Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Nord-Sør (Page 1 of 4)

Den første sten

08.08.2017 /

Du må lese Den første sten av Carsten Jensen. Du bare MÅ lese den boka!

Det er en roman om krigen i Afghanistan. Det kan hende at du, som jeg, tenker, “orker ikke flere romaner om stakkars Afghanistan, avskyr krigsberetninger,” det kan sogar hende du tar avstand fra genre som “aksjon” eller thriller”. Det får ikke hjelpe, denne boka bør være obligatorisk pensum for alle.

Det dreier seg nemlig ikke bare om et land – og tro du meg, forfatteren kan sitt Afghanistan. Jeg må ty til et hjelpeløst sitat fra en bergtatt filmanmelder som på radio nølte et øyeblikk før han fortsatte,”den handler egentlig om… ja, om alt.” Den forteller deg det du ikke ante du ikke visste. Hva verre er, den får deg til å føle deg som et barn som smuglytter når foreldrene snakker om fæle ting som skilsmisse eller har sex, fordi du vet at det angår deg. Du blir truffet, om ikke på side 10 eller 50, så kanskje på side 61. Før eller siden er det deg det gjelder.

Det er en slags dokumentarisk roman. Noe av det jeg synes er mest besnærende, er at forfatteren ikke beskriver psykopater. Hans personer er ikke samvittighetsløse eller kalde, men gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det er et kunststykke å fremstille de fleste avgjørelser slik at leseren tenker, “hm, slik kunne også jeg ha reagert”. Dermed blir krigen ikke absurd — om den er aldri så grufull — ikke noe man bare kan avvise som rene galskapen eller som inkompetanse. Samtidig blir den så komplisert at en enkel menneskehjerne ikke kan favne den, og man famler hjelpeløst etter datamaskinen.

Ja, i dag tyr opplyste folk til datamaskiner når de er usikre, og også det får sin omtale i dette mektige eposet. Og tenk, også i Afghanistan har “alle” mobiltelefoner, unge og gamle. Det hadde jeg aldri trodd.

Selv lenge før starten på Del II, som begynner rundt side 340, og som plutselig får en jeg-forteller, har romanen – for det er jo tross alt en roman, ikke bare dokumentasjon – løftet seg fra bakken i en spiral av hendelser som med nødvendighet fører til en situasjon man ikke aner noen utgang fra. Aktørene har tatt grep de mente var lure, men så viste det seg at det var for mye de har oversett, rett og slett fordi de ikke hadde forutsetning til å vite alt. Og slik er det vel alltid i en krig, uansett hvor gode intensjonene i utgangpunktet er. Det meste er til syvende og sist galt.

Underveis i et stadig mer apokalyptisk landskap på veg inn i en thriller, lurer leseren på om ikke selve plottet bare er en røverhistorie. Kunne noe av dette teoretisk vært mulig? Kan det faktisk ha skjedd? Tja, si det. Et av premissene i denne boka er at om virkeligheten rundt vår deltakelse i fjerne kriger blir for stygg for de folkevalgte hjemme, så kan pressen pålegges munnbind med henvisning til rikets sikkerhet. Jeg regner med at det premisset stemmer med virkeligheten. Så hvem vet hva som skjer egentlig?

Det største spørsmålet er – tenker jeg, når jeg bestemmer meg for å skrive denne hyllesten – vil vi vite hva som skjer egentlig?

Det som ganske sikkert stemmer med virkeligheten er nettopp det apokalyptiske landskapet som er Afghanistan, et sønderskutt land. Skudd for skudd hamrer forfatteren inn informasjonsbrokker om landet. Skudd for skudd, drap for drap skjer mot baktepper – snart det ene snart det andre – som danner en forvirrende men antakelig korrekt gjengitt mosaikk.

I del II tyr forfatteren til et par forfattertekniske knep for at handlingen ikke skal trekke like mye i langdrag som selve krigen: Han gjør blant annet bruk av en sannsigerske og av en usannsynlig begavet guttehvalp. Disse grepene betraktes av noen kritikere som billige og urealistiske triks. Jeg deler ikke deres syn. Mitt syn er at boka er en pedagogisk fremragende lærebok om det meste.

Mitt syn er videre at boka bør oversettes til alle verdens språk og gjøres tilgjengelig for alle som kan lese. Kanskje det da kan bli håp om litt fred i en tid som i stadig flere land må sies å være apokalyptisk.

Til slutt vil jeg nevne at det er første gang på sikkert 30 år at jeg har lest en bok på mer enn 600 sider fra perm til perm på en dag – fra jeg våknet og grep etter den på sengen, til jeg la meg mer enn 16 timer senere. Det gjorde jeg ikke bare fordi jeg ville vite hvordan det gikk, men fordi jeg ville vite om forfatteren kunne gi oss noen “løsning” til slutt på krigen i Afghanistan og lignende kriger.

