Feb 162012
 

Tenk deg en veldig lang enveisgate med små fargerike hus på begge sider av veien. Gata heller slakt nedover mot en sen ettermiddagssol.

For min del har jeg ikke tid til å nyte synet av en sjarmerende gate hvor mange av husene er hjemmesnekrede. Pliktene kaller, og jeg går inn igjen i det huset jeg kom ut av, en kafe omgjort til sykestue for febrile landsmenn. Mine landsmenn. Noen av dem har forvillet seg som turister hit til motsatt side av kloden, til Chile, hvor pelshvaler føler seg hjemme, men hvor de blir veldig syke og febrile. En av dem er faktisk min svoger, og han er drivende våt av svette, kaster seg rundt og rundt på brisken og har feberfantasier. Jeg er bekymret for ham og ber om at det tilkalles lege, men etter en stund later det til av feberen går noe ned, og han sovner.

Jeg hører litt ståk ute fra gaten og går ut igjen. Der går det nå et uendelig langt demonstrasjonstog. Så langt ned og opp gata jeg kan se, går det folk og småprater sammen. Siden gata er smal kan de ikke gå stort mer enn fire-fem i bredden. De fleste er like avslappede som om de gikk aftentur, men her og der er det litt knuffing – ja, slåssing, rett og slett. Det var visst det jeg hørte innefra, fra kafeen/sykestua. Nå står jeg på fortauet og ser alle disse menneskene gå forbi meg ned en gate som er bare kledelig fattig, i retning av den sene ettermiddassolen, og jeg synes det er et vakkert syn.

Med ett er det en del folk som stopper opp for å lytte. Jeg forstår at de tror det blir holdt en tale lenger ned, og andre følger deres eksempel. Stadig flere stopper. Snart står hele demonstrasjonstoget stille. Men det er ingen som holder tale. Tvert i mot. Det er aldeles stille.

Det er aldeles stille! De ser undrende på hverandre. Det tar faktisk en stund før jeg skjønner hvorfor de ser så undrende ut. Som pelshval er jeg selvfølgelig vant til stillhet, og jeg forstår ikke uten videre at når det er aldeles stille en sen ettermiddag i en stor by, så er det fordi alle bilene står. De står ikke bare stille. De er parkert.

Et stort forklarelsens smil brer seg over mange ansikter, sikkert også mitt, etterhvert som det blir klart for den ene etter den andre at alle bilene er parkert fordi eierne går i demonstrasjonstog. Noen løfter en hånd og vinker, og brått løfter alle en hånd og vinker, opp gaten og ned gaten. De vinker til hverandre, i spontan og undrende glede og takknemlighet over å finne at “alle er vi her”.

Da først hørte jeg lyd igjen. Jeg hørte lyden av tusenvis av armer som vinker, raslingen av sommerklær og ledd fra ulike kroppsdeler – skuldre, håndledd og fingre. Jeg tror aldri jeg har hørt nydeligere lyd.

Men det varte bare så alt for kort, fordi jeg våknet. Pelshvalen våknet irritert av klokka, sto opp og gikk til en irriterende jobb (lønna er ikke faktisk ikke noe å skryte av).

Det som er fakta i denne drømmen er at det for tiden er stor sosial uro i Chile, et særdeles rikt land hvor en særdeles stor andel av rikdommen tilhører særdeles få mennesker.

Sorry, the comment form is closed at this time.