Jun 242009
 

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Aug 162008
 

Hvem sin skyld er det?

La oss for en gangs skyld se bort fra muslimene. Det er tross alt grenser for hva man kan skylde på dem.

Er det skolens skyld? Er det ikke pussig at når noen skylder på skolene så lyder refrenget like taktfast hver gang: Send lærerne tilbake til skolebenken. Men når lærerne parerer med at det er foreldrenes skyld, så er det ingen som foreslår noen skolebenk for dem. Ikke skulle det vært meg i mot å ‘måtte’ gå på skole igjen, men foreløpig har jeg ikke hørt at det er på noens dagsorden.

Men er ikke både skolen og foreldrene til syvende og sist et resultat av politikerne. Og er ikke politikerne til syvende og sist et resultat av velgerne?
Politikernes skyld? Velgernes skyld? Det er ikke lett, det der. Får jeg da foreslå, som kompromiss, et aldri så lite opplyst enevelde?

Hva velgerne vil si til et opplyst enevelde skal være uvisst. Det er jo ikke så forferdelig mange som stemmer hver gang det er valg, men noen er det selvfølgelig. Velgere flest sier gjerne at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på; ting går sin skjeve gang uansett. Men det er kanskje bare noe man sier?
Fremskrittspartiet forsikrer jo at alt vil bli så forferdelig mye bedre om de får regjere landet, og det er visst en del som tror dem, skal vi tro meningsmålinger. Sikkert er det at de har foreslått å ta de berømmelige fondene og betale 18 000 kroner til hvert mannsbarn i kongeriket (unntatt muslimer, får man tro), og det er klart at 18 000 kommer vel med i de fleste hjems årsbudsjetter. Men la oss tenke tanken: Fremskrittspartiet kommer til makten, vi får alle våre 18 000, sykehusene får noen miljarder, og budsjettåret går, men så er de 18 000 og miljardene er brukt opp. Det var et flott år gitt!

Så blir det uår. Vannstanden stiger, husstander går konkurs på grunn av bankrenta, barna får svarte tenner fordi de har spist for mye godis, gamle dør fordi de ikke har råd til å gå til lege, flomrammede får muggskader osv osv. Og så kommer det lille opplyste eneveldet. Et kupp, forstås. Noen veldig kloke hoder finner ut at de har den perfekte løsningen og gjør et kupp.

Hva vet vi om kupp? Bare sorgen. Blod og snørr og elendighet. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Nordmenn er jo som kjent skrekkelig intelligente og lure og kreative, og nå er det noen som har funnet på et diktaturkonsept som er helt vanntett. Ikke noe kommunistisk diktatur, selvfølgelig. Røkke får holde på som før, og alle skal få beholde sine små hageflekker.

Uteliggere og narkomane skal få fortsette å gå til grunne som før, hvis de vil, men de skal få velge selv: Hvis du jobber, lille venn, skal du etter avrusing få ett-romsleilighet, mat og lommepenger nok til din lørdagspils og til kino hver dag i uka. For dette er et ordensdiktatur. De gamle skal garantert få stell etter behov, trygde(mis)brukere og fengselsfugler skal måtte jobbe etter evne – ingen kjære mor. Skulkere, nektere og grafittislyngler går i kakebua uten sukker i maten, uten MP3, blader med nakne damer, hasj, TV eller dataspill på ubestemt tid, til de skikker seg. De som skikker seg skal sporenstreks få jobbe på sykehus, i ordenspoliti, flomvern og med hjemkjøring av mat til gamle og syke og flomrammede.

Trenger jeg å legge til at det blir ingen sykehuskøer? Trenger jeg å si at de flomrammede får nye boliger høyere oppe i åsen?

Valgene erstattes av todelt brukerundersøkelser hvor den individuelt tilrettelagte delen inneholder spørsmål som:

Hva yter du til fellesskapet?

Kan du yte mer til fellesskapet?

Får du dekket dine materielle behov tilfredsstillende?

Svar av typen “jeg får ikke nok sex” blir tatt alvorlig og neste individuelt tilrettelagte spørreundersøkelse vil inneholde spørsmålet: “ønsker du å betale for hjemsendte sex-tjenester?” og “hva kunne du eventuelt tenke deg å yte samfunnet til gjengjeld for statstilskudd til dine seksuelle behov?””Mener du at befolkningens seksuelle behov skal være et offentlig anliggende?”

Selvfølgelig vil en oversikt over resultatene av disse undersøkelsene bli offentliggjort – ingen skal henges ut, bevars, alt er anonymisert. De som enda kan lese vil ha glede av å saumfare resultatene fordi det der vil fremgå om de får subsidiert sex, billigere vin, flere intervjuer på TV av avdøde og nålevende stjerner, osv. Fordi i mitt perfekte diktatur vil alle spørreundersøkelsene bli tatt til følge, og flertallets vilje vil bli til virkelighet, i hver sak!
<p style=”font-size:13px;”>Kort sagt det perfekte diktatur. Se nå bort fra at det ikke går an, for et øyeblikk. Jeg minner om noe fra vår folkeskolelærdom (se også bort fra påstanden om at man ikke lenger lærer noe på skolen) nemlig at en strek ikke er noe å ta eller føle på. En strek er kun et konsept. Jeg husker dette spesielt godt, for min del, fordi blyantspissen min oftest var sløv, og når læreren påsto at en strek har ingen bredde, ikke en gang en brøkdel av en millimeters bredde, falt dette meg tungt for brystet. Liksom streken er et konsept, er mitt aldri så lille diktatur kun et konsept. Og jeg akter ikke her å forklare det umulige, nemlig hvordan folk ved makten ikke skal kunne eller ville misbruke sin makt.

Så i mitt perfekte diktatur finnes kun så mye undertrykking av informasjon som er nødvendig for at diktaturet kan utvikle og befeste seg. Vi vil fortsatt ha adgang til BBC, og P4, og Le Monde, og Internett og Flomnytt. Men på alle norskspråklige kanaler vil det være minst to timers indoktrinasje hver dag. Og disse to timene skal legges til forskjellige tider hver dag, dette for at det ikke skal være mulig å unngå dem. Aviser og tidsskrifter vil likeledes ha en viss mengde indoktrinasje som serveres uten varsel på stadig nye sider.

Er vi fornøyde da? Uten sykehuskøer, med færre narkodøde, sorgløse flomrammede, fortsatt usensurert presse, stell av de gamle… osv osv. Er vi da fornøyde?