Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 38 of 39

Barmhjertighetsdrap

14.01.2009 /

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.

Overtramp

01.01.2009 /

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

Vår i nord

24.12.2008 /

Pelshvalen støter på land, og stopper opp for å beite i de små tjafsene som gror i de taggete utspringene i berghellingen ned mot dypet. Så hører han noe. Han stopper, lytter og titter opp av vannet. Jo, der foran ham på en grønn dampende knaus står en gruppe mennesker og synger. Det er et kor. Og rundt dem har det samlet seg en liten skare andektige lyttere.

Han forundres over denne lille forestillingen, lytter en stund før han svømmer videre langs den frådende kysten. Flere kor hører han. Noen står på knauser, andre har samlet seg i viker og på brygger, og alle synger de islandske nasjonalromantiske sanger med stor følelse. Ett sted ser han en håndskrevet plakat: “Kór atvinnuleysingja” (kor for arbeidsledige). Riktig vakkert synger de, uansett om de står høyt eller lavt i terrenget. Men vakrest lyder dog nasjonalsangen, den som jo er så svulstig til vanlig. Men nå synger de forfrosne menneskene så ømt om sitt land at man skulle tro de sang om den første vårblomsten.

Vakkert er det, riktig vakkert, og pelshvalen vaker en stund saktmodig like under den urolige havflaten. Men brått blir han så rørt at han stikker hodet opp av vannet og joiner dem i sangen med sine lungers fulle kraft: Han synger om nyfødte kråkeboller, spirende grisetang, hvalfrøkener og sild. Han lukker øynene i det han gir seg hen til musikken og glemmer helt for en stund at hans generasjon kanskje blir den siste som skal få oppleve islandsk korsang.

Samfunnsborgeren

24.12.2008 /

 

Scenario fra høsten 2007: Mine kvinnelige kolleger er arbeidsomme. Ikke nok med det; de jobber med lyst. Det vanker rett som det er klingende latter fra korridoren i det de passerer hverandre i stor fart og fyrer av replikker.

Men når det skal ryddes ut av skapene i kjøkkenkroken, da forsømmer de sine oppgaver og samles med forventningsfull iver foran den sørgelige samlingen av kopper og kar i hyllene. Nå skal alt ut – fortrinnsvis til loppemarkeder. Alt skal vekk. Noen finner fram en svær kasse og så langes de forhatte blå og antikkhvite koppene fra hånd til hånd ned til bunnen av kassen.

Når så Tove kommer fra butikken med en trillekoffert full av nye kopper og kar – så vidt jeg kan se, helt makne til dem vi hiver, bare med andre farger – sitrer luften av forventning. Det er nytt. Alt er nytt. Det er nesten som julaften.

Særlig kvinner, ja, i alle fall når det gjelder noe så beskjedent som kopper og kar. Og selvfølgelig støvletter. For i år som i fjor skal det være høyhælte, tynne, klaprende støvletter uansett vær, ja, nær sagt uansett årstid. Selv midt på sommeren. For ikke å snakke om vinteren. At unge kvinner er opptatt av klær og helst skaffer seg noe nytt så ofte de bare kan, er ikke nytt. Jeg antar at det er noe unge kvinner har gjort fra tidenes morgen. Det eneste som har forandret seg i så måte er at de nå ikke lenger trenger å sy om sin garderobe. De kan skifte den helt ut, både en og to ganger i året. Noe annet som også er nytt, er at også eldre kvinner kan gjøre det, og vil gjøre det, fordi de ved hjelp av klær og frisør og treningsstudio kan innskrenke det voksende gapet mellom seg og ungdommen, noe de i hine harde tider ikke en gang turte tenke på.

Menn kan harselere som de bare vil over kvinners svakhet for klær, men la oss nå ikke glemme menns forkjærlighet for overdådige terrengbiler de bare bruker på asfalt på vei til og fra jobb; eller for kraftige datamaskiner de aldri lærer å bruke. Nei, gutter, spar oss deres vitser over damenes utskeielser i klesbutikkene.

Det dreier seg ikke om damer, eller, for den del, om menn.