Pressefrihet i Norge

01.07.2017 /

I disse dager har en rekke land, anført av Saudi-Arabia, iverksatt økonomiske, militære og diplomatiske tiltak (les blokade, boikott) mot Qatar. Utgangspunktet er et ultimatum bestående av 13 krav. Ett av kravene er at Al Jazeera må stenges ned.

Det kan tenkes at du ikke leser nettsiden til Al Jazeera og ikke ser på Al Jazeeras nyhetssendinger eller dokumentarer på TV. I så fall tenker du kanskje at tapet av Al Jazeera ikke er stort, men tro du meg: uansett om du leser eller ikke leser og/eller ser eller ikke ser Al Jazeera, så er nettopp den nyhetsformidleren uerstattelig.

Jeg sjekker hver dag, morgen og kveld, nyhetsoversikten fra NRK. Jeg kan ikke se at 13-punkters-ultimatumet overhodet er blitt nevnt. Derimot nevnes Liu Xiaobo hver dag.

Kjære leser, jeg ber deg innstendig lese det jeg har skrevet i mine to siste Pelshval-innlegg, selv om de er skrevet på engelsk. Det er virkelig ganske påfallende at NRK har vært så taus om Saudi-Arabias kampanje mot Qatar. Jeg antyder ikke at det sitter en innful sensor oppe på NRK og stryker alt som ikke behager de rådende maktene. Men det er helt klart rart, veldig rart, at en av våre viktigste kilder om situasjonen i Midtøsten risikerer å bli nedlagt uten at det fra NRK-siden ytres et eneste pip!

Det er så desto meget mer “rart” når Saudi Arabia er det landet som mer enn noe annet mistenkes for å “skolere” terroristene som har herjet i Europa de siste par årene.

Saudi Arabia antas også å stå bak radikalisering av våre egne borgere.

Vi og de

02.02.2016 /

I nabolaget mitt har det ikke vært nevneverdige endringer det siste året, bortsett fra at det tar litt lengre tid å komme seg til jobb enn i fjor – og det kan ikke anses som endring da det i fjor også tok litt lengre tid enn året før, og også året før der igjen, osv.

Så av de globale problemene er det fint lite jeg kjenner på kroppen. Globale klimautfall gjør seg riktignok så vidt gjeldende også i Norge, men jeg og mitt ble skånt for orkanen Tor.

Må jeg da nøye meg med å debattere for eller i mot karikaturtegninger så lenge? Det vil si: Er det, eller er det ikke «greit» å lage karikaturtegninger av profeten? Kan det eller kan det ikke likestilles med karikatur av Hillary eller Erna? Osv.

Tro meg, jeg har meninger om saken, men anser den som relativt uvesentlig sammenlignet med at gudane må vite hvor mange titalls tusen mennesker, blant dem også kvinner og små barn, har mistet livet i den dramatiske flukten til Europa fra desperat nød eller krig. Det angår oss i alle fall i den grad Europa en kort stund åpnet sine grenser.

Men akk. Det var så overveldende mange mennesker som kom! Vi stengte grensene igjen og har tatt i bruk det snedige uttrykket «grunnløse migranter» for å forklare at vi i Storskog slenger døren i fjeset på syklende afghanere og selv syrere.

Så det som virkelig bør angå oss er at man i Finnmark nå får kjenne litt av hvert på kroppen. Det skulle bli Finnmark som først fikk merke at den globale virkeligheten er i ferd med å innta Norge. Det er nesten som et aldri så lite gufs fra andre verdenskrig. Enkelte personer, her og der, tar inn og beskytter flyktninger. Loven forbyr deg og meg å gi husly til folk som risikerer livet for å komme til et land der de håpet å finne trygghet, dersom de er “grunnløse flyktninger”. Vet du det? Det ble straffbart i 2008.

Her og der i Finnmark vil hjertevarme mennesker bli tiltalt og kanskje dømt fordi de ikke kunne holde ut tanken på at frosne og traumatiserte fremmede risikerte å bli drevet fra landet, slik jøden blir fordrevet i Wergelands dikt “Juleaftenen”.

Det er ikke bare loven som er ute etter flyktningene og de hjertevarme Finnmarkingene. Mange nordmenn anser det som landsforræderi å slippe inn tusenvis av utlendinger. De fleste av dem tier om det de mener, men en liten minoritet sender trusselbrev. Av disse, igjen, er en ørliten minoritet villig til gjøre alvor av truslene.

Det er for tiden ikke greit å være hjertevarm finnmarking. Jeg regner med at mange av dem lever i kontinuerlig og velbegrunnet frykt. Kanskje må også de søke asyl i et annet land.

Så i Finnmark er det alvor. Hvordan har politiet det der? Det kan ikke være lett for dem heller. De må gjøre det de er pålagt å gjøre, men også politifolk har hjertevarme.

Dette er noe helt annet enn karikaturtegninger!

