Sep 172019
 

Do you remember when you started having opinions of a political nature? I do. I was about 15 when I started taking an interest in international affairs. Let me admit that I was going to a very good international school. We were even trained to debate positions that we did not necessarily hold. We had to read up on them, naturally.

My own personal opinions mirrored those of my father, whom I considered eminently respectable. He took pride in not being “biased” so he would present his views in the following manner: On the one hand, you have… and on the other hand, there is… .

This seemed an admirable approach, so I tried to be “unbiased” too, until I discovered that he was a loyal supporter of a political party and that the views I had developed on the basis of his approach were not unbiased at all. By then, I was 16-17, and we had some pretty hefty arguments.

I am writing this much about myself because I think that for most of us, political outlook is initially based on that of our parents, then on whatever analytical training we get at school, and then…

… well, then things start to get a little fuzzy. For most of us, the guiding light will be the media, and our opinions will basically echo those voiced by the media we are attracted to, including social media. Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be. But it goes without saying that most of us will hold “mainstream” opinions, i.e. the opinions voiced by mainstream media.

Now what are mainstream media? In Norway, the main news outlets, apart from the National Broadcasting Company, are owned by the Schibsted Group. Among the newspapers it owns are the most “respectable” one (Aftenposten) and the far less respectable but bestselling VG. Both are obviously available online. So the majority of people in Norway will hold views that tend to be voiced by these two very different news outlets.

It is true that if you read either of them, you will find a range of opinions, but I would be able to list, without hesitation, a few of my own that you would only rarely find. If you ask the editorial boards of the papers in question why they do not more frequently print articles advocating that we leave NATO, they will reply: Only 10 % of the population votes for a party that wants us to leave NATO.

Now, let me remind you of the chicken and egg causality dilemma:

  • Why do people vote for parties that do or do not want the nation to be part of NATO? How are they informed?
  • Who stands to gain from our continuing to be a NATO member? How do they make sure voters continue to endorse membership?
  • Why would anybody bother to invest in a newspaper? (If I were rich, I would lay my eggs in another basket.)

Above I wrote: “Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be.” I did just that. I made friends from other sides and I travelled to other sides. One of the other sides I travelled to was Chile. I was advised that El Mercurio was THE respectable paper. I ask you to please listen to the story told on this link:

https://www.aljazeera.com/programmes/listeningpost/2019/09/talk-chile-el-mercurio-190914083123442.html

Apr 182018
 

For at en knekt skal kunne ta rotta på en konge, må han bryte spillereglene, og om han gjentatte ganger har fått utdelt elendige kort, kan han jo alltids velte spillebordet. Det var det Hannibal gjorde da han gikk over Alpene med elefantene sine. Han brøt spillereglene og veltet bordet.

Den store hærføreren Hannibal huskes nå mest på grunn av elefantene, men i 216 f. Kr., etter slaget ved Cannae, var han den frykteligste fienden romerne noensinne hadde opplevd. Hannibals ettermæle er likevel dårlig fordi romerne fikk overtaket til slutt og derfor fikk skrive historien, så til denne dag er det få som vil døpe en sønn Hannibal.

At romerne som hevn (vel og merke etter definitivt og endelig å ha knust kartagenerne) jevnet Hannibals praktfulle Kartago ved jorden og gikk fra dør til dør for å slakte dets innbyggere mann for mann, er bare en fotnote i historien. Hannibal hadde jo brutt reglene, romernes regler.

Ca. 100 senere ble romerne slått på nytt i slag etter slag, av teutonere. Heller ikke det ordet – teutoner – er positivt ladet. Romerne ble nemlig bare midlertidig satt ut av spill og fortsatte å ekspandere i alle retninger og å skrive sin egen historie.

Men andre germanske stammer utslettet rett og slett flere romerske legioner ved slaget i Teutoburgerskogen i år 9 og satte en stopper for videre romersk ekspansjonisme mot nord. Snart skulle germanerne selv nå toppen av næringskjeden med en germansk keiser, mens romerne måtte nøye seg med en pave.