Høsten 2008:

Jeg husker en gammel, kjær lærer som i et alvorlig øyeblikk erklærte: “For meg kommer fedrelandet først.” Han hadde opplevd krigen. “Dernest kommer mine barn, min kone, min mor og mine venner. I den rekkefølgen.” Jeg husker jeg stusset over at noen kunne ha prioriteringene så veldig klart for seg.

En god samfunnsborger kjenner sine plikter overfor fellesskapet. Men hvem definerer den gode samfunnsborgerens plikter? Hvis vi forutsetter at flertallet i en befolkning er gode samfunnsborgere – for det er jo et demokrati vi lever i, ikke sant, og flertallet avgjør hva som skal oppfattes som rett og riktig – så er det flertallet i befolkningen som definerer pliktene. Eller er det kanskje politikerne? Men skal ikke politikerne speile folkets vilje? Det er jo tross alt folket som velger politikerne. Eller skal politikerne ‘lede’ folket? Men betyr ikke det diktatur?

Uansett hvem det er som styrer, er dagens gode samfunnsborger en person som bidrar til å holde hjulene i gang, en person som er i arbeid, en som betaler sine skatter til fellesskapet og bidrar til at produsenter kan tilby arbeidsplasser.

En god samfunnsborger er en som på den ene eller andre måten bruker sin kjøpekraft for alt den er verdt. En god samfunnsborger er en shopper. Det har aldri vært tydeligere enn nå, når “finanskrisen” har satt et støkk i oss slik at vi ikke bruker penger, selv om vi har dem på bok. Nå som Ola og Kari ikke lenger ødsler hemningsløst, får han og hun høre, sent og tidlig, et svakt men tydelig budskap: i Guds og finansverdenens navn, glem fedreland, barn, kone, mor og venner: Gakk ut og kjøp!

Morgengretten

16.12.2008 /

Jeg forsov meg i dag, og dernest gikk alt på tverke, frokosten, hunden, klærne… alt. Og når jeg endelig skred ut til isen som allerede i november la seg over landet så langt øyet rekker, i år som i fjor. så datt jeg, kan skjønne, så lang jeg var. “Helsikkes klima!”, freste jeg for meg selv, og kom på at jeg i løpet av de siste ukene har merket en klar tendens i samtalene rundt meg, nemlig at en del folk raskt er frempå, når en nevner ordet “klima”, med ytringer som “vintrene var jo sånn før også”, underforstått, det er ikke egentlig noen klimaendring.

I min morgengretne tilstand tenker jeg på dem som “forsvarere” av vårt nåværende klima og blir helt krakilsk. Her ligger jeg på isen, gnir meg jamrende på kneet, og så sier de at det skal være sånn. Vel, da skal jeg ta igjen. Det skal jeg, tenker jeg. Dersom de kommer til makten, så…, ja, så…

Ja, hva gjør jeg da? Det er jo faktisk fullt ut mulig at meg-megere-megest-partiet kommer til makten! For hva er det folk stemmer på, når alt kommer til alt? De stemmer på det partiet de tror vil tjene seg, ikke på det partiet som av idealistiske grunner vil tjene en sak. Hvilken sak skulle det være, forresten?

Men om meg-megere-megest-partiet kommer til makten her i landet, slik at vi får Bush-tilstander, vil jeg av den grunn virkelig emigrere? For første gang på så lenge jeg kan huske sender jeg en oppriktig empatisk tanke over havet, til det hardt prøvede USA, hvor ca. halve befolkningen i 8 år har måttet leve i skam. “Det vårt land står for hånes av mesteparten av verdens folk. Det er blitt flaut å være USAner.”

Men de emigrerte ikke, og nå har de faktisk klart å kvitte seg med Bush-dynastiet, enn så lenge. Hadde de emigrert, så hadde de ikke klart det. Dessverre er det mange politiske kommentatorer som mener at Obama kan takke finanskrisen for sin seier. Mao. det er ikke fordi de som stemte Bush i forrige omgang har tatt til fornuften, men fordi de er slått konkurs og derfor i sin desperasjon kaster loddet en annen vei. Noen ganger tenker jeg: Det vi trenger her, for å forstå hva som er viktig, er en krig eller en hungersnød.

