Om fascisme, rasisme og militarisme


Det er ikke god tone å kalle folk for fascister. Det er de fleste av oss i Norge enige om.

Men enn om folk faktisk er fascister? Jeg har for eksempel noen venner – et engelsk par – som helt bestemt har en del klart fascistiske meninger, det innrømmer de sågar selv. Jeg liker dem likevel fordi de er politisk hjelpeløse, maktesløse, ensomme og fullstendig forvirret. Hadde de vært aktivister, så ville jeg muligens ha vendt dem ryggen, men jeg vet ikke… Jeg har litt erfaring med et par fascistiske diktaturer (litt erfaring er mer enn ingen): Skarpt motstridende politiske sympatier innen en familie eller en vennekrets skaper dissonans og smerte, men ikke nødvendigvis total splittelse, selv i et diktatur.

Det jeg skulle ha sagt: Det er nok mye mer fascistisk tankegods ute og går enn vi er klar over, og mye av det er organisert, tenker jeg; ikke nødvendigvis under en ny-nazistisk paraply – nei, nettopp ikke det – men under f.eks. Sverigedemokratene.

Folk blir ydmyket av tilsynelatende enstemmig politisk korrekthet – ydmyket, frustrert og sint. (Jeg kjenner jo på noe av det selv i forbindelse med min NATO-motstand, som ikke er politisk korrekt for tiden.)

Selv om Sverigedemokratene har dempet den offisielle retorikken, er det nok mye grums blant velgerne deres. Det kan gjelde irritasjon over alt som støter “gode, gamle” (tradisjonelt kristne) verdier. Pride og feminisme irriterer mange. Det kan gjelde hjelpeløs sinne over at så mye av livet nå er blitt virtuelt og foregår på Internett. Og det kan selvfølgelig gjelde bitterhet over at utlendinger tar plass i jobbkøen og i kampen om kommunale ressurser. Forståelig bitterhet, som dessverre lett kan utarte til “hat” av folk av en annen hudfarge.

Forrige avsnitt gjaldt Sverige. Men jeg tror at naken rasisme er langt mer utbredt ellers i Europa enn vi er klar over. Vi bare ser det ikke fordi også rasister kan være riktig så hyggelige. De kan elske sine barn slik vi elsker våre barn, gi penger til de fattige, til Wikipedia, til bekjempelse av malaria, osv.

Dessuten: VI VIL IKKE SE rasisme i Europa, fordi vi vil “være venner”. I EU vil vi alle være venner. Det er noe av problemet med EU: skinn-enighet.

Vi vet at det er mye råttent (fascisme) i Polen. Vi vet at rasisme er svært utbredt i Ungarn. (Man kan forstå at tyskere og svensker ikke vil ha flere immigranter – de har allerede tatt i mot så veldig mange flere enn vi andre, men Ungarn ville ikke ha en eneste.)

Vi må anta at det blant flyktningene til USA mot slutten av krigen også skjulte seg noen skurker (slik vi har sett en del av både fra diktaturene i Latinamerika og fra Rwanda) som tenkte de fikk komme seg unna når de så hvilken vei det gikk. Og vi vet, ikke minst, at terroristbevegelsen Klu Klux Klan (jf. sangen Strange Fruit) tok seg voldsomt opp på 50-tallet i USA som en konsekvens av lovpålagt desegregering. Selv om seriøse politikere ikke åpenlyst tør hevde rasistiske og fascistiske synspunkter, er det mer enn sannsynlig at det blant dem finnes mange ulver i fåreklær, ikke minst i USA. Noen av disse ulvene er nok blant pådriverne av den USAnske militarismen som de fleste nordmenn for tiden finner det betimelig å glemme.

For noen dager siden holdt en aldrende John Pilger visstnok en tale i Trondheim. Han siterte forfatteren Harold Pinter:

“US foreign policy,” he said, “is best defined as follows: kiss my arse or I’ll kick your head in. It is as simple and as crude as that. What is interesting about it is that it’s so incredibly successful. It possesses the structures of disinformation, use of rhetoric, distortion of language, which are very persuasive, but are actually a pack of lies. It is very successful propaganda. They have the money, they have the technology, they have all the means to get away with it, and they do.”

In accepting the Nobel Prize for Literature, Pinter said this: “The crimes of the United States have been systematic, constant, vicious, remorseless, but very few people have actually talked about them. You have to hand it to America. It has exercised a quite clinical manipulation of power worldwide while masquerading as a force for universal good. It’s a brilliant, even witty, highly successful act of hypnosis.”

Jeg tror ikke det er mange fascister og rasister i Norge, selv om det er påfallende hvor mye større sympati vi har for ukrainske flyktninger enn for flyktninger med en litt annen hudfarge. Men vi har latt oss føre bak lyset ang. USA og NATO, og det er mer enn flaut: Det er til å gråte over.

Linken nedenfor er til en artikkel som er a) alt for lang b) skrevet av en dame som er flere-og-åtti år – lever hun i fortida? Kort sagt: Er hun f.eks. for opphengt i gammelmodige ideer om revansjisme? Det er altså mulig man må ta noe av det hun skriver med en klype salt, men hun trekker fram interessante aspekter vi ikke hører mye om, og hun har åpenbart kunnskap:

Om militarisering i Europa