Det de ulike germanske stammene hadde til felles var at de var romerne teknisk, organisatorisk, teoretisk og økonomisk underlegne. Men de var rovmennesker som brøt spillereglene, la seg i bakhold og dolket legionærene i ryggen; temmelig feigt, spør du meg. Forresten var ikke romerne stort bedre: de forgiftet hverandre over en lav sko for å nå toppen og forbli der. Selv pavene gjorde det.

Rovmennesker har fortsatt med den slags til denne dag. Den som skal nå toppen av næringskjeden kan ikke ha skrupler. Og for å forsvare seg mot rovmennesker hjelper det ikke med bønn. To tusen år etter Hanibal skjøt vietnameserne sovende amerikanere som prøvde å redde dem fra kommunisme. Ikke pent, hva, men amerikanerne var ikke snauere enn at de tok igjen med napalm (er ikke det kjemisk krigføring?) og “Agent Orange”, og den dag i fødes alt for mange misdannede barn i Vietnam (The Guardian om Agent Orange). Vietnamkrigen pågikk under flere USAnske presidenter, blant dem flere fra det demokratiske partiet.

Hvis jeg ikke tar mye feil brukte amerikanerne napalm også i Irak, til tross for at verdens nasjoner hvert år kom sammen i FN for å prøve å enes, blant annet om hva som var tillatelig krigføring. Napalm var definitivt ikke tillatelig.

FN var nemlig ikke like populær over alt. FN representerer et forsøk på å temme rovmennesket, i praksis ved å bevare status quo; balanse mellom nasjonene; ro i klasserommet; lov og orden. Personlig liker jeg godt status quo. Jeg har det helt ypperlig her jeg er. Men er man et rovmenneske, vil man gjerne ha mer, og da er folkeretten forbannet irriterende. Er man derimot på bunnen av næringskjeden og har ingenting å miste, slåss man vilt og fortvilet uten tanke på lov og orden.

Det er ikke ofte at en knekt tar rotta på en konge, men det har skjedd og det vil fortsette å skje fra tid til annen så lenge det finnes rovmennesker på jorden, medmindre genmodifisering ikke tar helt av. Ganske enkelt fordi knekter stadig vekk prøver seg.

Midlene som brukes varierer. Jeg har nevnt bakhold, dolking, gift, Agent Orange og napalm. Jeg kunne ha tilføyd mange andre, men vil konsentrere meg om opinionsformende nyhetsfiltrering i riksdekkende etablerte og respekterte media og subtil meningspåvirkning i alle hovedkanaler, for det er derfor jeg skriver dette.

(En takk til Lars Birkelund for noe han skrev 15.04.2018 . Jeg synes at han gjør så saklig og grundig rede for seg at jeg ikke skal oppsummere hans poeng men anbefale at artikkelen leses. Det som følger er inspirert av den.)

Vi kan i dag umulig vite om Hannibal var en psykopat, men det er godt mulig. Det er også godt mulig at helten Armenius, som ledet germanerne i Teutoburgerskogen, var psykopat. Det er dessuten ikke en gang interessant om de eller Nixon, Kennedy, Assad, Putin og Julian Assange var eller er psykopater. Det er deres meritter som må bedømmes og virkningen av deres handlinger.

Det hersker liten tvil om at Assad vil bli bedømt, ikke på grunnlag av hva han gjorde før 2011 – det var faktisk mye bra – men for hva han har gjort siden. Jeg antar at han med rette kan anklages for grove krigsforbrytelser. Ettertiden vil formodentlig fortsatt dømme ham hardt. Jeg regner med at mange land vil ønske å stille ham for retten ved egne domstoler hvis han forlater Syria. Det har de anledning til.

Men vi må ikke glemme at Assad handler i en kontekst, slik USAnerne handlet i en kontekst da de begikk de grusomste krigsforbrytelser i Vietnam: De fryktet i rammeste alvor at Asias land ville falle som dominobrikker for kommunismen.

Assads kontekst i Syria er blant annet at opprørsgruppene er finansiert og støttet av utenlandske krefter. Vi har forresten nettopp lært at selv Norske myndigheter har sent soldater til Syria for å trene opp soldater, angivelig for kamp mot IS, men i praksis for kamp mot regjeringshæren.