I dag hører vi på nyhetene at vi skal få politisk reklame på TV. Meg-megere-megest-partiet hilser denne utviklingen varmt velkommen, naturlig nok. Politisk reklame på TV vil gjøre det mulig å engasjere dem som er politisk uinteressert, ved å tale til deres “følelser”. Dette ser jeg som en farlig utvikling.

Om du er blitt forledet av reklame til å kjøpe en hårfarge som ikke kler deg eller en strikkemaskin du ikke vet hvordan du skal bruke, eller en merkevare som ryker, så går det ikke ut over andre enn deg selv. Er du fornuftig, så lærer du av erfaringen, slik at du neste gang du skal kjøpe noe lager deg en liten behovsanalyse, leser bruksanvisninger og setter deg bedre inn produktspesifikasjonene. Er du ikke fornuftig gjør du samme tabben om og om igjen og svir for det hver gang, men det går stadig ikke ut over andre enn deg.

Når du stemmer, tar du en avgjørelse som bidrar til ditt lands skjebne, på godt og vondt. Skal denne avgjørelsen din være basert på at du ser en reklame som taler til dine mest primitive instinkter?

I USA i år satset republikanerne mye på “Joe the plumber”-kortet, rørlegger-Joe. Presidenten skulle være en av folket, en Joe the Plumber, en vanlig mann på gata. Det slo veldig godt an! Etter en Reagan som var dement, og en Bush som har vanskelig for å lese manuset han har foran seg, er folkets sympati med en “vanlig mann” stadig vekk sterkt. Det overskygger det faktum at republikanerne motsetter seg et anstendig helsevesen, for eksempel, og at det favoriserer de rike. Det republikanske partiet bryr seg sytten om den vanlige mann, men det kjører en kandidat som kunne vært en hvem-som-helst, og dermed er velgerskaren sikret, ved hjelp av utspekulert reklame.

I USA er valgkampen redusert til samme nivå som programmet Idol.

Vi har en utenriksminister som er meget respektert i dette landet. Den mannen ville aldri ha klart å hevde seg i en reklamekonkurranse. Han er dyktig, kunnskapsrik og klok, men på Idol, ville han ha gjort en ynkelig figur. La meg-megere-megest-partiet opptre på Idol, men la vår utenriksminister gjøre jobben sin. La oss fortsette å prøve å sette kjepper i hjulet, så langt det er mulig, for kjøp av politisk makt.

Finansparasitter (islandske skjellsord)

20.10.2008 /

Nå som finansmarkedene raser sammen og drar så mange enkeltskjebner med seg ned i dragsuget, ville det ha vært befriende å kunne ty til skjellsord. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at det er bedre å fyre av ord enn skudd. Men hva har vi nordmenn av skjellsord?

La oss skjele til Island for anledningen. Der går det vesentlig verre enn de fleste andre steder i Europa akkurat nå, men der har man i det minste beholdt skjellsordene, noe vi i Norge dessverre mistet under reformasjonen. På den tiden, og under hele det danske koloniveldet, var det smått stell på sagaøya. Men fra gullalderen hadde det dog overlevd en del triks, blant dem kunsten å lage nidviser.

Urbane islendinger kan jo ikke stort mer enn “fuck”, uttalt “fokk” på sagaøya, til forskjell fra vår “fakk”. Men det bor fortsatt en liten håndfull mennesker på den islandske landsbygda. Med sine få resterende sauer, sine potethager (både spinat og brokkoli vokser bra ved en islandsk sørvendt vegg) vil bygdeislendingene kunne overleve en hungersnød. Nå som islandsk landbruk er så godt som nedlagt, nå som Island ikke anses som betalingsdyktig nok til å få kreditt på Europamarkedet, vil byfolket måtte ha slektninger på landet for å få C-vitaminer og kjøtt.

Jeg tenker Reykjavik banner høyt! Jeg tenker det går en strøm av e-postmeldinger til slektningene på landet. “Hvis du ikke kan sende meg kjøtt, send meg i det minste skjellsordene dine?”

