket av fett og sukker og manglende mosjon (bortsett fra sex) dør Teodor i lykkerus i en alder av 46 år, og plassen hans kan overtas av andre tidligere mobboffere.

Men jeg kan ikke helt slippe Israel. Israel har nemlig sett med stigende undring og beundring på de gode resultatene fra Guantanamo. Ingen kaster egg på vaktene, som for øvrig betaler for å få lov til å jobbe der. De fleste fangene dør før de fyller femti, og ingen vil ut av fengselet. Siden vi ikke har klart å ta rotta på palestinerne med det onde, tenker Israel, kan vi kanskje ta rotta på dem med det gode? De vil kanskje bli så feite og makelige av gode dager at de slutter å tenke på fedreland og slikt. Dessuten vil de dø unge, og produsere få barn før de dør (de yppige sekstjenestetilbyderne bruker prevensjon). Dermed kan vi kanskje overta Palestina på fredelig vis i løpet av en generasjon eller to.

Det kaller man å slå riktig mange fluer med ett smekk, sann.

I kveld kl. 20 hadde antall drepte i Gaza steget til 856.

 

Gjett hvilket land

07.09.2011 /

Den 18. februar i år ble den palestinske ingeniøren Dirar Abu Sisi fra Gaza kidnappet da han ganske fredelig satt på toget mellom Kharkov og Kiev. (Det var vitner til kidnappingen.) Han ble altså kidnappet i Ukraina, men på vegne av et annet lands sikkerhetstjeneste. Han ble kidnappet, puttet i fengsel og forhørt i mange dager under forhold man helst ikke vil forestille seg.

Det fikk familien hans først vite 9 dager senere, da han fikk lov til å ringe sin kone noen sekunder, for å fortelle at han var i fangenskap. Han hørtes visst ganske medtatt ut.

Forsvarsadvokaten hans sier han innrømmet alt de ønsket å høre, for som hun sa «å få en slutt på det». «Forklaringen» hans er blitt frigitt. Der var det mye om bomber.

Min kilde BBC har ikke noen som helst tro på noe av det som står i forklaringen, særlig ikke det om bombene. BBC har lagt betydelig arbeid i å finne ut hva som kan være fakta i denne historien, og regner med at ingeniøren simpelthen ble tatt fordi han var på feil sted til feil tid.
http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-14529749

Jeg kan ikke her fortelle deg hvilket lands myndigheter sto for kidnappingen og den antatte torturen av en mann som på grunnlag av en forklaring «for å bli ferdig med det» antakelig vil tilbringe størsteparten av livet i nevnte, eller rettere sagt unevnte, lands fengsel. Dersom jeg forteller hvilket land det er, vil noen helt sikkert påstå jeg er antisemittisk.

Gi djevelen det som tilkommer ham

26.02.2011 /

Djevelen har lenge vært og er enda, i europeisk og USA-ledet sammenheng, den røde fare, revolusjonen, den rasende horden som velter sivilisasjoner.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, skutter vi oss ved tanken på den russiske revolusjonen og kommunistiske diktaturer. Vi hater i den grad alt som minner om den røde fare, at vi vender ryggen til overlegne vinnere av reelle valg (f.eks. Hamas) dersom det er noen som helst tvil om deres lojalitet til våre ledere i USA. Og denne avskyen mot det røde stikker mye dypere enn rent politisk. Bare forleden dag påsto en av mine beste venner at Sjostakovitsj langt på vei var tannløs fordi han i visse henseender etterkom Sovjetregimets krav.

I den grad ser vi oss blinde på det røde – som om våre netthinner var blitt oversprutet av blod – at vi “glemmer”, av frykt for å bli tatt til inntekt for kommunisme/nazisme, at folk også før den russiske revolusjonen ble buret inne i Sibir (Dostojevskij, for eks.) og Peter-Paul-festningen, eller drept for sine meninger. Det var sannelig ikke de røde som fant på den tradisjonen; det var bare det at de ikke gjorde slutt på den. Og selv i dag, i den så prektige Vesten, er det ikke mange dypt samfunnskritiske verker som når fram til, for eks. våre kinolerreter. Litt risping i overflaten er så langt vi kommer. Hvorfor nektes VANUNU enda asyl i Norge, for eksempel? Og hvor mye av din og min velstand er tuftet på snylting (på 3. verden)?