Vestens kontekst i Syria er blant annet at Russland styrker sin posisjon i Midtøsten og knytter stadig tettere bånd til Iran og til og med Tyrkia. I den anledning er vi ofre for en propagandakrig, hvor man blant annet har satt munnbind på Julian Assange. Det gjelder å demonisere Assad og Putin og for den del også Assange, og å fremstille vestens intervensjon som et ønske om å redde sivile slik man prøvde å lure oss til å støtte krigen i Irak.

I Norge bør vi holde oss for gode til å la oss lure.

Aug 192015
 

Vet du hva IMDi er? Ikke det? Men du må innrømme det er et snedig ord. Nesten som Vex (eller burde det hete VEx?)

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Høres bra ut, ikke sant? Og det har en flott logo. Velkommen til Norge, kjære flyktning, enten du er kommet fra det ene eller det andre landet. Vi håper du får det bra, og at du slipper å martres av fryktelige minner.

Jeg måtte i dag prøve å finne litt info på engelsk om kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Det var derfor jeg besøkte IMDi’s nettside. Øverst på menylinjen fant jeg “Engelsk” med et britisk flagg ved siden av. Jeg klikket på det og slik så siden ut:

IMdiJepp. Tom side.

Jeg må for ordens skyld legge til at det ikke fantes noen side på andre språk heller.

Dypere stakk altså ikke flosklene om integrering og mangfold.

 

 

Nov 302013
 

Nei, du behøver ikke slå det opp, for det har jeg allerede gjort. Jeg gjorde det for å være sikker på at begrepet ikke er tatt av en annen, på samme måte som e-postnavn tas i yahoo- eller hotmailsystemet. (En skal ha mye fantasi og tålmodighet for å klare å lage en hotmailadresse på mindre enn ni tegn som ikke inneholder eller sågar består av siffer.)

Ordet lancelot-syn kom til meg da jeg spiste frokost i dag og hørte en beveget NRK-korrespondent fortelle om 18. gang han var på Bob Dylan konsert. Han nevnte en annen konsert han husket, da tilskuere hadde kastet tomater fordi Bob Dylan hadde gått over til elgitar. Han “svek” ikke bare den akustiske gitaren, men selve kjernen av det han sto for i manges øyne, nemlig et krav om en mer rettferdig verden (“The Times they are a Changing”).

Det er andre gang på en uke at jeg forundrer meg over voksne, nøkterne menn som blir beveget ved gravsteinen til en moderne legende. Den 22. november var det 30 år siden Kennedy-drapet, og fjernsynskanalene tutet oss ørene fulle med Kennedy-taler og Kennedy-filmer, som alle hadde det til felles at de fremstilte ham som helt på den ene eller den andre måten. Voksne menn “som burde vite bedre”, tenkte jeg, slukte fremstillingen av den vakre, den edle, den begavede mannen som måtte dø fordi han trodde på og arbeidet for en bedre verden. Jeg protesterte indignert: “Har du glemt Vietnam og alt det der med “the commies” i vår egen bakgård? Men motparten var liksom ikke til stede. Han smilte så vidt som om han lyttet til fremtidige generasjoners stemmer global harmoni som om han så Kennedy løfte sine hender i velsignelse over menneskeheten.

Dette er det jeg kaller lancelot-syn. Lancelot var en elskelig helt fordi han, som Kennedy, var feilbarlig. Man elsker dem ikke så mye til tross for deres feil, men på grunn av dem. De kunne nesten vært oss, dermed kunne vi nesten vært dem, i hvert fall en sen kveld over en cognac. Mange trenger ikke en gang cognac for å se en Lancelot i en Kennedy eller en Che Guevara, og mange, om ikke her i Norge, er villige til å legge fra seg det de holder på med for å følge en Lancelot i kamp.