Finansparasittene har lagt Island i grus, uten at noen noensinne vil bli stilt til ansvar for landsforræderiet det faktisk var å spille hasard med landet som innsats. Nå som landet kanskje nærmer seg slutten av sin historie og blir kreditorenes bakgård, er det på sin plass å kalle humanoide steinalderaper med humant overutviklet egeninteresse ved sine rette navn.

Her i Norge vil kun et mindretall lide vesentlig pga. av verdipapirsjonglørenes eventyrlyst. Vi har jo enda oljen. Så snart skattebetalerne verden rundt har betalt for brønnpissernes kalas, så snart tjenerskapet har ryddet bort de veltede askebegrene, vinflaskene og kokainrestene, slik at finansmarkedene kommer seg på beina igjen, vil de norske krybbebiterne igjen legge seg i sjampagnebad og ha det like festlig som før. Også vi nordmenn har derfor grunn til å la skjellsordene hagle, ikke bare over Milton Friedman – måtte han ha det riktig dårlig hvor han enn er – men over alle som spiller poker med klodens fellesressurser.

Jeg snuser sørgmodig rundt i søpla på havbunnen og setter kurs mot Island, hvor det enda finnes ærlig sinne og reale skjellsord. Pelshvalsangen min i dag er derfor på islandsk.

örlagaaumingi, ómagi, aftaniossi, asni, fífl, drullusokkur, drulluhali , hálfviti, fáviti, aumingi, skítalabbi, kúkalabbi, lúsablesi, skíthæll, , fáráðlingur, grautarhaus, gerpi, ómenni, ódámur, óbermi, skíthæll, drulluhali, skítseiði, drulluháleistur, úrþvætti, kúdrekkur og brunnmigi, óþokki, óþverri, forsmán, fúlmenni, hundur, mannhundur, kvikindi, mannfýla, varmenni, ótæti, aumingi, afturkreistingur, dusilmenni, gauð, löðurmenni, mannleysa, manntuska, roðhænsn, ræfill, vesalmenni, guðsvolaður aumingi, hörmungaraumingi, ámátlegt úrþvætti, aumingjadjöfull, heimskingi, nefapi, bavían, erkifífl, fábjáni, fáviti, moðhaus, þorskhaus, þöngulhaus, glanni, gapi, gapuxi, hleypifífl, glæfrafífl, stóbokki, uppblásinn belgur, útrásarvíkingur

(Takk til TH.HJ. og L.J.)

Aktelse

17.10.2008 /

Se så de strever, menneskene! De står midt oppi tidenes største finanskatastrofe. Men hva gjør de? De kjøper nye pupper eller nye gigantbiler og trekker opp skjørtekantene. De ominnreder eller bytter ut hus. Større må det bli, mer stilig, mer standsmessig. Kanskje kjøper de sågar kunst! De vil gjerne bli sett på visse restauranter, utstillinger, teatre – operaen, for all del – og det kan være en god ide å ha en eiendom i Provence eller Toscana, for ikke å snakke om en hytte ved sjøen, selv om de sjelden kan komme seg dit. De betaler for treningsopplegg, dessuten for “konsultasjoner” i solstudioer, neglakademier, frisørsalonger, massasjeinstitutter og slankeklubber, samt for juridisk, arkitektonisk, hortikulturell, informasjonsteknologisk og kulinarisk bistand.

Hva er greia deres? Er det for å skaffe seg maker de strever slik? Og når de endelig har funnet maken, er det for å holde på vedkommende at de fortsetter med det hemningsløse, halsende forbruket? Hvorfor sager de ikke bare ved til vinteren og sykler til jobb? Hvorfor går de ikke på turer i solen og slipper ut håret? Hvorfor masserer de ikke hverandre? Og hvorfor spiser de ikke mindre. Det ville vært så enkelt og fremfor alt billig. Hvorfor leser de ikke bare flere bøker?

Det går en ung dame langs stranden. Hun har et skjørt så kort at det må kalles “overdel”. Under overdelen har hun svarte strømper rundt slanke ben. Ansiktet er ikke vakkert, men med maskara har hun klart å forlenge vippene slik at de synes selv bakfra. På den damen ser man bare ben og vipper; resten ønsker hun antakelig at man ikke skal merke.

