Hvem sin tillit, fru statsminister?
Hver kveld opptrer en liten tropp regjeringsartister på underholdningsprogrammet Dagsrevyen. “Bare hold 1-metern,” spøker de, så går det så greit så.
Jasså? Gjør det virkelig det? Enn om jeg er gammel og/eller ufør og MÅ bruke kollektivtransport? Enn om jeg ikke har bil en gang? Nei, Underholdningsrevyen forsikrer at det slett ikke var fullt på busser, tog og trikker i dag. Så da er det slett ikke nødvendig å påby ansiktsmaske. Det hele er tillits-basert, skjønner du.
Ja, vi vet at et av høyreregjeringens mantraer er “fritt valg”. Så jeg kan velge om jeg smitter folk rundt meg. Men jeg kan ikke velge om jeg blir smittet av folk rundt meg.
Regjeringsartistene har alltid rede svar for hånden, innstudert på forhånd, antakelig etter avtale med talerøret deres, Underholdningsrevyens reportere: Hvis vi påbyr ansiktsmaske, så vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Les den setningen en gang til: Hvis det blir påbud om ansiktsmaske vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Skjønner du syllogismen?
Men nå går smittetallet opp. Hvorfor det, mon tro? Handelstanden i kommunen Indre Østfold – hvor er det forresten? – skylder på Sverige. Men jeg krysset selv grensen fra Sverige en av de få dagene den var såkalt åpen. Jeg var innom to butikker og fulgte de samme forsiktighetsreglene som jeg gjør i butikker i Norge og er derfor helt sikker på at jeg ikke kan ha fått på meg noen smitte. Men det var lang kø på vei tilbake til Norge, og alle ble vi stoppet og sjekket.
Men samme dagen som jeg satt i kø ved grensen på vei fra Sverige, landet en bekjent av meg på Gardermoen. Han kom fra Latinamerika. Riktignok hadde han mellomlandet på en annen flyplass i Europa hvor han måtte vente på fly til Norge i tre timer. Man må gjerne mellomlande et sted når man kommer fra for eks. Brasil eller USA. “Var det ikke et fryktelig styr?” spurte jeg. “Langt i fra!” Da han kom til Norge var alt nøyaktig slik det hadde vært før Covid. “Hva?” spurte jeg skarpt. Ingen passkontroll, ingen som avkrevde noe som helst, heller ingen som fortalte noe som helst. Det var ikke et pip om karantene, for eksempel, ingen som delte ut informasjon på 6 språk om hvor man skulle henvende seg om man fikk symptomer… “Men, men… jeg trodde…,” sa jeg hjelpeløst, “på Underholdningsrevyen har de jo vist … teststasjoner …” Joda, det finnes boder til testing, forklarte han. Men de var tomme. Han selv hadde et sterkt ønske om å få teste seg, men dessverre, det var ikke noe tilbud.
De var nok sikkert bare satt opp slik at Underholdningsrevyen kunne filme dem.