Da heter det persondyrking, et negativt ladet ord som gjerne tas i bruk når store menneskemasser er villige til å ofre livet for noe som er større enn dem selv. Dette uttrykket er ikke aktuelt når dyktige generaler sender tusenere i døden for å forsvare eller utvide landegrenser. Om det er mulig brukes det imidlertid når “fienden” er nød og ufrihet. Kun i sjeldne tilfeller fører “persondyrking” til seier. Det er når vi i vesten ikke på noen måte kan forutse, når vi begynner å ta i bruk ordet for å karakterisere en konflikt, at “massenes kamp” mot overmakten vil nytte. Et eksempel på dette er da Ho Chi Minhs folk vant Vietnamkrigen.

Ingen liker persondyrking. Det lukter stramt av selve begrepet. Men dessverre må jeg her lire av meg tre små men likevel tunge setninger: Den som intet har, vil intet få om han/hun ikke satser seg selv. Den som intet har, er ingenting alene. En hær uten leder er lik kaos. Tre barnaktig enkle aforismer, ja, og det er god grunn til å være på vakt mot det enkle, som jo kan være en forenkling. Jeg tar kanskje feil, men tar jeg ikke feil, så bør man ikke glemme mine tre små aforismer.

Jeg vil tilbake til det jeg ser og hører i min egen stue: to voksne, nøkterne menn som blir beveget av hver sin Lancelot. For begge representerer helten en bedre verden. Jeg står og vurderer dem litt nedlatende, til jeg kommer på at jeg ikke er det spor – jeg gjentar, det spor – bedre! Selv har jeg jo sett Hugo Chavez. Han var og er min Lancelot (jeg har skrevet om ham her tidligere). Man spådde at han kom til å bli en diktator; kanskje var det da et hell at han døde før han kom så langt. De to mennene med lancelot-syn som jeg nettopp har gjort narr av, gjorde narr av slike som meg, av folk som ble så blendet av Chavez sin karisma (slik de hånlig formulerte det) at vi overså tall om den økonomiske situasjonen i Venezuela.

Ikke nok med det: Jeg husker godt hvor jeg var noen minutter etter at Kennedy døde. Jeg var nemlig i New York da. Jeg husker det som i går. Jeg husker også hvor ulykkelig jeg ble da jeg som voksen forsto hvor mye galt min helt Kennedy hadde gjort. Kanskje det virkelig er på tide å nyansere litt om Kennedy. For det er jo sant at talene hans vekket håp og nørte opp under viktige verdier, slik Obamas taler til å begynne med ga oss håp. Obamas tale i Kairo fikk selv de mest garvede utenrikskorrespondentene til å snakke over seg av iver og begeistring.

La meg ta en annen Lancelot: Nelson Mandela. Jeg har aldri hørt noen trekke i tvil hans betydning ikke bare for Sør-Afrika, men for hele menneskeheten. Fordi det han gjorde, nyttet, og fordi vi opplever det som uomtvistelig at det nyttet, bidro han noe til de fleste av oss.

Er det latterlig? Er det urealistisk, svermerisk, sentimentalt … ikke bare å ønske en mer rettferdig fremtid, men å ha håp om det? Og om vi så mener å se at her er det noen som kan ta rotta på fandenskap? Hva så? Det finnes ikke lenger drager her i verden, så kanskje det en gang har vært noen som har tatt rotta på dem.

Men en liten advarsel fra helsemyndighetene: Lancelot-syn kan føre til blindhet og bør derfor jevnlig følges opp.

Oct 062012
 

I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».

Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.

Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?

Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?

Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»

Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.

Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.

Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.

Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.

Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.

Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.

Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.

Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.

Jun 172012
 

De to journalistene bak Watergate-avsløringene skrev for noen dager siden at Nixon nok var en større forbryter enn noen den gang ante.

http://host.madison.com/news/opinion/column/woodward-and-bernstein-nixon-s-crimes-were-worse-than-we/article_c9664e56-b3f8-11e1-bc67-0019bb2963f4.html

De dokumenterte sine påstander med sitater fra de såkalte “Nixon Tapes”.

På nettstedet http://www.nixontapes.org/transcripts.html finner vi de frigitte opptakene både som lydfiler og i utskrift, strukturert tematisk, etter person og kronologisk. Under Nixon ble for første og siste gang alle samtaler i visse rom i Hvitehuset tatt opp automatisk. (Tidligere presidenter hadde selv kunnet styre hva som ble tatt opp.)

