Jul 172011
 

I Klassekampen lørdag 16. juli 2011 er det en artikkel av Jo Stein Moen om det væpnede kuppforsøket i Spania i 1981. Artikkelforfatteren oppfordrer for øvrig leseren til selv å se på fjernsynsopptak fra parlamentet da Guardia Civil braste inn og begynte å skyte (Google: Tejero + “golpe de estado”).

Han gjør rede for hendelsene, som han mener var i direkte forlengelse av det nylig avsluttede diktaturet (Franco døde i 1975), for så å sveipe tilbake til borgerkrigen som innledet diktaturet. Den spanske borgerkrigen hadde som kjent ringvirkninger her i Norge.

Og det er her, ved borgerkrigen, at jeg brått glemmer å puste. For jeg får nå servert en lang liste av norske folk – kvinner som menn – og organisasjoner som på ulike måter engasjerte seg i en etter måten fjern krig. Forfatteren spør: “Hva fikk folk over hele landet til å samle inn penger, klær og hermetikk, og fagorganiserte til å akseptere ekstrakontingent…i ‘de harde 30-åra’?” Ja, hva var nå det? Han fortsetter: “Fellesnevneren var en følelse av det dypeste alvor….”

I sammenligning er vi, i 2011, halsbrekkende frivole, synes nå jeg. Hvorfor er vi det? Det er sant at materielle kår i Norge er uendelig mye bedre i dag enn de var på tretti-tallet, og det er fristende å tenke at velstand avler uansvarlighet. Men bi litt: Sammenfall i tid av to omstendigheter betyr ikke at det ene må være avledet av det andre. Det finnes vel også andre omstendigheter som preger vår tid? Kanskje vår politiske letargi kan skyldes noen av dem.

I mine forsøk på å engasjere folk til å bry seg om det jeg synes er de store temaene, møter jeg ikke mye kynisme, likegyldighet eller USAnsk uvitenhet. (Til forskjell fra annen uvitenhet er USAnsk uvitenhet himmelropende virkelighetsfjern og dessuten katastrofal.) Det jeg møter er en trist erkjennelse av at det ikke nytter: “Uansett hva vi tenker og mener, så nytter ingenting. Da er det like greit å tenke og mene minst mulig, for ellers blir vi jo så triste,” sier de i de tusen hjem, tror jeg.

Jeg ser at Klassekampen gjør sitt for å prøve å overbevise oss om at det nytter likevel, og jeg takker Jo Stein Moen for en tankevekkende artikkel.

Sorry, the comment form is closed at this time.