***

Når Europas grenser forseres av hundretusener av fremmede på flukt fra sine hjemland er det helt naturlig at folk er redde og vil bolte porten og låse alle dører. Jeg mener det! Til alle tider har det vært slik at når trellene gjorde opprør, nøyde de seg ikke med å ta sin rettferdige del: De voldtok og for den del drepte herrefolkets kvinner og døtre og brant deres slott (og kunstskatter). Dette har man også gjort i protestantismens navn, for eks. i det veldige og blodige bondeopprøret i 1625 i Tyskland. Det er altså helt naturlig at folk er redde.

Det som ikke kan forsvares, etter mitt syn, er at mens Finnmark gjennomlever et brått møte med verden, så maser media-Norge om hvorvidt det er «greit» med karikaturtegninger.

Media er også bekymret for at Norges priviligerte økonomiske status kanskje står for fall. Det er igjen et helt legitimt tema, men….

Det ville være enda mer legitimt, etter mitt skjønn, å utforske mulighetene for at også andre land ble levedyktige. Det at landene sør for Europa er så mye fattigere enn Europa at folk i setter livet til for å krysse Middelhavet, representerer en sikkerhetstrussel for Europa, heter det. Hvorfor tas da ikke konsekvensene av den sikkerhetstrusselen? Hvorfor drøftes ikke årsakene til at levekårene i landene «migrantene» flykter fra er så håpløse? Det er sant at det er mye korrupsjon i afrikanske land, men er det hele årsaken til landenes elendighet? Kan det være at for eksempel de nordiske landene bidrar til korrupsjonen? Hvordan er handelsbetingelser for afrikanske land i forhold til Schengenområdet?

***

Jeg ønsker for ordens skyld å understreke at min taushet om Syria ikke skyldes manglende respekt for Syrias ufattelige lidelser.

Pause fra uenigheten

25.09.2015 /

Siden vi nå alle – nesten alle – er enige om så mye for tiden, skal jeg ikke skrive om mine yndlingstema.

Jeg skal isteden be dere se på et bilde jeg fant på denne nettsiden. (Jeg oppgir kilden i håp om at jeg ikke bryter åndsverksloven.)

MO200410112240007AREn annen grunn til at jeg setter inn linken er at den lange billedteksten er minst like interessant som bildet. Greia er, nemlig, at nesten alle medlemmene i “Oslokonsortiet” er med.  Svært mange av navnene hørte jeg ganske nylig i en NRK-dokumentar.

Underteksten til dokumentaren “Hakekorsets profitører”: 130.000 krigsfanger arbeidet som slaver og tvangsarbeidere i Norge under den andre verdenskrigen. 18.000 av dem døde.

Ett annet sted fant jeg:

Hakekorsets profitører” er historien om hvordan Statens Vegvesen, NSB, NorskHydro og andre, brukte slavearbeidere og tvangsarbeidere i arbeid for Nazi-Tyskland.

Dokumentarfilmen vises på Teknisk museum, der det for tiden arbeides med en utstilling om den tyske Organisation Todt og tvangsarbeidet i Norge under andre verdenskrig.

Jeg limer det inn, alt sammen, vel vitende at jeg driver reklame( for en NRK-dokumentar), fordi jeg …
Vel – jeg, for min del ble ganske paff når jeg så dokumentaren.

Oslokonsortiet besto av Norges mektigste menn rundt krigen (finanseliten). Dem skulle man altså ikke ha stolt på.

48 780 personer ble straffet under landssvikoppgjøret. Gutta på bildet var ikke blant dem. Det var derimot mange forelskede unge piker og en del personer som ikke hadde gjort noe straffbart, men som var på politisk bærtur (kanskje fordi de var blitt mobbet på skolen eller av naboene).

Selv om Oslokonsortiet hadde begått krigsforbrytelser, slapp medlemmene straff. De beholdt sin innflytelse også etter krigen.

***

I uken som gikk blåste det en aldri så liten storm rundt spaltisten Knut Olav Åmås. I atikkelen Norges anonyme overklasse satte han fingeren på at det finnes 22000 personer med inntekt mellom 5 og 25 millioner kroner /ÅR.

***

Mitt spørsmål er: Hvis vi kan enes om at politisk makt kan gi økonomisk makt, og økonomisk makt kan gi politisk makt (jeg tror de fleste samfunnsvitere er enige om dette), kan vi da si at det er et “demokratisk problem” at et såpass stort segment av befolkningen har mye større økonomisk makt enn flertallet? Jeg beklager at jeg bruker klisjeen “demokratisk problem”. Det er fordi jeg må legge bånd på meg for å la være å uttrykke den mistroen jeg har til folk som tjener for eks. 50 ganger mer enn gjennomsnittet. Kan det være ærlige penger? Eller ligger det for eks. slavearbeid bak, som under krigen?

 

… der de er

20.08.2015 /

Flyktningene fra Syria er for en stor del i Libanon. Som barn bodde jeg i Libanon i et halvt år. Det var det deiligste landet jeg hadde opplevd. Jeg har en masse lysbilder som min far tok, og jeg kan forsikre at de understøtter den dag i dag at Libanon var et deilig land.