Her ser vi for eksempel USAs linje overfor Chile fra 1971 til 1972. Vi hører nesten helt i begynnelsen om en mislykket CIA operasjon for å forhindre Allende fra å vinne valget og siden får vi konturene av hva Nixon og Kissinger akter å gjøre med saken. Tro meg, de herrer er handlekraftige menn.

Vi får også noen smakebiter på kosepraten mellom Nixon og beskytteren Hoover, også en meget handlekraftig mann.

Dette nettstedet er greit å vise til når man treffer på folk som ikke klarer å forstå at det virkelig var såååå ille.

Selvfølgelig er det ikke slik nå lenger.

(Men skulle det mot formodning være så ille, ville journalister eller andre klare å avsløre det?)

Feb 112012
 

Denne siste uka har en politiker fra et knøttlite parti fått navnet sitt smurt utover alle nyhetsmedia, inkludert NRK. Tilgi meg min uvitenhet, men hva sier loven egentlig om avstraffelse uten lov og dom? Finnes det noen lov som forbyr avstraffelse med pisk, gapestokk eller andre remedier på åpne torg?

At norske borgere følte et stort behov for å forhåndsdømme en terrorist som begår en massakre, det får andre enn jeg påtale. Men at en liten laks som eventuelt gjorde noe så utrolig stupid som å ha sex hvor det enn måtte være, med hvem det måtte være, for ikke å snakke om med en som muligens kunne vise seg å være under 18 og hvis hun på noe som helst tidspunkt ytret ordet “nei”, skal stilles i gapestokken uten lov og dom, det finner jeg interessant. Det sier nemlig noe om prioriteringene i vårt mediebilde.

Aljazeera har et program som heter Listening Post som ser på mediedekningen av ulike saker. Hva er det Vestens media prioriterer, og hva gjør de for å stille ulike saker i et godt eller dårlig lys? Programmet anbefales da jeg ikke kjenner til noe lignende her i Norge. Hva er det vi her prioriterer?

La oss si at den lille laksen fra Venstre ikke bare var blitt anmeldt og siktet, men også tiltalt og stilt for retten; rettssaken hans vil være åpen for almenheten. Pressen kan referere fra den men ikke fritt fotografere. Dersom han ikke blir funnet skyldig, vil det straks bli klart, og det hele vil bli glemt av alle unntatt et lite knippe mennesker – de impliserte. Slik stoda er nå, vil publikum for lengst ha mistet interesse for saken innen den kommer for retten, og dersom han blir funnet uskyldig, vil det knapt være noen som merker det. Hans navn vil for alltid være plettet, kan karriere avsluttet, hans personlige liv høyst sannsynlig i grus, hans økonomi ødelagt, osv. osv.

Nå ja. Personlig mener jeg at de fleste personer i maktposisjoner er der fordi de er maktkåte, og jeg liker ikke maktkåte mennesker. Så jeg gråter ikke for den lille laksen. Men jeg kan ikke annet enn stusse likevel: Hva med alle som drar til Thailand, Kambodsja, osv. og betaler mellommenn for å skaffe dem små barn å ha sex med? Blir de smurt over forsidene? Hva med alle grossistene som kjøper varer som er produsert av barn – kjøper dem for en slikk og ingenting – for å selge dem mange ganger dyrere til deg og meg? Blir de smurt over forsidene?

Hva med de virkelig store fete laksene som begår finanskriminalitet, som unndrar skatt tilsvarende statsbudsjetter, som kjører banker i kne slik at skattebetalerne må redde dem… lakser så store og sterke at ingen ØKOKRIM, hverken her eller andre steder, har nok ressurser til å ta dem ned? Krig må til mot dem (og krig er foreløpig for dyrt!) og de burde landsforvises fra planeten da intet fengsel er sterkt nok til å holde dem. Hva med dem? Hvem er det som våger å smøre dem utover media?

