May 302010
 

I min kommune er det nå nesten borgerkrig. Det begynte med kattene. En del katteelskende kvinner proklamerte opprettelsen av Katteriket en kveld de holdt fest med mange oster, druer og desto mer rødvin. Latteren skrallet fra de åpne vinduene i huset hvor de var samlet (mannen til vertinnen var på guttetur, og damene var for det meste over førti). De samlet seg rundt husets datamaskin og konstituerte seg skriftlig, med vedtekter, som de kalte “Grunnlov”, og et stiftelsesbrev.

I vedtektene sto det blant annet:

* Alle katter skal nyte vanlige borgerrettigheter, deri innbefattet retten til forsamling, retten til fri utfoldelse av meninger, retten til å bevege seg fritt på alle offentlige steder og, om de ønsker det, stemmerett.

* Alle såkalte katteeiere er å betrakte som utleiere av losji til katter, og skal ikke holde katter innesperret.

* Alle som holder katter skal sørge for kattens trygghet og velvære ved blant annet å servere god, sunn mat minst én gang per dag og ved å gi minst én times tilgang til et varmt, kjærlig fang per dag,

Vedtektene ble trykket i lokalavisen. En naiv biologistudent sendte inn en ingress hvor han påpekte motsetningen mellom på den ene siden kattens status som leietaker, noe som forutsetter en motytelse, og på den andre siden kattens status som et vesen som “holdes”. Biologistudentens ingress provoserte stifterne av Katteriket, som straks tok til voldsom motmæle, ikke bare i lokalavisen men på alle arbeidsplasser. Over alt begynte det å dukke opp kunstferdige katteprodukter, lekre katteplakater, kattesokker, kattevignetter og kattespill. Kommunens ordfører måtte bare erkjenne at denne plutselige katteentusiasmen hadde utløst en kulturell utfoldelse som kommunen aldri før hadde sett maken til. I en periode nøt vi sågar ganske morsomme kattekonserter, katteopptog, og opplesning av kattedikt.

Over tid avslørte all denne katteaktiviteten at det var en del uløste konflikter i enkelte av stifternes parforhold, noe som på sikt krevde mye energi fra de impliserte. Derfor stilnet etterhvert aktiviteten på kattefronten.

Men innen vi forstod det, var det i kommunen så mange katter som nøt “vanlige borgerrettigheter” – og som kjent parer katter seg ofte og effektivt – at det var katter over alt. Det var katter i rådhuset, katter på brygga, katter i alle heissjakter, og naboen min hadde 48 katter. Noen av dem kjente han igjen, mens andre var helt fremmede for ham. “Du vet,” sa han litt forlegen, “kona mi liker katter.”

For min del kan folk gjøre hva de vil, bare de ikke ødelegger plenen min. Kattene var ikke interessert i min plen. Så jeg brød meg ikke om kattestormen som skyldte over kommunen inntil jeg en dag i slutten av juni, to år etter stiftelsen av Katteriket, konstaterte at luften var stinn av mygg. Nå er det så at vår kommune, som ligger ved havet, aldri har vært plaget av mygg. Men kattene hadde tatt knekken på hver eneste fugl i mils omkrets, og myggen hadde ikke lenger naturlige fiender.

Nåja, jeg er stort sett nokså godmodig, så jeg gikk bare ut og kjøpte meg en myggsuger. Men det hjalp bare måtelig. Dessuten: Om jeg klarte å begrense myggplagen i huset mitt, så var det ikke lenger mulig å gå ut og ta seg en øl på Bryggekafeen, for da ble man så skambitt av plagånden at man måtte gå med halve ansiktet i fatle dagen etter.

Fra stifterne av Katteriket, som nå nesten alle var involvert i hissige og til dels dramatiske skilsmisseforhandlinger, var det blitt aldeles stille i lokalavisen, og ingen av dem svarte på innleggene om at det som følge av kattens suverene stilling i kommunen ikke lenger fantes fugler og at vi derved var utsatt for myggplagen. Men når man en sjelden gang traff en av damene og nevnte dette for henne, så trakk hun bare på skulderen og blåste: “Hvis jeg ikke ser helt feil, så sitter det en måke bare 10 meter unna, på den steinen der.” De var med andre ord ikke lenger militante katteaktivister, men de innrømmet heller ingenting, og med angrepet på den naive biologistudenten i friskt minne, så var det ingen i kommunen som våget å avlive en eneste katt. Det hadde forresten ikke hjulpet stort, for det var nesten like mange katter som mygg.

Bryggekafeen måtte stenge på grunn av konkursforhandlinger. Og de fleste innbyggerne i kommunen investerte i enorme myggsugere, som sikkert fanget tusenvis av mygg hver dag, men som dog ikke klarte å hamle opp med myggen på områder hvor det ikke var myggsugere. Og vår bebyggelse er relativt spredt. Som en kammerat av meg sa: “Vi kan snart ikke forlate huset uten våtdrakt.”

Det var på dette dramatiske punktet, når stifterne av Katteriket var opptatt med sine skilsmisser, når heisene sto fordi kattene huserte i heissjaktene, når vår kjære Bryggekafe var stengt på grunn av konkursforhandlinger, når myggen hylte som verst utenfor våre omhyggelig forseglede vinduer, at den naive biologistudenten gikk til motangrep.

LA MYGGEN LEVE

Det var ikke i avisen, det var ikke i innboksene til vår epost. Det var store plakater. Fyren må ha hatt en hel arme av kunstnere og grafikere i sin bekjentskapskrets, for en morgen fant vi en førtitalls plakater med kun denne teksten klistret opp på påfallende steder i kommunesenteret, og alle plakatene var forskjellige. Ikke en gang skriften var den samme, bare teksten. Alle var vakre og kunstferdige, rett og slett nydelige. Det var siv, og hav og innsjø og vannliljer og Titanic og isflak og veltende kaffekopper, og det var grågrønt og gråblått og dyprødt og flammet.

Jeg vet ikke hva den naive biologistudenten hadde ventet. Jeg vet ikke om han er fornøyd med hva resultatet ble. Han forsvant sporløst. Men folk ble aldeles rasende. Godmodighetene tok rett og slett slutt mellom kl 06 og kl 10 den morgenene, og ble erstattet av et raseri som hadde tilbakevirkende kraft. Situasjonen i vår kommune nå er at man i de aller fleste husstander har skaffet seg våpenløyve. Vi kan ikke bruke vår egen skytebane for å øve, på grunn av myggplagen, men det lokale busselskapet har satt opp skytteltrafikk hver kveld mellom kl. 18 og 21 slik at vi kan øve på nabokommunens skytebane. Kattene har merket at velviljen de en gang nøt her, er i ferd med å blekne, så de har tatt tilflukt på de underligste steder, noe som fører til at vi hører skritt og skraping på nattestid og barna våre er mørkeredde.

Vi vet ikke riktig hvem som er fiende og hvem som er venn. Biologistudenten var den første som flyttet fra kommunen – han må fått seg en god latter – og kattedamene er for det meste forduftet også, ettersom de nesten alle er skilt. Vi andre sitter igjen med kattene, som nå er gått i dekning, og myggen.

Jeg sitter ved vinduet mitt og skriver dette. Jeg har geværet ved mine føtter, og jeg akter å forsvare meg til siste slutt.

Sorry, the comment form is closed at this time.