Litt lenger borte ser jeg en dame med valp. Trygg og frimodig følger valpen med alt som skjer rundt dem, gløtter bare av og til opp i ansiktet til herskerinnen sin, lytter når hun mumler noe til den. De to er ett, rolige i hverandres selskap. De trenger ikke stor bil eller skreddersydde pupper fordi de har hverandre. Rettere sagt: damen har valpen.

Hva er fellesnevneren her? Fra en pelshvals synsvinkel ser det ut til at menneskene har et bunnløst behov for anerkjennelse. Aksept, ofte kalt “respekt” later ikke til å være nok. Denne arten er fast bestemt på å utslette seg selv, fordi hver og en av dets individer, foruten de som har gitt opp, har et overordnet behov for å beseire sine artsfrender. Det er ikke nok for mennesker at de er like gode, like sterke, like mektige, like attråverdige, like kultiverte som andre. Selv om barna konkurrerer de. Det vil aldri bli lik rett til skolegang langs denne eller andre kyster. Hvor jeg enn svømmer ser jeg at foreldre vil gi sine barn, nettopp sine barn, bedre forutsetninger enn andres barn, og det kan de. Enten de velger å gjøre det med privatskoler, datamaskiner, hjemmeværende mødre eller merkeklær, hevder alle foreldre nettopp deres barns rettigheter på bekostning av andre barns rettigheter så godt de kan.

Kun hunder kan gi disse stakkarene fred i sjelen. Hunden tilber sin herre. Hunden forstår ikke menneskenes målestokk, så et menneske kan lett overbevise en hund om at han eller hun er bedre enn alle andre. Hunden er villig til å elske sitt menneske, trofast og usvikelig, med den betingelsesløse kjærligheten mennesker sjelden kan få fra hverandre.

Antropologer kan mase om at mennesker er biologisk programmerte til å finne make, kopulere og mangfoldiggjøre seg selv. Sett fra havet kan det imidlertid seg ut til at de tvert i mot er programmerte til et spill hvor det bare gjenstår én til slutt. Vel og merke, én pluss noen tjenere.

Gnisten?

03.10.2008 /

Det er bare en stor misforståelse at mesteparten av verden har det så mye verre enn oss. Det er ikke de som har det dårlig, det er vi! Kjøkkeninnredningen er skiftet ut; de gamle koppene er kjørt til loppemarkedet; barna er blitt store og er flyttet hjemmefra; i stua henger en gigantisk flatskjerm. Barna kommer pliktskyldigst hjem, sant nok, når de synes de må, men de kjenner seg knapt igjen. Vi kjenner oss knapt igjen selv.

Det er kjempestas å få en stor flatskjerm, sant nok, og nye kopper er forfriskende. Men fornyelsens glede varer bare inntil det fornyede ikke lenger er nytt. Etter noen dager fylles huset igjen av en tomhet det er umulig å bli kvitt. Kanskje det er politikernes skyld?

Når en hankeløs kopp er borte savnes den ikke. Den var jo ikke viktig. Derfor tror vi at alle koppene greit kan og bør kasseres når vi nå allikevel har råd til å kjøpe nye kopper som jo nesten ikke koster noe. Hele kjøkkenet bør byttes ut! Men når det regner, og det er søndag morgen, hva gjør vi? Jeg våger den påstanden at mange av oss gjør ganske nøyaktig ingenting. Vi sitter bare der, omgitt av alle de nye tingene vi har skaffet oss, nyter – ja, nyter – at veggene er nymalte, at hyllene er fulle av nye friske ting, at huset ser nytt ut, i hvert fall sett fra kjøkkenstolen. Et nytt liv.