Rundt oss ser vi restene etter EU i ruiner. Festen er over, men vi nordmenn vet det ikke enda. De virkelige skyldige vil aldri bli dømt, hverken i retten eller på torget. De er for mektige. Slik har det alltid vært, ikke sant: Småfolk ble tynt av konger, deres jarler og deres kirke. Kun kriger kunne ta ned konger og deres jarler og kirke, kriger som eventuelt ble vunnet av andre konger med jarler og kirke. Småfolkene fikk nøye seg med å ta ned andre småfolk – de “utuktige”, som de fikk lov til å stene eller piske. Har vi egentlig forandret oss?

Jo, på ett område: Utroskap, bigami, fødsel i dulgsmål, homofili, osv. var av de verste syndene, da sex ikke var til gudens ære og velbehag. (Nå er ikke det lenger tilfelle, da vår tids gud finner sex overmåte velbehagelig.) Voldtekt så man imidlertid gjennom tærne med, da menn nå en gang var menn, og menn nå en gang har behov. Selv konger og jarler og geistlige voldtok av rent nødvendige penisforlengende og strategiske hensyn, og det var helt greit. Slik er det ikke lenger. Eller? Er det kanskje heller slik pressen vurderer hvem den har råd til å angripe. En liten laks fra Venstre er akkurat synlig nok til å stimulere kundens leselyst, men har er ikke sterk nok til å knekke angriperen.

Sep 052011
 

Han er blond. Han setter seg ut over reglene. Han har i en periode tiltrukket seg massiv media- oppmerksomhet fra hele verden. Han fremstiller seg som en selvoppofrende idealist.

Nei, ikke han du tenker på, men Julian Assange.

Interessant, ikke sant, hvor smal den stien er som helter går på. Tråkker helten feil, er han/hun ikke lenger en helt, men for psykopat å regne.

Julian Assange, den mannen jeg heiet på for noen måneder siden, er formodentlig hverken mer eller mindre psykopatisk nå enn han var da. Det som har endret seg siden den gang er min og andres vurdering av hans bidrag til menneskeheten.

Julian Assange og Wikileaks har pisset i egen brønn og har gjort en fundamental og utilgivelig bommert: de har sluppet ut resten av materialet de sitter på. Uredigert. Det betyr at kildene deres, som før var anonymiserte, ikke lenger er det. Dette utspillet er blitt fordømt av samtlige fem av Wikileaks tidligere samarbeidspartnere, El Pais, NY Times, Der Spiegel, Guardian og le Monde.

Jeg har dog funnet et seriøst tidsskrift, the Independent, som enda forsvarer og har håp for Wikileaks: http://www.independent.co.uk/life-style/gadgets-and-tech/features/what-has-happened-to-wikileaks-2347830.html

The Independent hevder at Wikileaks har vært presset mot veggen og har frigjort restmaterialet i desperasjon.

Jeg er avhengig av avisene jeg leser. Hvis de juger for meg blir jeg feilinformert. Alle aviser juger jevnlig, under press, ulike typer press. Behovet for å tjene penger for å tilfredsstille aksjonærene er en type press. På samme måte som media, er politikere og byråkrater og de som jobber for politikere og byråkrater, hver eneste én ned til den unnseligste bebrillede sekretæren, av og til nødt til å juge under press. Ulike typer press.

Men å avsløre kilder…? Det var nettopp fordi han ikke ville avsløre kilden til Collateral Murder at han først fikk så mye positiv oppmerksomhet og støtte. Hvis ikke kildene kan stole på sin anonymitet, vil vi ikke få innsyn i skittent spill.

Historien vil dømme i denne saken. Personlig tror jeg nok at forholdet mellom Europa og USA aldri igjen blir som før Wikileaks-avsløringene, og godt er det! På den annen side vil det heretter kanskje bli enda tynnere i rekkene av dem som vil og kan avsløre menneskerettighetsbrudd.

Skulle den godeste Julian Assange dukke opp på min terskel, så ville han nå få en kjølig mottakelse.

Feb 062011
 

HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, “Brindar con un alma”]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

Dec 142010
 

“Why don’t they like us?”

Dette er det stadig tilbakevendende spørsmålet den jevne USAner stiller seg, har stilt seg, helt siden 9/11, på samme måte som den jevne kineser nå spør seg hvorfor vi absolutt må gi Nobels fredspris til en lovbryter, en kriminell, en som vil ødelegge deres land.

