I førvalgstider er det ikke måte på hva de ulike partiene lover for å få flest mulig velgere på kroken. Kontantstøtten er et eksempel, et resultat av tidligere valgløfter, og med den har våre myndigheter vært, og er enda, mer enn alminnelig spandable – vel og merke på vår, skattebetalernes, bekostning – og det jeg lurer på, er hvorfor nettopp kontantstøtte?

Er det på grunn av smårollingene? Ikke tale om! Ikke på noe tidspunkt i livet vil smårollinger ha det bedre i offentlighetens varetekt enn i alderen 1-3 år. Om jeg var Kristelig folkeparti og ønsket å forsvare barn som individer og “familien” som institusjon, ville jeg ha ivret for noe ganske annet.

Hva Kristelig folkeparti mener om saken, er forresten nokså underordnet, siden et så lite parti aldri kunne ha fått innvilget et såpass ekstravagant tilbud til velgerne uten mer eller mindre implisitt støtte fra de store partiene. Noe skjuler seg bak den retoriske ulla, og jeg lurer på hva det er.

Ikke en gang Høyres mantra om valgfrihet – i dette tilfellet kvinners rett til å velge om de vil eller vil ikke ut i arbeidslivet – kan forklare en så dyr post. Selv Høyre er jo tross alt ikke tilhenger av at unge menn skal få et slikt valg. Kan de da forsvare at unge kvinner skal få det? Javel, det er jobbigt å oppdra et barn, men det er også jobbigt å være parasitt. Det er ikke bare bare å ha råd til beholde mobilnett-, spotify- og netflixabonnement; en parasitt må være både kreativ og flittig.

Alle barn av arbeidende foreldre har rett til barnehageplass. Rett nok betaler foreldrene for hver plass – og den er ikke billig – men er den likevel dyr for skattebetalerne? Kan det hende at kontantstøtten er billigere enn det ville vært om alle arbeidet? Jeg er ikke særlig begeistret for den forklaringen fordi de som arbeider betaler ikke bare for barnehageplassen: de betaler også skatt.

Kronargumentet mot kontantstøtten har vært at den har holdt utenlandske mødre hjemme. Men det siste pelshvalen hørte da den svømte langs Norges lange kyst var at kontantstøtten var et tiltak mot fattigdom. Det het: “Mange utenlandske kvinner får jo ikke jobb!” Er  kontantstøtten til syvende og sist bare et forsøk på å kamuflere uvilje mot å lære opp og ansette utenlandske kvinner?

Så må en heller ikke glemme at uten kontantstøtten ville Kristelig folkeparti vært enda mindre enn det er. Jeg vil hevde at det er i de store partienes interesse å holde småpartiene i live, slik at de har noen å drive hestehandel med og kan holde seg i salen fram til målstreken.

Lureri er alltid irriterende. I dette tilfelle er det spesielt irriterende fordi det faktisk finnes faglige grunner til å påkoste lønn til hjemmeværende foreldre for en periode når barna er i alderen 8 til 16 år. En mors eller fars dedikerte støtte i denne perioden kan gjøre underverker. Det er grunn til tro at det vil kunne forhindre en del unge fra å falle av lasset (d.v.s fra å bli arbeidsudyktige). Hvor mye dette ville bety samfunnsøkonomisk har jeg riktignok ingen forutsetning for å mene noe om.

Hvorfor i alle verden er det ingen av partiene som ivrer for kontantstøtte i opptil 3 av de årene! Det mangler da vitterligen ikke på bekymrede velgere som ville takke for et sabbatsår når poden begynner å oppføre seg underlig.

Arbeidende foreldre mangler ofte tid og overskudd til å lytte til og forstå sine poder, som i mange tilfeller har det direkte vondt. For de fleste av oss er det periodisk smertefullt å være menneske, men i et normalt livsløp, er det langt mest smertefullt å være ungdom. Uansett hvor godt sementert familien er, uansett hvor trygge og gode relasjonene er, er ungdomstiden vanskelig. Flertallet av oss kommer oss gjennom den noenlunde helskinnet, men mange utvikler uheldige strategier.

Jeg mener at en ungdom krever langt mer oppmerksomhet fra foreldrene enn han eller hun gjerne får. Ofte er den unge ikke interessert i oppmerksomhet – avviser den regelrett. Når det skjer, har tilbudet om oppmerksomhet kommet sent, kanskje for sent. De aller fleste barn er takknemlige for støtte hvis de får den i tide, og de vil ty til den når de møter tunge dilemmaer eller opplever konflikter.

Dette forutsetter selvfølgelig at støtten gis på en adekvat måte.

Noe som bringer meg til punkt 2, som jeg riktignok aldri bebudet, men som altså er: Det bør tilbys kurs (ev. over internett) til alle foreldre, med tittel “Hva sier barnet ditt?”