På skolen hadde jeg lest bibelfortellinger, og mange av dem hadde skjedd nettopp i Libanon. Der var det høye fjell med huler hvor det enda bodde munker. Mye av landskapet var goldt – men i kløftene rant det bekker og i dype huler fantes det kilder.

Siden den gang har jeg lært at det var fra Libanon de flinke fønikerne kom. Fønikerne bukket under i en av de utallige invasjonene som har korsfestet landet helt opp til vår tid. Det var nemlig et sted som absolutt alle ville ha.

Landet er omtrent på størrelse med Rogaland fylke. Fjellene er høyere enn i Rogaland og kyststripen er smalere. Kyststripen har såkalt “milde” regnfulle vintre (sånne som blåser rett gjennom deg), men i fjellene snør det. Det er ikke noe særlig å bo i telt i Libanon i mange måneder. Selv ikke i norske telt.

Finansministeren må eventuelt investere i brakkebyer. Hun vil hjelpe 26 ganger flere mennesker der enn det regjeringen vil tilby husly i Norge. Det tilsvarer 208.000 brakker, som må forsynes med strøm til oppvarming (strøm er dyrere enn i Norge og mangelvare) og vann (som det ganske sikkert er mer av i Norge). I tillegg må det opprettes skoler og helsetjenester. Områdene må beskyttes militært mot angrep fra voldelige grupper.

Jeg vet ikke hvordan tomteprisene er i Libanon, men det jeg vet er at mens det bor omtrent en halv million mennesker i Rogaland, så bodde det i Libanon rundt 4 millioner i 2010. Siden er det tilkommet rundt 2 millioner syriske flyktninger. Jeg vet ikke hvor i Libanon finansministeren har tenkt å plassere 208.000 brakker.

Så lurer jeg også på hvordan finansministeren vil forklare for de libanesiske myndighetene at det ikke er plass til noen tusen syriske flyktninger her i Norge som er et av de landene i verden med lavest befolkningstetthet.

Dessuten, må jeg spørre hvordan finansministeren vil forklare for de svenske myndighetene – om det skulle bli nødvendig, for eksempel som følge av en naturkatastrofe – at det overhode ikke er aktuelt å la 2 millioner svensker slå leir i Østfold, Akershus og Hedmark.

Til slutt vil jeg få legge til at det ikke bare er for flyktningenes skyld at Norge må ta i mot Syria-flyktninger: Dersom Libanon kollapser, så blir situasjonen i Midtøsten enda mer antennelig, og vi bør ikke glemme at det enda finnes masseødeleggelsesvåpen − i praksis nesten over alt.

Høna eller egget?

03.08.2014 /

Hvorfor tar pelshvalen sånn på vei, spør du kanskje. Vi har sommer og fint vær, ikke sant? Vi lever godt, ikke sant? Vi må være takknemlige for at vi har det så godt, ikke sant?

Greit, vi må være takknemlige for at vi ikke bor for eksempel i Syria, helt klart, eller i USA (hvor noen av oss sikkert kunne hatt det fint, mens de fleste av oss ville hatt det vesentlig verre) eller på Island, i Hellas eller Irland, for ikke snakke om Spania, hvor livet for en stor andel av befolkningen er blitt veldig mye verre enn for ti år siden. I 2013 emigrerte gjennomsnittlig 250 personer per dag fra Irland, for å ta et eksempel.

Det er mange grunner til å være takknemlig, men nettopp derfor er det grunn til å advare mot å sove i timen. Ett av dem er mange makroøkonomers bekymringer for velferdssamfunnets fremtid. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå. I stedet vil jeg kommentere en bok fra 2007 som plutselig er blitt relevant for oss nordmenn. Det dreier seg om the Shock Doctrine av Naomi Klein.

The Shock Doctrine er en analyse av hvordan kriser (f.eks. naturkatastrofer og krig) brukes til å innføre upopulære tiltak som vil stimulere deler av økonomien og gi deler av maktapparatet større kontroll. Utgangspunktet til Klein var nok hvordan angrepet på tvillingtårnene ga anledning til BÅDE å innskrenke en rekke borgerlige rettigheter OG til å gi en innsprøyting til det Joseph Stiglitz (nobelprisvinner i økonomi) kaller markedsfundamentalisme. Stiglitz har en viss sympati for Kleins synspunkter, selv om han nok ikke følger henne hele veien. Han var jo tross alt økonomisk rådgiver for Bill Clinton.

Naomi Klein går mye lenger i å hudflette etablissementet enn etablerte økonomer kan tillate seg. Bare uttrykket “predatory capitalism” (rovdyrkapitalisme) er en stor kamel for økonomer som ønsker å leve av sitt yrke og som derfor trenger å beholde en jobb. Etablerte økonomer vil gjerne at vi skal tro at fornuften seirer til slutt, og at det som er fornuftig er det de fleste av oss (dvs. markedet) vil. Bak begrepet rovdyrkapitalisme ligger en annen forståelse av tingenes tilstand som jeg ikke skal våge meg inn på. I stedet henviser jeg altså til Shock Doctrine, hvor forfatteren mer enn antyder at katastrofer gjerne ønskes velkommen av kyniske entreprenører.

