May 102019

I assume we have all heard exclamations such as “He treats her like an animal!”. I have even read somewhere that Amazon treats its workers “like animals”. However, more and more often, I find that this sort of juxtaposition of animals and humans is not quite to the point. I suggest substituting the word “animal” with “cockroach”. After all, we live in the age of “animal rights” and treating a person like an animal may not be such a bad thing.

Personally, I am all for “animal rights”. I believe that the expression usually refers to merciful treatment and humane living conditions, as it were, for – well yes, for animals. The expression “human rights”, however, basically means the right to vote, for those of us who believe that voting makes a difference, and the right to publicly state one’s opinions (admittedly a right I am making use of at this very moment).

True, in many countries, beating people is a crime, except when the police or soldiers are the ones doing the beating. Besides, in some countries, you are allowed to beat children or women, while in others this is, strictly speaking, not allowed, though the authorities turn a blind eye on such practices.

Animal rights movements, however, unequivically condemn the beating of animals. I doubt that animal rights also extend to cockroaches, which is why I made the suggestion in the first paragraph. They do not extend to humans either.

Spain is a country where not one of the executioners or torturers of the Franco administration has ever been brought to justice, and the Franco administration’s post-war heinous crimes are ignored by members of the population that have not had a parent or other relative tortured and/or killed by Franco’s henchmen. In Spain an average of 4 women a month were killed by their partners or X-partners in 2018. Yet, in Spain, the beating of dogs is no longer tolerated. If you strike your dog in a public place, you will surely be rebuked or at least frowned at by whoever sees you doing so.

Spanish cockroaches, however, are furiously stamped upon. I therefore draw the conclusion that in Spain, women enjoy a lower standing than men and dogs, while their situation compares favourably to that of cockroaches. I shall not for the present dwell upon the status of separatist Catalonians who, I fear, might ere long find themselves in the gutter, figuratively speaking, of course.

And take Israel. Animal rights enjoy a higher status there than just about anywhere else in the world. According to a monthly, conservative, Zionist magazine devoted to Middle-East issues, “a nation-wide ban on possession of fur is even moving through the Knesset—such a law would be the first of its kind in the world.” Yes, that was possession, not farming. The same article explains in detail and with references to ancient texts, that animal welfare is rooted in Jewish law.

This might to some extent explain the ultra-post-modern attitude of the best-selling Israeli author Yuval Noah Harari, who questions the moral supremacy of man over animals. Moreover, he questions the value of ranking animals as good or bad (e.g. we like elephants but not cockroaches).

A brief look at Times of Israel reveals that animal rights is a popular and beloved topic. Animal rights activists obviously enjoy a different status in Israel than do human rights activists.

According to the British site VEGANLife, “Israel has one of the biggest vegan populations in the world with an estimated five percent of the population (about 400,000) following a plant-based diet and/or advocating veganism. The Israeli Tourism Ministry has started to promote Israel as a Vegan Nation,”

However, for inmates of Israel’s concentration camp in Gaza, life does not compare favourably even to that of cockoaches:

To be brief let me quote the UN OCHA fact sheet

The Gaza blockade (through the land, air and sea) is a denial of basic human rights in contravention of international law and amounts to collective punishment. It severely restricts imports and exports, as well as the movement of people in and out of Gaza, and access to agricultural land and fishing waters. Gazans are unable to provide for their families and the quality of infrastructure and vital services has deteriorated.

  • The average wage declined by over 20% in the past six years.
  • 54% of Gazans are food insecure and over 75% are aid recipients.
  • 35% of Gaza’s farmland and 85% of its fishing waters are totally or partially inaccessible due to Israeli military measures.
  • 50-80 million litres of partially treated sewage are dumped in the sea each day.
  • Over 90% of the water from the Gaza aquifer is undrinkable.
  • 85% of schools in Gaza run on double shifts.
  • About one-third of the items in the essential drug list are out of stock.

How would you feel if you lived in a place like that?