En uke. To uker. Kanskje tre uker. Det kan innvendes at det ikke regner så mye de fleste steder i Norge. Men om så skulle skje at det regner i fem uker, hva har vi da å se på? Ingenting er nytt lenger. Kjøkkenet der vi kranglet og vitset, der ungene la melketenner i vannglass, der vi satt og skålte etter at de hadde lagt seg, der vi diskuterte om vi skulle skille oss, der vi eventuelt bestemte at det skulle vi, der vi hadde vår første frokost med vår nye mann, der ungene var mutte med den nye stefaren, der de erklærte at de skulle flytte på hybel, der vi alle likevel hadde en strålende julemiddag året 2005… kort sagt, kjøkkenet der så mye av vårt og barnas liv har utspilt seg, er borte.

Endringer er ikke nødvendigvis av det onde. Noen endringer er tvert i mot meget prisverdige. Det gjelder spesielt endringer som medfører mer tid til samvær. Teknologi som kilde til kunnskap, kan komme hele familien til gode dersom familien har rutiner som forhindrer at den samme teknologien blir en kilde til mentalt forfall, og et nytt blandebatteri på badet kan forebygge brannskader.

Shoppekulturens skadevirkninger blir først satt på spissen når shoppe-turene skal løse konflikter, indre som mellommenneskelige. Shopping anses som terapi. Du har kranglet med samboeren? Gå ut og shop. Du har hatt en stressende dag på jobben? Hvorfor ikke slå ut håret på H&M? Dama di er kastrerende? Det sier seg selv at en skikkelig datamaskin hjelper. Er vi innstilt på forsoning etter en konflikt med ektefellen? Da kan det kanskje være en ide å tilby billetter til Bruce Springsteen eller til OL i årets by, eller en bedre middag, eller en diamantring. Da blir jo alt godt, for hvem kan furte og surmule etter slik generøsitet?

Fra våre minimalistiske interiører har vi hevet ut ikke bare ting, men alt som tingene minnet om. Vi har kontroll over vår liv, orden på våre rutiner, og følelsene skal sannelig ikke få forkludre våre greie og oversiktlige regler om hvor skapene skal stå. Du eier dette, jeg eier hint, og når vi har det vondt, får vi gå ut og sjoppe litt. Skal du ha noe av mitt, må du ha noe å gi i retur. Det er så enkelt og innlysende at det er til å gråte over, noe vi nødig gjør annet i begravelser; men der gråter vi så desto meget mer, ettersom begravelser snart er det eneste forum hvor vi kan sørge over alle minnene vi omhyggelig har støvsugd fra våre postmoderne og sterile tilværelser.

Vi er ovenpå, vi er på vei fremad og oppover i i lønnsspiralen. Vi spiser, ler og bråker på fester med våre kolleger eller gamle venner, vi klager over arbeidsforhold eller arbeidsfordelingen i heimen, men savnet vi ikke vil innrømme etter noe helt ukontrollerbart, noe som ryster og beruser oss, vil vi ikke forholde oss til. Det er normalt å roe seg ned, sier vi til oss selv. Lidenskap er ikke på dagsorden. Ferdig med det. Impotens er jo ikke et problem lenger, med Viagra, og hva frigiditet angår kan vi simulere. Er det noen sak? Vi har ingenting å klage over, vi har full kontroll og gnisten er sporløst forsvunnet, uten at vi en gang kan huske om vi noensinne hadde den. Stakkars, stakkars oss.

Nei, det er ikke de andre som har det vondt, det er det helt klart vi som har.

NRK nyheter

02.10.2008 /

Nyheter: Ja, hva er nå det?

I bokmålsordboka på nettet finner jeg om ‘nyhet’: ‘hendelse, begivenhet som gjøres kjent for første gang’.

Når man skrur på radio eller TV til visse tider av døgnet får man høre ‘nyhetene’, i bestemt form. Bokmålsordboka har ikke noe eget oppslag på det.

Når jeg skrur på ‘landets eneste nyhetskanal’, ‘NRK alltid nyheter’ kl. 12 på en søndag, forventer jeg å få høre det jeg oppfatter som ‘nyheter’. Det er søndag og jeg har for en gangs skyld tid til riktig å lene meg tilbake og lytte. Men hva får jeg? Jo, ‘NRK alltid nyheter’ kjører et sportsstevne. Ikke en gang et norsk sportsstevne, men noe fra BBC. Jeg skrur straks av og venter en stund. Jeg venter tre timer og skrur på igjen; fortsatt sportsstevne. Er dette nyheter? Jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet til forbrukerrådet. Jeg betaler min NRK-lisens for å høre på nyheter. Norge har en kanal som lover nettopp nyheter 24 timer i døgnet. Ikke nødvendigvis norske nyheter — det er jeg forsont med; vi er jo tross alt en del av en verden – men nyheter, ikke underholdning.