På 30-tallet skrev Aldous Huxley en dystopisk fremtidsroman, Brave New World. Boken skildrer et totalitært samfunn hvor alle er sunne og friske, mette og tilfredse. Alle (nesten alle) utfører sine jobber, vier fritiden til lett underholdning og minst mulig hodebry. Jeg har lurt på hvorfor man så sjelden hører om Brave New World i dag; livet den beskriver minner jo på mange måter om det livet vi faktisk lever, bortsett fra at vi ikke vil klone mennesker (men vi kan, om vi vil). Huxley selv utga en essay på 50-tallet, hvor han slo fast at hans Brave New World var i ferd med å bli virkelighet mye fortere enn han hadde forventet.

Vi har, med andre ord, vært så redde for den røde fare at vi har oversett at det er mye ved vårt eget samfunn som er grotesk. Samtidig har vi glemt at det var sovjetinspirerte fagbevegelser rundt omkring i Europa som kjempet fram de rettighetene vi som arbeidstakere og statsborgere nyter de fleste steder i Europa.

Den franske revolusjonen satte ordene frihet, likhet og brorskap på alles lepper. Dette var begreper som inntil da ikke en gang fantes annet enn for de intellektuelle – altså for en liten del av eliten. At revolusjonen endte som et blodbad, forhindret ikke at ønsket om frihet, likhet og brorskap skulle murre blant sultende europeere til det ble realisert. Parolen for den russiske revolusjonen var “brød til de sultne, jord til bøndene, fabrikker til arbeiderne og fred til folkene”. Også dette slo an. I ettertid må en jo bare konstatere at kravene synes rimelige, ikke sant?

Jo, kravene synes rimelige. Og nå har vi sett dem igjen. Brød (dvs. lønn til å leve av), arbeid (også for unge med utdanning) og fred (dvs. reell fred med Israel – som per i dag er en aparteidstat med atomvåpen). Vi har sett kravene bølge hett og intenst gjennom Levanten; vi har sett bølgen virke, slik bølger i store menneskemengder nødvendigvis må virke. Og til slutt har vi sett Revolusjon.

Et samlet pressekorps hyllet begivenhetene i Kairo. Jeg må bare få lov til å gjenta det: Et samlet pressekorps hyllet Revolusjonen i Kairo. Revolusjonen. Det er til å le seg skakk av. Pressen var nok enda litt forsiktig da den kommenterte Tunis, men rystelsene i Kairo, drønnet av hundretusener på TV inn i våre stuer, tok nok pusten fra de fleste av oss her. På den attende dag skjedde det: Sannelig – det ble lyst! Jeg var sikkert ikke den eneste som knakk sammen og gråt av glede. Så rullet bølgen videre, fra land til land, og vi jubler.

Men stopp litt. Hva jubler vi for? Jo, vi jubler fordi diktaturer faller. Fint.
MEN: Har de sultende massene fått brød, arbeid, fred?

Uten humor

06.04.2009 /

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/129092)

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

To sider til en sak

17.01.2009 /

Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier dine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier: “han er psykopat”, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.

La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.

Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene treffer godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.

Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.

Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen.

Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.

Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?

I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.

Enhver side har flere saker.

Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en slags unnskyldning.

Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.

***

Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!

Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs for eksempel i Palestina-saken, fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Har palestinere overhode rettigheter ifølge folkeretten? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?

Palestina er bare et eksempel. Et relativt enkel eksempel. Det finnes uendelig mange flere eksempler på at vår respekt for menneskerettigheter ikke stikker særlig dypt.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.

Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.

Barmhjertighetsdrap

14.01.2009 /

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.

Overtramp

01.01.2009 /

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

« Older posts

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