Let me be clear: Outside Israel, Israeli treatment of Palestinian human beings – I repeat: human beings, not cockroaches – is condoned and applauded not by non-Israeli Jews, but by crackpot evangelicals and alt-right fundamentalists all over the world including in my own country.


Aug 072018

The Gaza Strip is populated by nearly two million people and is often referred to as a “prison”, as it has been subjected to a brutal Israeli blockade for 12 years. The blockade is in contravention of international law.

The humanitarian situation for the inhabitants of Gaza is nothing if not desperate. I know of no source that can better convey a picture of it than Al Jazeera. After all, their journalists are there on a day-to-day basis, risking their lives to cover the news there and elsewhere in Middle Eastern infernos. The rest of us including American evangelists, Prins Salman and US presidents past and present are not.

Moreover, NATO states (not least my own country) are so pusillanimous versus USA, that there is total impunity for Israeli crimes against humanity in Palestine which, in my view, include the crime of genocide.

So every once in a while, people from various countries (including my own) try to express their deep-felt concern and sympathy for the long-suffering people of Palestine. Recently a Norwegian fishing vessel, manned by sympathisers and carrying medical supplies, sailed to Gaza, or attempted to do so. The vessel was intercepted by the Israeli authorities 54 nautical miles off the coast and its crew and passengers were subsequently brutally arrested and incarcerated. True, they have since been released.

In today’s Klassekampen , the ship’s engineer writes that what the Israeli Embassy in Oslo has told the press about the incident has prompted a sense of outrage “in those of us who were on-board”. The following is my translation:

First of all, our purpose was to bring medical equipment to Gaza. The [Israelis] hijacked the ship 40 nautical miles off the coast of Egypt, in international waters. Hijacking a civilian ship engaged in a civilian mission in international waters is obviously in flagrant contravention of anything that has to do with maritime law. If Israeli authorities maintain they have a right to do so, they should provide documentation to the effect.

Furthermore, Israel maintains that unnecessary violence was not exerted. Briefly narrated, the incident occurred in the following manner: When the vessel was boarded by soldiers, an attempt was made to stand between them and the wheel house. Using their electroshock weapons,  beating and kicking, they broke through into the wheel house, so the captain stopped the machine. At the time, I was down in the engine room. When I clambered up, I was forced into the wheel house by two gun-toting soldiers. One of them demanded my wrist watch and put it into his pocket.

Several soldiers were with the captain in the wheel house. The atmosphere was charged. They were ordering the captain to start the engine again, but that was something he could not do from there. One of the soldiers struck me in the face (I’m 70 years old) and told me to go down and restart the engine. However, I only take orders from my captain. Then one of the soldiers shouted (verbatim) “If you do not start that fucking engine your captain will suffer a lot.” So I got the engine going. Nonetheless, the captain was subjected to considerable violence. They also threatened they could  “turn him into a martyr as they did with Palestinians”. A soldier went to the mast, tore down the Norwegian flag (vessels are, as we all know, required to carry the national flag – it was not hanging there for decorative purposes), hurled it onto the deck and stamped on it.

When we were ordered to go ashore, we were told that our luggage would be returned to us when we left. It turned out that the watch episode was not an isolated one: When we were released, we received basically empty pieces of luggage. Mobile phones, cameras, tablets, wallets, money, satellite phones, clothes, watches … everything, worth hundreds of thousands of NOK, was gone. Obviously we were incensed, but the guards just laughed at us. One of them sniggered, dangling one of my two remaining (soiled) underpants in front of me.

What is the ambassador’s view on this? I also direct this question to my government. They have asked for an “explanation” from the Israeli authorities. Our Foreign Ministry should invite us who were on board to thoroughly walk through the entire incident with them, but we have not heard from them.”

So much for Israeli observance of international codes of conduct. As for my own government… I say no more.

May 142018

… and still counting.

The emperor and his henchmen seem determined to unleash a new world war. I am not, for the moment, referring to the latest insults against Iran (though the gods above know there is reason to). I am asking myself: Where does he want all the Palestinians to go? Does he expect Palestinians whose homes on the west bank get demolished by occupant settlers and those who get evicted from their homes in East Jerusalem to go quietly?  And where should they go? Or does it seem ok to just continue killing them?