Forfatteren bruker uttrykket “de-paterning”: I kjølvannet av en katastrofe, et angrep eller en reell eller innbilt trussel blir våre tankesett (patterns) gjerne satt ut av spill. Det overordnede er med ett blitt å komme seg i sikkerhet og å sikre familien, nesten uansett hva det måtte koste. Dette kan kyniske manipulatorer utnytte ved å så spirene til nye tankesett.

Jeg tror det har like lite for seg å idyllisere våre egne økonomiske og politiske ledere som å demonisere islamister. Jeg er temmelig sikker på at i hvert fall Arbeiderparti-ledelsen er fullt klar over at Israels mål ikke er “fred” men herredømme over et større landområde enn det som på kartet kalles Israel. Når dette ikke åpent gis til kjenne, så er det av taktiske grunner som ikke nødvendigvis er synlige for allmennheten. Sikkert er det i alle fall at situasjonen i Palestina ikke er blitt bedre med årene. Jeg tror ikke det skyldes hverken dumskap eller uvitenhet fra våre myndigheters side.

Norge har i praksis støttet Israel i tykt og tynt, vel vitende at Israel systematisk har avlet, nørt opp under og stadig vedlikeholdt et grenseløst hat blant palestinere og deres muslimske venner.  Israel og dets allierte har systematisk lært palestinere og deres sympatisører at folkerett og FN-resolusjoner er for kakepynt å regne. Å skape så stor grunn til hat og så stor avmakt i forhold til internasjonale institusjoner må kunne kalles stimulering av terrorisme. At Norge har bidratt til en nedskrivning av folkeretten og til å danne grobunn for terrorisme er svært beklagelig. Men det skyldes neppe uvitenhet.

For å si det med andre ord: Når norske myndigheter går ut med trommer og fanfarer for å varsle befolkningen om en mildt sagt vag trussel, så finner jeg dem ikke troverdige.

Vi er blitt oppdratt til å verne om borgerrettigheter. Nå skal vi omprogrammeres. I USA er de allerede blitt omprogrammert til å tåle overvåkingen de er underlagt i henhold til alle tiltakene som ble innført med den såkalte Patriot Act. Nå har vi nordmenn skjønt at også vi blir overvåket, i hvert fall av NSA om ikke av våre egne. Dette må vi lære å tåle, heter det.

Jeg siterer høyesterettsdommer Ketil Lund:

Det nødvendige politiske grunnlaget er basert på befolkningens frykt og dens tillit til den liberale rettsstat de har vokst opp i. Frykten drives opp gjennom symbiosen mellom overvåkingsinteressene, politikere og media som villig kolporterer trusselvurderinger i angstdrivende oppslag som, slik vi nå har sett, blant annet selges ut under politikerros som tillitsskapende åpenhet (Klassekampen)

Om vi aksepterer det, vil det bli enda vanskeligere å avsløre og spre kunnskap om de taktiske grunnene til at myndighetene handler som de gjør, selv når det etter alle solemerker ikke er i Norges interesse. Det er åpenbart i noens interessse, men det skal ikke graves for mye om det.

I det tidligere Øst-Europa, ville Naomi Klein ikke ha fått lov til å utgi så systemkritiske bøker som No Logo og Shock Doctrine, det er sant. Vesten har funnet ut at man har råd til å tolerere henne. Hennes kritiske røst er tross alt som en vanndråpe i det store mediehavet og det er lett å marginalisere henne. Se for eksempel på omtalen av Sjokkdoktrinen i Wikipedia – den norske Wikipedia. Der omtales den positive omtale om boka i én setning etterfulgt av 8 avsnitt om negativ kritikk.

Naomi Klein trenger ikke jobb. Hun klarer å leve av bøkene hun skriver og av å holde foredrag. Men det er det relativt få som kan. De fleste er lærere eller forskere eller kanskje bare hobby-samfunnsvitere, og det de nesten alle har til felles er at de trenger en jobb. Det skal veldig lite til før ansatte lærer å passe seg for ikke å si sin mening, før man venner seg til å yde selvsensur i en blogg. Det er vanskelig å bevise at man ikke fikk det stipendiet eller den jobben fordi man hadde de og de synspunkter, men når overvåkingen ikke er åpen og kontrollerbar, er den heller ikke ettersporbar.

Det som bekymrer meg aller mest er faktisk nettopp at det er så stille i kjølvannet av “terrorkrisen”. Jeg ventet faktisk at media ville forlange svar. Dette har jo kostet flesk. Hvor er alle spørsmålene?

 

 

Kapittel II – om tillit

27.07.2014 /

Med et langt sukk lente justisministeren seg godt tilbake i lenestolen ved vinduet. I det samme gikk det i inngangsdøren og en glad stemme ropte, “her er jeg!”. Han slo igjen mappen han hadde på fanget og ropte mekanisk “hvordan gikk det hos tannlegen?”

