Jeg har forsømt meg. Denne siden har jo vært forlatt i flere måneder. Saken er at jeg har mistet humoren min. Vekk. Sporløst forsvunnet. Jeg leter febrilsk i utgåtte bukse- og jakkelommer, saumfarer bilen, stolseter og vesker, men til ingen nytte. Og hvordan skal jeg vel skrive om den fryktelige katastrofen på Haiti uten humor? Men jeg klarer ikke med min beste vilje finne snev av komikk blant alle de blågule, støvete kroppsdelene man visstnok mer eller mindre snubler i på den gudsforlatte øya. Her er det ikke en gang noen å skylde på, ingen å bruke som skyteskive; det var jo bare en naturkatastrofe, og den var ikke en gang en klimabetinget.

Skrekkelig. Punktum. Ikke uten grunn har Nordmenn og andre nå overgått seg selv i sin iver etter å sende penger til den døende øya. Rart med det der: Det er først når en er død eller døende at man blir verdsatt. Kunstnere, musikere, vitenskapsmenn, øyer, dyrearter, … Hvem hadde vel peiling på hvor for eksempel Nicaragua, El Salvador, Guatemala og Honduras var før USA satte landene på kartet ved å ødelegge dem? Enn Malvinene, som snart blir aldeles borte?

Det er sikkert mange millioner mennesker som for tiden starter dagen med å felle ekte tårer i morgenkaffen sin, idet de tar inn over seg mer enn de orker av grufulle “siste nytt fra Haiti”, før de har rukket å pansre seg med sminke, klaprende hæler og gelatinfriserte pigger, og før de i biler dyre som hus åler seg inn til sentrum. Av dem er sikkert omtrent en halvpart trofaste fotsoldater i meg-megere-megest armeen. Dette med “omtrent en halvpart” svarer til den andelen av vestens land som stemmer på politiske meg-megere-megest partier. I virkeligheten er det enda flere som prioriterer meg-megere-megest fanesaker og som derfor er skyldige.

Fanesaker som ikke er “meg-megere-megest” er, for eksempel: reell og effektiv utviklingshjelp (til forskjell fra lammende utviklingshjelp). Hvilket politisk parti ville komme til makten med en slik fanesak?

Norge er medlem i IMF. IMF ga Haiti nådestøtet på 80-tallet. Etter IMF-“hjelpen” de fikk, ble landet så dysfunksjonelt at vi andre rett og slett har sett helt bort fra det. IMF har mange andre katastrofer og tragedier på samvittigheten, og IMF er, som sagt, også Norge. Nå vil IMF slå kloa i en annen øy, Island, og det er ikke overraskende at befolkningen der viser manglende takknemlighet. Ville du vært takknemlig om du ble pålagt å betale en astronomisk gjeld som ikke var din, i all fremtid og i alle overskuelige slektledd?

Skyldspørsmålet for Norges del gjelder likevel først og fremst medvirkning, hva IMF-forbrytelser angår. For i IMF er det USA som legger premissene. USA skal visstnok være et demokratisk land, men valg i USA avgjøres av media. I så måte er ikke USA alene, men det som er spesielt med USA er hvem som eier media, og hvordan innhold i media avgjøres av kapitalsterke interessgrupper. Vi kan begynne med Murdoch, og det faktum at Murdoch imperiet eier mellom 60 og 80 prosent av media i USA.

Murdoch-pressen fremstiller noe så uskyldig som allment helsevern som et kommunistisk komplott, mens de samtidig krever at finansinstitusjoner må reddes, nettopp med skattebetalernes penger. Ja, det er egentlig litt komisk, og det er i det hele tatt mye komikk ved USAnsk såkalt demokrati. Men jeg klarer ikke finne humoren min, så jeg lar det temaet ligge så lenge.

Det jeg i stedet finner er avmakt. Hvem trenger vel sensur når pressefriheten er et langt mer formidabelt verktøy for å påvirke våre sarte sjeler? Av alt som trykkes i USA er det mye systemkritikk som er langt krassere, velformulert og grundig dokumentert enn hva selv de mest ihuga USA-kritikerne på denne siden av Atlanteren kunne ha produsert. Men hvem hører dem? Fox News og Rush Limbaugh former folkemeningen som voks. Nå har Murdoch kjøpt opp også Wall Street Journal. Og Rush Limbaugh mangler sannelig ikke humor!

På vår side lammes vi av at vi har, jeg har, nesten nesegrus beundring for vår utenriksminister. Beundring er helt klart en hemsko for den frie tanke. Man spiser av hånden til den man beundrer og overser at han nok kunne ha kjørt en hardere linje i alle de sakene som er, påstår jeg, av absolutt overordnet betydning for hele kloden. Ikke bare er de av overordnet betydning, de er være-eller ikke-være-saker: Klimaspørsmålet, kakedeling mellom nord og sør og midtøstenkonflikten.

Jeg kan sitte midt på Time Square med plakat på magen. Jeg kan ta med samme plakat til Røde Plass. Jeg kan kaste meg ut fra et tak på Karl Johann med et silkebanner med det berømte sitatet “Gjør noe. Gjør mer”. Men det vil ikke hjelpe. Ingenting vil hjelpe. Så jeg skjønner godt at enkelte individer går bananas når avmakten overfor noe de opplever som aldeles fryktelig overvelder dem.

Nei, det som trengs er humor. Øredøvende, uforskammet, respektløs og rammende humor. De gamle sovjetrusserne var flinke til slikt. Michael Moore likeså. Nå kom jeg forresten på hvor jeg mistet min humor. Jeg brukte et grønt handlenett i Spania, et norsk “miljønett”. Med det fikk jeg agitert for “saken”, en av sakene, altså. I butikkene spurte man hva som sto på det, og jeg tegnet og forklarte: “…plastikkposer … nedbrytbar … søppel … gjenbruk” osv. Men ett eller annet sted la jeg igjen nettet. Og der ligger humoren min. I Spania, altså.

Nå gjenstår det ikke mer for meg enn å stille meg opp i nærbutikken her i Norge, med rødt kors på armen og bøsse i hånden og mitt mest bedende tårevåte blikk. “Gi Haiti en verdig begravelse”. Om noen år vil jeg igjen stille opp i samme butikk: “Gi Island en verdig begravelse.” For land etter land blir en verdig begravelse snart det beste vi kan håpe på.