Det kan diskuteres om engelske fotballresultater skal defineres som nyheter på lik linje med hendelsene i Irak, eller med hvem som gir hvilken konsert, hvor. Hvis forbrukerinteresser skal legges til grunn, er det riktignok langt flere som er interessert i engelsk fotball enn i konserter, eller for den del Irak.

Men at en ‘nyhetskanal’ skal sende timevis med sportsstevner opplever jeg som å få en feilvare, noe jeg bør få refusjon for.

En annen sak er det at NRK gir gratisreklame til fotballinvestorer. Musikere, teaterfolk og billedkunstnere må være markedsføringsgenier for å bli sett og hørt, mens fotball prakkes på en stakkars fotballhater sent og tidlig, i alle kanaler. Er det rart at forbrukere er interessert i fotball? De blir jo utsatt for et markedsføringskupp, gjennom selveste NRK.

En allmennkringkaster, og NRK er en allmennkringkaster, skal ikke legge forbrukerønsker til grunn for sitt valg av nyheter. De har opplysningsplikt, og fotballresultatene til trillionæreide fotballteam er ikke vesentlige hverken i norsk eller internasjonal sammenheng. De er kun et investoranliggende. At mange nordmenn betrakter det som sitt private anliggende kan sidestilles med at Armani har klart å markedsføre sine produkter som bedre enn andres. Det dreier seg om merkevarebløff, både fra Armanis og fotballinvestorenes side.

Jeg er ikke egentlig fotballhater! Jeg nyter sunne sysler, og etterhvert som jeg eldes og ikke kan drive med like mange av dem som i min ungdom, nyter jeg å se sunne mennesker drive med sunne sysler. Fotball er en sunn syssel. Men å sitte i timevis klistret til et audiovisuelt apparat og se på andre mennesker — som hverken er sønner eller døtre eller venner eller kjente, ikke en gang landsmenn — tjene en årslønn de fleste av oss ville rødme av, er ikke noen sunn syssel.

At NRK markedsfører og dessuten tilfører store pengesummer til denne industrien, en slags underholdningsindustri, skal etter mitt skjønn være i strid med NRKs formål. At det sågar systematisk gjøres i nyhetskanalen er direkte sørgelig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er forbrukerne som rår i en markedsregulert verden, men hvem styrer forbrukerne?

Libanon

10.09.2008 /

Når foreldre dør etterlater de litt av hvert. Ørepinner, vaskepulver, medisiner, klær — som ikke passer, og slett ikke kler, en levende sjel — brev, kvitteringer, bøker ingen lenger bryr seg om, selvangivelser fra 30 år tilbake, osv., osv. Det burde ikke være lov å dø. Før jeg dør håper jeg å brenne alt mitt. Men det er ikke min tur enda.

Og i mellomtiden lurer jeg på hva jeg skal gjøre med en nedarvet samling lysbilder — mange, tusen lysbilder. Jeg har stablet dem i flere bokreoler, og der har de ligget og samlet støv siden mine foreldre døde.

Jeg husker fra min tidlige barndom hvordan mine foreldre i timevis satt og klippet filmruller. Jeg husker at de med pinsett føyde hvert bilde inn mellom to glass, at de brukte svart limbånd for å holde det hele sammen, og en dag får Jeg det plutselig for meg at jeg må finne de eldste lysbildene.

Jeg finner dem uten større vanskelighet fordi de er umerkede — man hadde ikke tusj den gangen —  og fordi de er veldig tunge. Andektig setter jeg opp fremviseren og lerretet.

Min far brukte Agfacolor. Han påsto at Kodacolor var for grell. Lenge før jeg selv fikk mitt første kamera forklarte han meg ivrig hvordan man måtte komponere hvert bilde, tenke seg en ramme og forestille seg hva man ville ha i den.