Vi snakker om en fiktiv justisminister, forstås, i et fiktivt lite land. Der som her er selv justisministere helt alminnelige folk. Der som her har selv justisministere gjerne en kvinne eller mann i sitt liv, en som kommer mot dem med løfte om sol og måne i øynene og som bøyer seg lattermildt over dem og kyser dem med et høylydt klask på issen. “Bare litt tannsten. Hvordan var rapporten?”

“Det vanlige,” svarer han påtatt uanstrengt, men stemmen hans har slått over i tenor, og hun ser forskrekket på ham. Han på sin side skutter seg og lukker øynene: Hvor mange ganger til skal han måtte lyve i forbindelse med denne saken?

Han har gjort det de ba ham gjøre, nesten alt de ba ham gjøre, men de er ikke fornøyd. Han har varslet nasjonen at det fra ukjent hold planlegges anslag av ukjent art mot ukjente mål til ukjent tid, og snart vil pressen kreve svar. Noe konkret vil han måtte gi dem!

— Ja, noe konkret kan du gi dem. Du kan si at dere nå har sikre tegn på at palestinere eller vennene deres i nabolandene planla å kapre et ambulansehelikopter for å oversprøyte den fiktive hovedstaden din med ebola-infisert “regn”, og at det var vi som hjalp dere avsløre og forhindre anslaget.”
— Men det er jo ikke sant!
— Og hva så? Går du enda på søndagsskole?
— Dette er et demokrati!
— F… demokratiet ditt!!!

Det siste utbruddet hadde vært så skingrende at han enda skalv bare ved tanken.

Hva i all verden skal han fortelle pressen?

I mellomtiden sitter en nylig uteksaminert lege på en brygge i nærheten av Oslo og myser mot den skarpe sola. Det er 35 grader i lufta, minst 24 grader i vannet, og hun gidder ikke en gang tørke seg etter badet. Også hun sukker lenge. Hun vet at før eller senere vil hun, som mange andre norske leger gjennom flere årtier, måtte avtjene en slags selvpålagt verneplikt i Palestina. Hun føler skam for sitt lands delaktighet i den kroniske uretten som er det palestinske folkets lodd.

Myndighetene påstår i disse dager at det planlegges et  anslag mot Norge. Er det sant eller er det oppspinn? I hvilken grad kan man ha tillit til kilden for den slags opplysninger? Er kilden “Norges allierte”? Hvem er i tilfelle det? Er det de som stadig vekk utløser urettmessige kriger? Hun reiser seg, forlater brygga, forlater sjøen og forlater sommeren.

Men Pelshvalen sender en dyp og ærbødig hilsen til helsepersonal som denne gangen, liksom forrige gangen, og gangen før der igjen og alle de andre gangene, har trådd til i Palestina. Det har først og fremst vært palestinere, så klart, men også folk fra vestlige land, inkludert Norge, har ytet en formidabel innsats mot fryktelige odds, under forferdelige arbeidsvilkår og med fare for eget liv. Det finnes enda folk her som kjenner skam i livet.

Åssen er det med dere, nåværende og forhenværende utenriksministre?

Om fluer og fluesmekkere

25.07.2014 /

Lille Teodor spottes og hånes på skolen hver dag, hele dagen, hele året, år etter år fordi han heter Teodor, fordi han er fislete og har astma og fordi faren hans ikke er brannmann. En gammel historie, ikke sant?

Fra tid til annen bankes Teodor opp på vei hjem fra skolen. Da pleier han å bite i selvforsvar – en finger, et lår, hva han enn får tak i. Selv om han ikke lenger blør neseblod neste dag når han kommer på skolen, tar læreren affære når hun får øye på blåmerkene. “Her har vi har nulltoleranse for mobbing!” Bøllene påpeker at Teodor biter. “Åh,” sier læreren. “Neimen, fy!” sier læreren. “Sånt gjør vi ikke, gjør vi vel? Ta hverandre nå pent i hånden gutter og vær venner.”

Nå må Teodor ta bøllene i hånden og late som han er venner, og de fortsetter å spotte og håne ham og later som de er venner.

Når Teodor blir stor melder han seg inn i terroristforbundet. Han lærer å lage bomber og fantaserer om å feste dem under audiene og porschene til de gamle plageåndene sine. Siden nesten all kommunikasjon, i nesten hele verden overvåkes, blir Kongeriket tipset om at det er noen som planlegger noe skummelt.

Her kommer det en ny skikkelse inn i vår fortelling: Justisministeren. Jeg kan ikke si så mye om ham fordi det faktisk finnes en justisminister, og jeg vil ikke bli trukket for retten pga. ærekrenkelse. Men denne fiktive justisministeren, altså, holder en pressekonferanse om at det planlegges et anslag mot kongeriket – ett eller annet sted, en eller annen gang og av en eller annen. Dermed blir det USAnske tilstander i kongeriket, det som kalles “a hullabaloo”, tilstander terrorister elsker fordi de endelig får nyte respekt. Det snakkes ikke om annet i radio og presse, og fra time til time sendes det fullstendig tomme infokapsler til folket.

