Jun 242009
 

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Sorry, the comment form is closed at this time.