Meanwhile, it has come to my attention that people are hearing two very different versions of the Palestine story. Two stories, in fact. You might think they were about two very different issues. In one of the stories there is no mention of the United Nations General Assembly Resolution 194 adopted on December 11, 1948, which reads:

…that refugees wishing to return to their homes and live at peace with their neighbours should be permitted to do so at the earliest practicable date, and that compensation should be paid for the property of those choosing not to return and for loss of or damage to property which, under principles of international law or equity, should be made good by the Governments or authorities responsible.

There are also a lot of other pretty important details that are left out of the story told in the US and Israel. Obviously, in the heat of the day, people will exaggerate, will be tempted to distort facts, and listeners will innocently repeat the fallacies they hear, so misconceptions are bound to get spread to a large public.

But in this, as in a number of other issues, there is more afoot than what can be explained as overly enthusiastic storytelling: One side is deliberately and systematically doctoring the story, and I am not only  referring to hawkish Israelis, but to the born-again Christians that make up much of the Zionist Lobby in the US. To many fundamentalist Christians, the “Holy Land” appears to mean as much as to fundamentalist Jews; for them human Law, not to mention international law, appears not to apply to the Holy Land. It must at all costs be saved from the “infidels”. (Nevermind that many Palestinians are Christian, too.)

I am not sufficiently well informed about the sway of born-again Christians in the US, but I understand that they were largely to blame for the rise to presidency of the remarkably ignorant and incompetent George W. Bush. To manage such a feat they must have very great power, I reason.

The fact that Israeli hawkish politicians spread all kinds of untruths about the “enemy” is understandable. So would leading politicians of any country at war. What is interesting, though, is that the majority of the Israeli public want peace. So they must be told that the enemy is a serious threat to national security. Because the hawks do not, repeat – not – want peace. They want more land.

The majority of the Palestinians also want peace, but not at any cost. Yet, the Palestinian and the Israeli authorities are not, as you see, eagerly negotiating peace, and we are told that the Palestinians are to blame for this. Yet there have been serious efforts in the past, and if Israel had not had the undivided support of the US, there would probably have been a peace accord.

This is where the Zionist Lobby comes in. The Lobby has sway on US foreign policy. The US has sway over NATO, and NATO defines my country’s foreign policy.

Any peace agreement would have to be on Israel’s terms, you see, and Israel wants the West Bank (preferably without Palestinians in it). The US supports Israel, in all conceivable shapes and forms, not least financially, and a large part of the world cannot afford to challenge the US on this score, or for that matter on any other score, as we have seen since the mad hatter came to power. The outcome of a peace agreement on Israel’s terms would, for Palestine, be nill, the end.

Nill. We are not talking about compromise here. We are talking about extermination. Extermination of Palestine. I suspect that Palestinians living on the West Bank would be given the option of leaving (they would certainly not be welcomes as refugees to Europe) or of becoming second degree citizens of Israel, without the same rights as Jews.

This is the story as I understand it: The options are pretty bleak for Palestinians and Israel would go down in history as being guilty of genocide.

Today I stumbled across a site that seemed interesting. I am, after all accusing the US of enabling Israel to continue occupying neighbouring territories and ultimately of genocide. The site is not updated anymore, but exploring its innumerable pages, I found much historically interesting material. I have not explored it at length, so I cannot vouch for it, but I found its Mission Statement attactive.



Apr 062009

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

Jan 172009

Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier dine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier: “han er psykopat”, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.


La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.


Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene treffer godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.


Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.


Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen.


Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.


Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?


I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.


Enhver side har flere saker.


Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en slags unnskyldning.


Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.



Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!


Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs for eksempel i Palestina-saken, fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Har palestinere overhode rettigheter ifølge folkeretten? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?


Palestina er bare et eksempel. Et relativt enkel eksempel. Det finnes uendelig mange flere eksempler på at vår respekt for menneskerettigheter ikke stikker særlig dypt.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.


Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.


Jan 142009

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.