Jeg kjenner jo ikke justisministeren, så jeg skal ikke si så mye om hans motiver. Jeg skjønner at pressefrihet har sine grenser. Jeg sier ikke mer enn at han muligens kan ha tenkt som følger: Hvis det mot formodning blir et terroranslag så bekrefter det at vi hadde rett. Hvis det ikke blir et terroranslag så viser det at vårt lille “hullabaloo” virket og at vi er skrekkelig flinke. Og uansett har vi fått vist at vi trenger NSA og at Snowden ikke må få Nobels fredspris. Uansett slår jeg med min pressekonferanse mange fluer i ett smekk.

Det er faktisk enda en mulighet her, og det er at hele denne terrortrusselen kommer fra Israel, som en liten pedagogisk rapp på fingrene fordi vi ikke skjønner hvordan det kjennes å “beskytte sitt land”. Kanskje justisministeren er med på spøken? Men jeg forstår at ingen vil tro på den muligheten. Israel driver tross alt ikke med terrorisme og justisministeren er en ansvarsbevisst mann.

Historier må alltid, uansett hvor fiktive de er, ha et snev av troverdighet hvis folk skal gidde å lese dem. Så jeg forlater justisministeren og fortsetter med scenarioet ingen har problemer med å tro på:

De bestemmer at Teodor står bak det hele, og han får en durabelig straff. Det er han jo vant til, så han tar det nokså pent. Dessuten kan han studere i fengsel. Mens han sitter inne tar han doktorgraden i kjernefysikk, og… STOPP!!!

Dette her går jo i forferdelig feil retning! Troverdig eller ei, vi må rulle tilbake litt:
De bestemmer at Teodor står bak det hele og sender ham til et nytt og multinasjonalt luksusfengsel på Cuba, i Guantanamo. I det gamle fengselet i Guantanamo var det noen fanger som hadde fått så god anledning til å dyrke sitt hat at de aldri vil kunne slippes ut. De er blitt levende dynamittgubber. Men på grunn av all kritikken fra menneskerettsforkjempere har man lagt om metodene på Guantanamo. Det gamle fengselet er nedlagt, og det nye er et karibisk paradis. Fangene får nå fete biffer fra Texas og fløtegratinerte poteter. (For folk med folkelige preferanser har Macdonalds en avdeling der.) Inne på anlegget er det en utsøkt liten bordell med nydelige sekstjenestetilbydere. Fangene utstyres alle med ipader og iphones og har selvfølgelig kontoer på Netflix og Spotify osv. De tilbringer mesteparten av dagen i et svømmebasseng og kjøler seg ned med kalde drinker tilsatt – eh – “beroligende” midler. Hver 14. dag holdes det rave party. Alle er fornøyd, selv dyrevernaktivister, fordi hønene får fritt gå rundt i paradiset.

På grunn av det høye inntaket av fett og sukker og manglende mosjon (bortsett fra sex) dør Teodor i lykkerus i en alder av 46 år, og plassen hans kan overtas av andre tidligere mobboffere.

Men jeg kan ikke helt slippe Israel. Israel har nemlig sett med stigende undring og beundring på de gode resultatene fra Guantanamo. Ingen kaster egg på vaktene, som for øvrig betaler for å få lov til å jobbe der. De fleste fangene dør før de fyller femti, og ingen vil ut av fengselet. Siden vi ikke har klart å ta rotta på palestinerne med det onde, tenker Israel, kan vi kanskje ta rotta på dem med det gode? De vil kanskje bli så feite og makelige av gode dager at de slutter å tenke på fedreland og slikt. Dessuten vil de dø unge, og produsere få barn før de dør (de yppige sekstjenestetilbyderne bruker prevensjon). Dermed kan vi kanskje overta Palestina på fredelig vis i løpet av en generasjon eller to.

Det kaller man å slå riktig mange fluer med ett smekk, sann.

I kveld kl. 20 hadde antall drepte i Gaza steget til 856.

 

Boikott Israel

14.07.2014 /

Fy Gahr Støre! Feigt, Gahr Støre! Trippel feigt! Skuffende!

Det hjelper ikke med symboler (som “boikott Vestbredden”). Det vet du meget godt!
Det hjelper med handling. En Schengen-boikott av Israel og Vestbredden ville være handling.
Du vet meget godt hvorfor det ikke hjelper med symboler.

Det kommer an på fremstillingen

23.06.2014 /

I Dagens næringsliv for noen dager siden kunne man se følgende overskrift: “Argentina på kanten av ny stats-bankerott”, etterfulgt av en artikkel som ga inntrykk av at nå var argentinerne uskikkelige igjen.