Svaret på spørsmålet, ett av de utallige svarene på spørsmålet, ser dere her (se hele snutten til ende – den blir bare bedre og bedre): Colateral Murder

Så til noe annet, 2 setninger, nemlig en formålsparagraf: “We are of assistance to peoples of all countries who wish to reveal unethical behavior in their governments and institutions. We aim for maximum political impact.”

De som har vært inne på Wikileaks vil kjenne dette igjen. Det er det beleirede nettstedet Wikileaks som har skaffet til veie uvurderlig bevismateriale om forbrytelser mot menneskeheten, bl.a. snutten overfor. I en normal rettssak, for eksempel i forbindelse med et normalt mord (et mord begått av noen som ikke har makt til å unnslippe straffeforfølgelse), skal ikke bevismaterialet brettes ut i pressen før rettssaken. Men forbrytelser begått av de som virkelig er mektige, vil aldri bli pådømt.

Wikileaks har eksistert siden 2007 og har vært avgjørende i avsløringer om dumping av gifter i Ghana, utenomrettslige drap i Kenya, og uendelig mange andre saker mot kyniske multinasjonale selskaper og diktaturer. Men nå har de altså lagt seg ut med USA, verdens mektigste land. Ansvarlig redaktør Julian Assange er blitt puttet i fengsel! Han betaler 200 000 engelske pund (det er NOK 2 millioner, det!) i kausjon mot å få oppholde seg på en bestemt adresse i Sussex med elektronisk fotlenke og meldeplikt hos politiet hver kveld, men han holdes fortsatt i fengsel, fordi svenskene vil ha ham. Svenskene!

Hva er det med svenskene? Etter oppdrag fra USA slo de ned på Pirate Bay. Etter oppdrag fra USA kidnappet de en eller flere “terrorister”, pakket dem på et eller flere USAnske fly på vei til et land hvor “terroristene” kunne tortureres i fred for utidige menneskerettighetsvoktere (extraordinary rendition). Og nå dette: En svak voldtektsanmeldelse, som til overmål ble trukket tilbake for så, av ukjente grunner, å bli gjenåpnet, er plutselig verdt NOK 2 millioner.

Land som Kina og USA forfølger dem som avslører deres forbrytelser mot menneskeheten under påberopelse av at slike avsløringer er skadelige. Wikileaks og Julian Assange mener at fortielse av forbrytelser mot mennesketen er enda mer skadelig. Julian Assange er kanskje ikke noen engel, men hans Wikileaks har vært, de tre årene nettsiden har klart å overleve, en avgjørende kilde for bevismateriale mot overnasjonale og utenomrettslige skurker vi alle er interessert i å se dømt. Se bare selv… dvs. Jeg skulle gjerne ha lagt inn linken til Wikileaks her, men dere må google etter den på egen hånd, fordi den stadig flytter. (Internettjenestetilbyderen (ISP) som Wikileaks har brukt har nå hevet dem ut. Wikileaks flakker fra den ene IP-adressen til den andre, mens sterke krefter prøver å stenge dem ned helt.) Kilder: Guardian NYT

Jeg har vært feig. Jeg har ikke orket skrive om dette før, selv om jeg har tenkt på saken hver dag ganske lenge. Denne gangen har fienden ikke angrepet demonstranter i Latinamerika eller stenkastere i Palestina. Denne gangen har fienden angrepet oss, vår egen vestlige pressefrihet. Og hva gjør pressen vår? Så godt som ingenting. Pressen vår er feig, slik jeg er feig, fordi pressen vår vet at om det foretar seg noe, blir det represalier. Er det rart at President Lula i det fjerne Brazil undrer seg over vestens hykleri? (Lula)

Så til slutt noen ord om hackerne. Dataangrepene mot Amazon, Visa, Mastercard  og Paypal skal visstnok være utført av en løs sammenslutning dataprogammerere, Anonymous. Av deres egen nettside fremgår det at formålet med Anonymous opprinnelig var å angripe scientologien  (og det kan jeg så utmerket godt forstå!): Anonymous

Med millenium-trilogien i frisk minne kan jeg ikke annet enn ta av meg hatten for dem.