På skjermen foran meg ser jeg hva han mente og hva han ville oppnå når han brukte Agfacolor og en innbilt ramme. På skjermen foran meg ser at jeg eier en skatt! Jeg har en uerstattelig samling bilder fra landsbygda i Egypt i 1956-1959 og fra Libanon 1958. Hvert av dem ser ut som et renessansemaleri, gyldent og utsøkt komponert.

Så elendig som alt later til å være i Midtøsten i dag, må man jo tro det var uendelig mye verre på midten av femtitallet. Men det stemmer nok ikke helt. Libanon på den tiden var et usigelig vakkert land. Og Egypt… du verden, du verden! Min far har klart å formidle noe som svært få mennesker fra vesten kan ha sett. Latter og sunnhet ved Nilens milde bredder. Han må ha vandret der i timevis, må ha snakket arabisk med de frodige, smilende menneskene han har avbildet. De var ikke svartkledde den gang, men fargerike, lekende og stolte. Han har åpenbart vært bergtatt av båtene deres, halvt gjemt i det vakre sivet. Han har avbildet bøflene deres, vannhjul, appelsinhauger, vakre hodeplagg, hester, stutterier og snauklipte gyldne åkere. Han har fanget en tid og anelsen av en kultur som kanskje er ugjenkallelig tapt. Og alt har han avbildet velkomponert og gyldent som i de gamle mestrenes malerier.

Så kommer et skifte, bilder fra en FN-leir, soldater, flagg, og vi er i Libanon. Akk, Libanon, Phoenicia. Caanans land. Libanon var for meg, som barn, “the land of milk and honney”. Det var det vakreste landet jeg noensinne hadde sett, et usigelig sivilisert og moderne, velstelt land. Det eneste jeg husker jeg ikke likte i Libanon var amerikanerne. De var der nemlig med ubåter og krigsskip i 1958. Ingen har trodd meg, fordi krigen i Libanon i 1958 skal ha vært en borgerkrig. Men jeg husker det! Jeg så det fra hotellvinduet. Jeg kjente de luftige “hvite” FN-helikoptrene og de svarte, skumle amerikanske. Men først og fremst husker de amerikanske marsjene fra hotellets høytalere. jeg syntes dette var fæl musikk, og de ble spilt om og om igjen, slik at jeg enda husker dem med et gys. I alle år har jeg påstått at det var en amerikansk intervensjon i Libanon i 1958, men ingen har trodd meg.

Men nå har jeg dokumentasjon. Jeg har et lysbilde av en havn som er “blokkert” med amerikanske krigsskip og ubåter.

Akk, for sent. I Wikipedia i kveld finner jeg  her en selvtilfreds redegjørelse om noe man kaller “Operation Blue Bat”. “This was the first applying of the Eisenhower Doctrine which gave the U.S. a self proclaimed right to intervene in countries threatened by international communism.” Så mange ganger som jeg har lett etter dokumentasjon om dette og ikke funnet det! Nå er det der. Femti år for seint. I mellomtiden har verden fått leve i den villfarelse at det var primitive libanesere som kranglet seg i mellom, slik primitive folk gjør.

Nå når min far er død og jeg ikke kan fortelle ham at jeg endelig forstår at han i unge år var en vidunderlig fotograf, nå først ser jeg, dokumentert av ham, at Libanon virkelig var like så praktfullt og sivilisert som jeg husker. Nå når Libanon er en grushaug

Libanon har vært utryddet gang på gang på gang av historiens seierherrer. Amerikanerne var ikke de første og blir ikke de siste. Midtøsten er et av verdens strategiske nøkkelpunkter for verdensbøllene. Å være et land i Midtøsten er en forbannelse. Det finnes alltid en Alexander, en Napoleon, en Stalin, en Eisenhower, eller en Kennedy som mener han eller hun (vi har ingen hunner på det området enda, men det kommer nok) er berettiget til å prioritere mål over midler i et strategisk nøkkelpunkt.

« Older posts Newer posts »

© 2024 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