Men da jeg hørte samme historie fremstilt i spansk nasjonal radio fikk jeg et annet inntrykk, og jeg ga meg til å undersøke betydningen av “gribbefond”.

Da Nestor Kirschner ble president i Argentina i 2003, hadde landet i en årrekke vært vannstyrt av en serie korrupte ledere, hvorav den mest kjente var den frivole og latterlig narsissistiske Carlos Menem. Under en glitrende overflate med lysende nattliv, Harrods, og en global forestilling om at Argentina var et av verdens rikeste land, rullet oppgjørets time stadig nærmere. I ettertid ble sagt om Menem at det eneste han ikke hadde privatisert var kloakken. Men det skjønte man ikke før det var for sent.

På det tidspunktet var det ingenting, absolutt ingenting, igjen å tilby pantelånerne, og folk fikk værsågod dra ut på gaten og bytte til seg dagligvarer mot andre dagligvarer.

Med “dagligvarer” må man forstå det mest kritiske, nemlig mat. Annet var ikke å tenke på for de fleste. Men alle som kjente litt til Argentina på den tiden har hørt historier om eller kjenner noen som seilte over Rio Plata (sølvelven) med båten lastet av “penger”. Jeg kjenner noen som er svigersønn av en slik en.

Inn på scenen kom så Kirschner, en jurist ingen hadde hørt om. Han klarte utrolig nok å bremse Argentinas ferd ned i avgrunnen. Riktignok var alles sparepenger i alle banker sporløst forduftet på grunn av pesoens kollaps, og fattigdommen var bunnløs. Middelklassen var utslettet og dersom en ikke var villig til å brette opp ermene og begynne fra grunnen av, uten sparepenger (men ikke uten gjeld!) fikk en bare pakke sammen. Argentina var et druknende land. Under Kirschners styre klarte landet imidlertid så vidt å heise seg opp på bredden igjen.

Det skyldtes blant annet at Kirschner kjørte beinhandle forhandlinger med kreditorene og fikk refinansiert 92 % av statsgjelda. Avtalen hans med kreditorene gikk ut på at Argentina skulle betale tilbake USD 0.30 per dollar. Den som nektet å reforhandle var imidlertid et Cayman Islands basert såkalt “gribbefond”, NML Capital, LTD.

Det har seg nemlig slik at Argentina har tilbakebetalt i henhold til avtalene. Men i disse avtalene finnes en klausul, “pari passu”, som sier at om man betaler den ene, skal man betale alle, også (viser det seg) dem som ikke reforhandlet. Denne klausulen har gribbefondet gjort gjeldende.

NML Capital har altså saksøkt Argentina og fått medhold. Argentina anket, og i forrige uke falt dommen i USAs høyesterett: Argentina må betale gribbefondet. Den samme “pari passu”-klausulen som ligger til grunn for gribbefondets krav kan gjøres gjeldende av alle dem som får tilbakebetalt i henhold til avtalene og dermed kan det være duket for at Argentina igjen blir et uland.

Ok, du tenker kanskje at dersom du låner kr 100 til Askeladden, så vil du gjerne ha kr 100 tilbake. Det er jo i for seg greit nok. Men legg altså merke til uttrykket “gribbefond”, eller “vulture fund”, “fondo buitre”, som det heter på utenlandsk. Det er et selskap som “kjøper gjeld, statsgjeld, gjerne u-landsgjeld, til en sterkt redusert pris – for deretter å kreve tilbakebetaling basert på det opprinnelige gjeldsbrevet, med renter” (kilde: Wikipedia).

Nei, jeg ble heller ikke særlig klokere av den norske Wikepedia-artikken. Men vi har jo nylig hørt om Lehman bros. og andre som blant annet spekulerte i folks nød, som kjøpte og solgte forfalt, ubetalt gjeld – “bad debts” eller som spanjolene kaller det “deuda basura” (søppelgjeld) til en spottpris, som gamblet rett og slett.

Gribbefondene på sin side overtar deler av staters søppelgjeld, som de betaler en spottpris for, mot at staten senere skal betale full pris pluss renter til seg, gribbefondet. Dette er altså ågervirksomhet av verste Merchant of Venice sort. Så ille er det at American Jewish World Service gikk ut og agiterte mot det. De klarte faktisk å utsette rettssaken en stund.

Blir det ingen slutt på finanshaiers nær uinnskrenkede anledning til å spre pest og misære? Alt dette på grunn av av at “vi” (jeg skal ikke her utdype hvem vi er) nok en gang ikke har “lært” av den nylig overståtte krisen – til tross for alt det har kostet millionvis (eller er det billioner?) av individer. For å være helt ærlig tror jeg ikke “vi” noensinne kommer til å “lære”, fordi vårt fremste mål ikke – jeg gjentar – ikke er en bedre verden for flest mulig. Det er et mål, ja, men ikke det fremste. Det kommer kanskje på tredje, femte, tiende, femtiende eller syvhundreogsyttiende plass.

 

« Older posts

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