I går ble jeg kalt inn til sjefen. Han lurte på om han kunne friste med et kurstilbud. Jeg jobber i det offentlige, og i det offentlige er vi veldig på dette med kompetanseheving. Han forklarte at det var litt viktig at vi sendte minst én person på det kurset fordi vi lå litt tynt an i det aktuelle feltet, hvor vi egentlig burde være i forkant. Jeg stilte meg slett ikke negativ til tilbudet – litt ny kunnskap er jo aldri å forakte – og han uttrykte tilfredshet med min innstilling. Vi snakket litt mer om kompetanseheving og om hvor viktig det er, og vi var helt på linje. Jeg kjente med et visst velbehag at sjefen og jeg forstår hverandre, og nøt at han flere ganger viste til min positive holdning.
Jeg var nesten på vei ut døra da jeg kom på å spørre hva slags kurs det dreide seg om. Han flyttet litt på papirhaugene foran seg på bordet, fikk et mumlende drag rundt munnen og prøvde forgjeves å spørre hvordan det gikk med familien min – forgjeves i den forstand at jeg ikke har familie – før han endelig fikk fram at det dreide seg om et vevekurs. Jeg må ha sett ut som et eneste spørsmålstegn, og han skyndte seg å si at han antok jeg ville være interessert i å lære veving; da han bodde på bygda var alle kjerringer – han endret dette skyndsomt til ”kvinner over 40″ – hekta på veving. Siden han er sjefen min sa jeg ikke at “den gang” han bodde på bygda, antakelig falt sammen med “den gang” jeg bodde på bygda, og det var… ja, la oss for enkelhets skyld bare si at det var svært lenge siden. Rent bortsett fra at jeg den gang var langt fra kjerring. Jeg unnlot som sagt å si dette.
Samtalen var i ferd med å gå i stå, men jeg var litt krakilsk fordi han hadde brukt ordet “kjerring”, så jeg spurte hvorfor i all verden det offentlige trengte å sende folk på vevekurs. Han må ha ventet på dette spørsmålet, for han sluttet brått å flytte papirhauger og satte de snille blå øyene i meg: Jo, fordi det var viktig å komme markedet i forkjøpet. Også det offentlige måtte gjøre en innsats for produktutvikling hvis vi skulle ha noe som helst håp om å se brukerne gjøre verdibaserte valg. Hvalpelsforedling var forutsetningen for pelshvalenes fremtidige eksistens. Kunne vi gå i bresjen og bevise at pelshvaldrift var lønnsomt, så ville vi ha oppfunnet det store egget! “Markedet har definisjonsmakt, enten vi liker det eller ei. Dersom levende pelshvaler får markedsverdi, så vil pelshvaler som art overleve, slik at også våre barnebarn vil kunne ha glede av dem,” og han strakte den ene armen ut til siden, slik vi har sett politikere gjøre når de holder taler på TV.
Jeg sa jeg ikke visste at hvaler hadde pels, og han grep ivrig ordet. Det var klart jeg ikke visste at hvaler hadde pels! De svømmer jo så fort at pelsen strykes tett inntil kroppen. Dernest mente jeg at dersom man skulle kartlegge markedsverdien av pelshvaldrift så måtte den første utfordringen bli å klippe pelshvalpels. Har man først pels, så er vevingen av pelshvalpels antakelig ikke særlig annerledes enn veving av annen pels. Han forsikret meg at det ikke var det spor vanskelig å klippe pelshvaler. Når de er tørre, er pelsen lang og rufsete. Da kan de klippes som sauer. Man hadde visstnok allerede vært i kontakt med fagfolk fra New Zealand, som jo også er en kystnasjon.
På dette punktet var jeg så ør i hodet av nye inntrykk, som det jo rørende heter når våre sjefer setter oss på oppdrag vi ikke kan eller vil ha, at jeg bare nikket beseiret og rygget ut. Idet jeg gikk berømmet han nok en gang min positive holdning
Summa sumarum: I september skal jeg på pelshvalpelsvevekurs.